The Penguin: Mørkt og forbilledlig heltefritt gangsterepos
Cristin Milioti som Sofia Falcone og Colin Farrell som The Penguin. Foto: HBO Max
ANMELDELSE: HBOs The Batman-spin off-serie The Penguin er fri for både Batman og andre superhelter, og lar befriende nok skurkene styre showet.
En stund så det ut som om publikum hadde nådd sitt metningspunkt for superheltfilmer. Trikotkledte Marvel-helter var ikke lenger ensbetydende med massive kinobesøkstall.
Men så kom Deadpool & Wolverine, som med mer enn rikelige doser glimt i øyet, metareferanser og vitser for de innvidde, tok det hele enda lenger inn i multiversets uendelige muligheter.
For noen av oss føltes det unektelig en smule utmattende.
Men Deadpool & Wolverine sin betydelige økonomiske suksess gjør nok at vi uunngåelig vil få enda noen nye runder med Marvel-filmer, som både vitser med hverandre, veves inn i hverandre og utforsker enda flere av multiversets ubegrensede varianter.
Min innvending er like fullt: Med premisset om en uendelighet av parallelle virkeligheter, står det aldri egentlig noe på spill.
Man kan for eksempel overraske publikum ved å ta livet av en kjent og kjær superhelt som Wolverine. Men døden er aldri mer endelig enn at en annen superhelt, som Deadpool, kan ta seg en liten tur ut i de alternative virkelighetene for å hente tilbake en sprell levende utgave av den samme Wolverine.
Ojsann, gikk verden under? Vel, i en av et uendelig antall virkeligheter gjorde den visst det. Ingen stor katastrofe, relativt sett. Det er nok av verdener å ta av.
Et alvorligere alternativ
Den andre store superheltleverandøren, Marvel-konkurrenten DC, har på sin side vært gjenstand for filmatiseringer med noen ganske andre strategier og tilnærminger.
Christopher Nolans mektige Batman-trilogi behandlet tegneseriematerialet med skjebnetungt alvor og større grad av realisme (alt er som kjent relativt) enn man vanligvis finner i filmer om superhelter, mens Todd Philips’ Joker nærmest var en anti-superheltfilm (i likhet med dens snart premiereklare oppfølger).
HBO-serien The Penguin er på sin side en spin-off av Matt Reeves’ reboot-film The Batman fra 2022.
Dette var en dyster og ablegøyefri Batman-filmatisering som plasserte seg på skuldrende til både Joker og Nolans filmer, og som hentet inspirasjon fra filmer som Se7en, Zodiac og Chinatown, til en neo noir-seriemorderthriller med vekt på Batman som etterforsker.
I de opprinnelige tegneseriene gikk han jo under tilnavnet «verdens beste detektiv», og DC står endatil for Detective Comics.
PODCAST: Horror-feber i rommet med Alien: Romulus
Også i tegneserieform har Batman-fortellingene gjerne vært rimelig dunkle, ikke minst når de har vært signert Frank Miller – og Reeves’ film lente seg i tillegg ganske tungt på Millers Batman: Year One. (Når vil noen ta skrittet enda lenger inn i Batmans mørke og driste seg på en skikkelig filmatisering av samme tegneserieskapers The Dark Knight Returns?)
Handlingen i The Penguin utspiller seg i kjølvannet av hendelsene fra The Batman, men er like fullt en frittstående fortelling.
En oppfølgerfilm til The Batman er for øvrig også på trappene, men man skal ikke behøve å ha sett The Penguin for å få utbytte av den.
Igjen skal det være snakk om en frittstående historie. Befriende nok, må man kunne si.
Pingvin som vil bli kingpin
I The Penguin møter vi ikke Batman, og strengt tatt heller ingen andre superhelter.
Serien handler om The Penguin, gestaltet av en fullstendig ugjenkjennelig Colin Farrell, som også dukket opp i filmen The Batman. Spinoffen fortsetter der filmen slutter, men fra et ganske annet perspektiv.
Pingvinen er en velkjent superskurk i DC-universet, men her er det snarere et nedlatende kallenavn andre bruker om karakteren med døpenavn Oswald Cobb.
En utseendemessig ikke særlig attraktiv mann med flere fysiske skavanker, inkludert vuggende gange og kropps- og ansiktsform som kan føre tankene til nevnte fugleart.
På sett og vis er det litt absurd å la Farrell spille en rollefigur som så til de grader ikke ligner på ham selv.
Kanskje gjør den manglende likheten med en faktisk skuespiller at vi lettere kan tillate oss en slags morbid fascinasjon for Pingvinens ytre fremtoning.
Hvorvidt det er utelukkende positivt, kan nok diskuteres.
Men det er ubestridelig gøy å se en skuespiller gjennomgå en så fullstendig transformasjon i mimikk, talemåte og bevegelser, så vel som det imponerende sminke- og protesearbeidet som ligger til grunn.
ESSAY: Hvor sterk er MAGA-følelsen med gladgubbete western-visjoner?
Cobb jobber som sjåfør for en av Gothams mektige mafiafamilier, uten plass ved bordet når viktige beslutninger tas. Raskt havner han imidlertid i situasjoner som både innebærer stor fare og muligheter for Cobb til å drive renkespill i byens gangsterkretser, med mål om å en dag skulle styre det hele selv som Gothams nye kingpin.
The Penguin er med andre ord ikke egentlig en superheltserie, men en gangsterhistorie med utgangspunkt i DCs superheltverden.
Det er en serie som vekker vel så mange assosiasjoner til The Sopranos og Gudfaren-filmene som til tegneserieuniverset den har sitt utspring i.
Men The Penguin er også en tilblivelseshistorie for en pingvin-figur mer i tråd med den man kjenner fra tidligere.
Særdeles verdig motstander
Sentralt i fortellingen står dessuten den foreldreløse og småkriminelle Victor Aguilar (Rhenzy Feliz), som tas under Pingvinens moralsk tvilsomme vinger.
Cobb har også en særdeles verdig motstander i Sofia Falcone (Cristin Milioti), som er klar for å innta en maktposisjon i forbrytersyndikatet Cobb arbeider for, etter å ha tilbragt en lengre periode i den psykiatriske kriminalanstalten Arkham.
Episoden som bretter ut Sofia Falcones dramatiske forhistorie skal sies å ligge tettere på et karikert tegneserieunivers enn resten av serien, uten at denne aldri så lille ujevnheten i tone er noen betydelig innvending.
For dette er en heftig nøkkelepisode som så avgjort beriker fortellingen som helhet – og The Penguin kan uansett ikke anklages for å være nøktern sosialrealisme.
LES MER: Dette vet vi om rollegalleriet i The Penguin
Gjennomgående er det mye i serien som er skrudd til på hva man også kan kalle en tegneserieaktig måte, men da kun i positiv forstand.
Og selv om Farrells skuespillerprestasjon som nevnt er beundringsverdig, er Milioti nære ved å stjele hele showet i rollen som Sofia Falcone.
Serieskaper Lauren LeFranc vet å spille på etablerte fortellerkonvensjoner, som gryende «bromantikk» og erkemotstandere som speiler hverandre – ikke minst i handlingens framtredende farskomplekser og kledelig ekstreme ødipale relasjoner.
Konvensjonene brukes også til å bryte med seerens forventninger. Dette gjenspeiles i de mange velskrevne dialogene, hvor øyeblikk med tilsynelatende åpenhjertige betroelser gjerne snus til fiendtlige konfrontasjoner.
Veien og lyset
Ved å gi «Oz» Cobb og Sofia Falcone hver sin form for underdog-posisjoner, skaper The Penguin en spennende dynamikk der vår sympati stadig veksler mellom de to – samtidig som serien langt på vei er en studie av rendyrkede psykopater.
Det sies at tilbakemeldingen HBO oftest gir til serieskapere når de utvikler nye prosjekter, er å gjøre dem mørkere. Mye tyder på at dette rådet har blitt fulgt i The Penguin – og godt er det.
The Penguin kommer trolig til å bli stående som en av årets beste serier.
For de av oss som kjenner på et visst superhelt-utmattelsessyndrom, er dette kanskje veien og lyset: En serie basert på et superheltunivers som ikke er en superheltserie.
Men som minner oss om at disse tegneseriene er befolket av karakterer som har vekket fascinasjon og begeistring gjennom mange tiår, med god grunn. Og at disse universene rommer flere typer fortellinger enn karakterene vanligvis plasseres i.
For selv med multiversets endeløse muligheter, har de pleid å være ganske så ensartede.
Karakter:
8 / 10
The Penguin (Serieskaper: Lauren LeFranc )
The Penguin går på HBO Max fra 20.september.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X/ Twitter og Fjasboka
LES OGSÅ:
The Substance: Det er dette som er intellektuell film