Syk Pike: Syk av deg sjæl-opplevelse

ANMELDELSE: På klokt og vittig vis skildrer Kristoffer Borglis Syk Pike hvor langt man er villig til å strekke seg for oppmerksomhet.

8,5 / 10

Syk Pike (Regi: Kristoffer Borgli)

Signe, spilt av Kristine Kujath Torp (Nordsjøen, Ninjababy) og Thomas (Eirik Sæther) er i et smertelig destruktivt forhold. Han har funnet mening i livet gjennom stjeling av designermøbler – og som han dessuten bruker i sin egen kunstutstilling (det er påfallende at en viss designermøbel-stjeler ved navn Cezinando opptrer som gjest i en kort scene, og at Håper du har plass brukes i filmen).

Men stjelingen handler om et narsissistisk behov for oppmerksomhet. Snart vil Signe også benytte seg av samme sleipe metoder for å stjele oppmerksomhet fra den svært usympatiske Thomas. Det utvikler seg til å bli en konkurranse om å være midtpunktet i enhver sosial konstellasjon, noe som naturligvis også fører til at de saboterer for hverandre. 

En traumatisk hendelse fører til at Signe skjønner hvilken «metode» som funker for henne. Det blir brått vanskelig å gi seg «på topp». Det må – i Kristoffer Borglis ånd – eskalere. Og det skal eskalere så jævlig også. 

LES OGSÅ: Kujath Torp i Ninjababy: Babysatan! Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet

Trierske trekk

Kristoffer Borgli er kanskje en av de mest interessante fremvoksende norske regissørene i dag. For sin komiske teft og interessante skråblikk, har han blitt både prisbelønna og fått mye oppmerksomhet for flere av sine kortfilmer. 

Ekstreme handlinger, eksistensielle kriser, selvmedisinering og overdrivelser er velkjent tematikk for Borgli. Og skildringer av mennesker som tar seg selv for alvorlig, fortalt med store lag av ironi, behandles eksempelvis også i kortfilmer som Whateverest fra 2013 og A Place We Call Reality fra 2018.

Syk pike har også flere likhetstrekk til Joachim Triers Oslo-trilogi: Kvinnelig hovedkarakter kjenner seg oversett på kjærestens utstillingsfest, filmsekvenser på Oslo vest, hovedkarakterer som kjenner på selvmedlidenhet og eksistensiell krise, (rus)misbruk – og en Anders Danielsen Lie som kommer inn og spiller seg selv – her som lege, og som han jo også er. Det er som filmen harselerer med sine egne likhetstrekk til Trier. 

LES OGSÅ: Gaspar Noé:  – Jeg har aldri laget en seriøs film før i mitt liv

Strupetak på samfunnstendens

I en replikkutveksling blir Signe spurt om «Det går bedre nå?», hvorpå hun svarer «Ja, jeg måtte bare kjenne litt etter.» 

Replikken er oppsummerende for en tendens og et symptom vi ser i samtida. En der vi har skjønt at det å fremstille seg som et offer kan utnyttes til sin fordel for mer sympati og oppmerksomhet. Hvem Signe ellers er, er lite interessant.

På klokt og vittig vis, skildrer Kristoffer Borglis Syk Pike hvor langt noen vil strekke seg for oppmerksomhet. I en tid der endring av utseende for å bli sett er noe som blir stadig mer normalisert, snur Borgli det hele på hodet: Jaget etter å fremstille seg selv med et «interessant utseende» adresseres med surrealisme og brodd.

Samtidig er det en kritikk mot dagens samfunn og mediebilde som ikke bryr seg om dine evner til å bidra med noe nytt til verden, eller har en kompetanse som er verdifull: Du er mer interessant i kraft av å være et offer. Dernest er du menneske.

Det pekes også på at folk som jukser, stjeler og lyver kommer langt: Vi får ikke mye innblikk i Thomas’ kunst eller kreative sinn, og en kan spekulere i hvilket latskapsprosjekt utsillingen hans er, når det kun er basert på ting han har stjålet fra andre.

Videre er det herlig harselering rundt skepsis mot legevitenskapen, og omfavnelse av holistiske metoder – gestaltet av en herlig spilt Henrik Mestad. Kujath Torp spiller svært overbevisende som en irriterende selvopptatt Signe, men drar det heller ikke så langt at vi mister interessen for henne. Andre biroller er godt castet, og det er i det hele tatt flere interessante karakterer, deriblant Andreas Rand, og Andrea Bræin Hovig.

Detaljnivået i komikken er herlig presis og kommuniserer på flere plan, fra meta-kommentarer i replikkene (som når Steinar Klouman Hallert i rollen som Stian først blir adressert med feil navn som Steinar), til det vi vel må kalle en slags Borgli-signatur i spill på absurde kroppssbevegelser og kroppspråk. Fra måten servitøren holder serveringsbrettet med en bursdags-«rakett» på, i det som oppleves som et veldig ladd førstescene, og til andre rare og mer kestreme bevegelser etter hvert som fremkaller umiddelbar latter.

Nå har jeg enda ikke beskrevet oppsynet til Kristine Kujath Torp, men det skal du få lov til å se selv. 

Min eneste innvending er at jeg liker tittelen enda bedre på engelsk: Sick of myself.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka