Konflikt og fornøyelse: Fire varme anbefalinger fra Arabiske Filmdager

Årets heldigitale program spenner fra sterke dokumentarer til lystig fiksjon. Her er fire anbefalinger du kan se hvor som helst i Norge.

Det er ti år siden den arabiske våren – og ti år siden filmfestivalen Arabiske Filmdager kom til. Årets festival er heldigital, og varer frem til torsdag. Fokuset i år er Marokko, Palestina og Libanon. Men det er mer å ta av. Her er fire anbefalinger.

200 METERS (Regi: Aimeen Nayfeth)

200 meter og en høy mur skiller Mustafa på Vestbredden, og kona Salwa som bor med barna i Israel. Hvorfor det ble slik? Dårlig råd, familiesituasjon – kort sagt livet. Noen måtte ta på seg ekstra jobb for at endene skulle møtes. Mustafa må dessuten jobbe på den israelske siden som bygningsarbeider, og krysser regelmessig grensa. På den måten kan han få gjort korte besøk hos familien sin. 

Filmens dramatiske narrativ starter med noe så enkelt som at et id-kort som har gått ut på dato, og problemene oppstår for Mustafa. 200 METERS utvikler seg til å bli en aldri så liten road movie. En konstant underliggende spenning og uro utbrer seg etter hvert, men som aldri steiler i overdramatiske klisjeer. Det stilistiske uttrykket gjør hele reisen troverdig, gjennom en form som gir rom for uforutsigbare vendinger på veien.

IT MUST BE HEAVEN (Regi: Elia Suleiman)

Elia Suleimans gullpalme-nominerte film fra 2019 kan ved første øyekast virke noe banal. Men IT MUST BE HEAVENs undertekst er å formidle den palestinske identiteten. Den alle gjerne vil mener noe om, men få klarer å sette ord på. Det blir også skarpt kommentert som en meta-kommentar til sin egen film, i form av en slags agent: «Din film er ikke palestinsk nok».

Men dette er jo en film dedisert til Palestina. Og en kjærlighetserklæring til det å reise, og ta seg tid til å stoppe opp, observere, og se mønstre og likheter i både Nasareth, Paris og New York. I koronagullalderen oppleves en slik tilnærming enda mer nødvendig. Jeg får zen av å titte ut i verden fra min egen trange stue, som det var et vindu som viste meg alt jeg savner uti verden: Ulike mennesker som holder på med sitt.

For å være en film med et filmnarrativ som ikke er handlingsdrevet, er den tilgjengelig i sin estetikk og form. Ikke minst gjennom en komisk klipp og bildekomposisjon. Satiren og symbolikken er skarp og tørr: Politiet står og ser med kikkert, mens en fyr sitter rett foran dem, og drikker en øl, før han pælmer flaska i veggen. Men det ser de ikke. «Fornøyelse er ekstremt politisk» har den palestinske filmskaperen uttalt, som jo er kjent for å skildre livets fulle natur i de okkuperte områdene med komisk vri og absurditet. IT MUST BE HEAVEN er en sann fryd og fornøyelse. Det er også den nydelige rullestekst-låta Bahlam Maak av egyptiske Najat Al Saghira som lett klistrer seg på hjernen.

MAYOR (Regi: David Osit)

Den kristne borgermesteren Musa Hadid er en travel fyr i sin beste alder og i sin andre periode som ordfører i Ramallah.

Arbeidsoppgavene består i alt fra veldig konkrete ting ved byens infrastruktur, til organisering av julegrantenning, og show med lydstyrt fontene med lys, til å besøk av arbeidere på byggefelt som påtvinger ham lunsj han ikke egentlig har tid til. Han jobber også med å bygge opp Ramallah som ren merkevare internasjonalt, slik at det skal være innbydende for turister og reiseliv.

Samtidig stilles noen betimelige spørsmål: Hva vil det si å ha selvstyrerett, egentlig? Betyr det noe? Musa Hadid blir ekstremt maktesløs, omringet av israelske styrker som tidvis inntar og overtar styringen av byen han har investert så mye i.

Hva det vil si å være okkupert drøftes godt i David Osits regi, men med en tonalitet full av håp. MAYOR lykkes godt i å også skildre livet i en by, gjennom det menneskelige portrettet av en borgemester med mye hjerterom og engasjement for byen sin.

Se filmen i sin helhet her:

THE DISSIDENT (Regi: Bryan Fogel)

Dokumentaren om drapet på Jamal Khashoggi som angivelig ble drept i 2018 på ordre fra den saudiske kongefamilien, var en av de mest etterspurte filmene på fjorårets filmfestival i Sundance. Den fikk også strålende kritikker og skapte overskrifter. Regissør og aktivist Bryan Fogel har også fra før etablert seg som et betydelig navn etter at han mottok Oscar for sin forrige dokumentar, ICARUS (2017).

Det gjennomtrengende, maktkritiske blikket er ikke noe mindre fraværende denne gangen. Gjennom tidligere ikke utgitte lydopptak drar THE DISSIDENT en direkte linje mellom attentatet på Khashoggi på den saudiarabiske ambassaden i Tyrkia, og Saudi-regjeringens raseri over journalisten og aktivistens kritikk av landets menneskerettighetsbrudd og dårlige ledelse.

Det er ikke mye ny info som på bordet, men det å få presentert alt sammen som en helhetlig fortelling, er ikke bare en gyselig opplevelse. Det er også en viktig påminner om det store alvoret her. Bekymringsverdig er det jo også da at ingen strømmeplattformer (enda) tør å vise filmen. Nettopp derfor skal du se den.

THE DISSIDENT KOMMER PÅ KINO 26.MARS.