Tar Tyron ved hornene
Med sitt andre album Tyron, åpner Slowthai portalen til en indre eksistensiell ekspedisjon, gjennom uro, sinne, og sårbarhet på en uflidd måte: – Jeg driver ikke med selvmedynk, bedyrer han. Vi har tatt en prat på zoom.
– Jeg tror dette albumet har handlet mest om å forstå meg selv, om å tillate folk å bli kjent med meg som Tyron, heller enn Slowthai.
Det rampete gliset som tegner seg i ansiktet og får han til å se ut som en tegneseriefigur, titter opp fra skjermen: Tyron Kaymone Frampton. Direkte fra soverommet sitt i Northampton. Den samme byen som han vokste opp i med sin søster og sin mor som fikk ham da hun bare var seksten.
Det er lite spor igjen av det byen tradisjonelt har vært kjent for, som et sentrum for produksjon av lær-artikler og sko – foruten de gamle små skofabrikkene med arbeiderboliger ved siden av som man kan se noen steder hvis man søker lenge nok på google-maps.
I dag har finans og distribusjon tatt over næringa i denne byen. Det er nye tider. Andre regler. Hva Frampton synes om denne økte markedsliberalismen har han poengtert på debutalbumet, det anti-Brexit-erklærte Nothing Great About Britain fra 2019.
For Framptons del er det fortsatt musikken som er næring – enn så lenge, og han er opptatt av å dyrke albumformatet. Hvem vet om det er noe å leve av fremover i strømme-listingenes uforutsigbare tid. For den glisende fyren gjennom zoom-vinduet, har det karrieremessig gått ganske så bra hittil. Debutalbumet ble kritikerrost og nominert til Mercury-prisen.
Nå som han teller andre kapittel foreslås en ny rute. Der debutens politisk ladde tekster pekte nese mot systemet, Brexit, Boris Johnson og dronning Elizabeth, har han plutselig snudd speilet mot seg selv. En som fokuserer mindre på å dyrke sinne og mer på å grave selvransakende i «jeget». Derfor er det også titulert etter hans fødenavn og ikke hans artistnavn. Og det er akkurat dette vi skal snakke litt om: Tyron.
– Det er jo litt som når man vokser opp, og man går igjennom ulike faser som for eksempel «emo-stadiet». Og så kanskje et stadie der du «just don’t give a fuck about anything», ler han, når han skal fortelle om hvor han selv er nå.
– Og så kommer du til et stadie der du vokser ut av det igjen, og du virkelig begynner å forstå hvem du er.
– Og så bestemte du deg for å fokusere mest på de sårbare sidene ved deg selv denne gangen?
– Det at jeg har gått igjennom ulike mørke stadier de siste åra, og slitt med min mentale helse, og samtidig opplevd at andre også har slitt. Det har gitt et behov for å få disse tingene off my chest, og få uttrykt det jeg føler. Og så prøve å forstå det, nesten litt som terapi.
Prosessen og metoden har gjort ham mer bevisst på tankemønstre, mener han. Som hvordan man kan gå fra å tenke positivt til negativt.
– Det handler også om hvorvidt man har klart å akseptere hvordan situasjonen har vært i det siste. Kanskje dagen i dag er dritt, mens i morra er alt bra igjen. Ikke alle klarer å se et positivt aspekt ved at noe negativt skjer. I suppose not every cloud has a silver lining, but not every cloud is a rainy cloud, sier han.
Det er en av flere sånne kompakte fraser som han kan avslutte poenger med, nesten på autopilot. Det er en rappers beste move. Også i intervjusetting, for det kan få hjernen til å gå litt i stå. Litt som når du hører på en kjapp låt og må stoppe opp, gå tilbake og høre på nytt, for å klare fordøye hva det var han egentlig sa. Til du skjønner at det er det samme poenget som gjentas i samme linje, det er bare fortalt på to ulike måter.
I god Slowthai-stil skilter Tyron med låter som går i alle retninger, både sjangermessig, tematisk og i ordlek. Det er strukturen som holder det hele sammen: Delt i to, for å speile hans mørke og lystige sider, der titlene på sporene i første del står i versaler og er mer brautende, mens titlene på del to er skrevet i minuskler, og representerer de mer sensitive sidene av Tyron, og der stemningene speiles estetisk i lydbildet.
Og på samme måte håper han Tyron være en distraksjon i alt kaoset. «‘Normality’ may not return but we do have a chance to create new normality. One built with humanity at the core, one that is inclusive of all with compassion and love as a focus. Although it’s hard I try my best to act and visualize this every day» Skrev han tidligere på twitter.
Blant annet har han en egen låt dedisert til det britiske helsesystemet, NHS, som handler om å være takknemlig og sette pris på det man har. Han har i forbindelse med slippet av låta stilt spørsmålstegn ved hvorfor folk applauderte NHS og helsearbeidere først under Koronapanemiden.
Låta flanerer rundt eksistensielle spørsmål, ved å fremstille ulike motsetninger på flere måter. Sluttvis stilles spørsmål rundt hva og hvem man er uten det andre:
«What’s life if we all get along?/ No people tryna do you wrong?/ What’s knickers without frilly thongs?/ Good music without silly songs?/ Abusers with no sober mums?/ Screaming, say you’re doing wrong/ What’s love without hate and stuff?/ Loyalty without no trust?/ Rick without Morty? Lil Wayne without codeine?/ A rapper without jewelry? Real person, surely/ What’s health without poorly?/ What’s wealth without the poor? Please The world we’re living in, I’m tryna give you reassurance»
nhs – Slowthai
Men det er finalesporet som er rapperens favorittlåt: Adhd. Der legger Northamptons stolte sønn ut om en uro over det å være alene, at han ikke takler ensomhet.
– Den handler om det å være på en viss måte, om det å kjenne på at du trenger en viss stimuli – eller også det å bli fortalt at du har denne diagnosen. Visse folk tror jeg har laget denne låta som om det skulle være en unnskyldning for hvordan jeg kan oppføre meg. Men dette er ikke noe som skal legitimere dårlig oppførsel, forsikrer han.
– For meg oppsummerer låta en uro jeg ofte kjenner på. Og det oppsummerer motivet bak alle de andre låtene på albumet – som hvorfor jeg oppførte meg på den og den måten, og hvorfor noen ting ble sånn de ble.
Tankene går umiddelbart til NMEs prisutdeling i 2019. Da Slowthai prøvde seg på noen morsomheter ovenfor programleder Katherine Ryan – og det sklei det ut av proposisjoner og komfortsoner. Den anstendige beklagelsen var raskt på plass på Twitter dagen derpå. Han har i ettertid fortalt at han slutta å drikke alkohol etter hendelsen.
– Jeg tror mange folk ser på adhd som noe å legge skylda på for å legitimere dårlig oppførsel. Men det er jo også en sårbarhet i det: Nemlig at jeg ikke ba om å være sånn jeg er. Jeg valgte det ikke. Det er ikke sånn at jeg spiller, eller gjør meg til i ulike situasjoner, som noen tror, men iblant kan jeg ikke helt hjelpe for hvordan jeg er, forteller han.
– Jeg vil bare presisere at jeg driver ikke med selvmedynk. Jeg er mer opptatt av å komme meg videre. Og så prøver jeg bare å oppsummere måten jeg erfarer livet på, I suppose. Og hvis folk som har adhd, eller kan relatere til de erfaringene, så er det nettopp også et budskap i det: Man er ikke alene om å kjenne på de følelsene og erfaringene som innimellom kan være kjipe. Vi er i dette sammen.
– Det jeg også synes er interessant med Tyron, er de ulike modusene du setter deg inn i. Spesielt med tanke på hvordan verden er skrudd sammen nå, der økt polarisering, har ført til at folk har en lav terskel for å bedrive «cancelling» – som du jo har en låt om med Skepta. I lys av denne økte tendensen til å fordømme og mistenkeliggjøre hverandre så kontant, på basis av en enkelt hendelse eller et utsagn, virker det som ditt mål er nettopp det motsatte: Du beskriver kompleksitetene i mennesket med en human tilnærming. Uten å spille offer, glorifisere, eller skjønnmale noe som helst av det. Er det et av målene dine – å motsette deg stereotypier?
– Ja, denne gangen har jeg hatt mulighet til å prøve å få folk til å forstå ideene mine bedre, og jeg har hatt mye mer frihet til å være meg selv og uttrykke hva jeg virkelig mener. Som artist har jeg alltid siktet mot å holde ting så autentisk og oppriktig som mulig, i en verden der alt virker å være smoke and mirrors and it’s all bullshit!, ler han.
[idiomet «smoke and mirrors» brukes om noe som er ment å få deg til å tro at noe er sant, når det ikke er tilfelle, journ.anm. Og når vi er inne på i overført betydning er det også tittelen på et album av artisten Klish – «Røyk og Speil»].
– Jeg har tidligere vært litt angstete rundt hvorvidt folk forstår og relaterer til temaene og ideene jeg har. Så det at folk gjør det, har gjort det mulig å fokusere mer på hva som er prosjektet mitt, forteller han.
– Og når jeg snakker om hva som er ektefølt for meg, mener jeg at jeg heller vil at dette skal være en hjelp eller trøst. Det er av de samme grunnene jeg selv lytter til musikk jeg liker. Målet med musikken min er i hvert fall ikke å lage noe som får noen til å føle at de må maskere hvordan de selv er og har det. jeg vil heller lage noe som gir en opplevelse i positiv forstand, enn at jeg lager noe som ikke har noen innvirkning overhodet. Dette speiler den jeg er. Take it or leave it.
– Kan du si noe om dine valg denne gang, rent estetisk?
– På det første albumet var det andre sjangre jeg på det tidspunktet var inspirert av, mer elektronika og sånn. Og jeg var aggressiv på en annen måte som kledde det bedre. Mens denne gangen har det vært mer basert rundt hiphop. Det har vært en strevsom prosess å få ting til å høres sammenhengende ut, og å samtidig fortelle en historie, der jeg ville skildre to sider av min personlighet. Jeg brukte mye av lockdown-tiden min på å lage mesteparten av dette.
– Nå føler at jeg at jeg har fått mer rutine i livet, og prøver å finne ut av ting, forteller han. Å ha rutine rundt ting har vert et stort problem før.
– Jeg er nå på et sted der jeg har klart å separere de to verdenene som før var all over the place. Jeg har laget meg et slags imaginært sorterings-system med lommer: «Dette passer her, det passer inn der.» Og med det sagt: Hva gjelder punk-siden av meg, så er det definitivt ting som vil komme. Men det har ikke vært like mye tilstede rent musikalsk i dette kapittelet, sier han.
– Det er litt som med en historie. Du veit, i en historie så introduserer du protagonisten, før han så går gjennom ulike stadier. Og dette er et nytt stadie, forteller han.
– Jeg tror dette albumet har handlet mest om å forstå meg selv, om å tillate folk å bli kjent med meg som Tyron, heller enn Slowthai.
8 thoughts on “Tar Tyron ved hornene”