– Veldig ofte når folk er skråsikre er de ganske teite

Jarle Bernhoft hyller tvil og usikkerhet på sitt kommende album.

– You go girl!

Det er Jarle Bernhoft som hytter med neven og smiler bredt der han sitter i bilen sin og gjør zoom-intervju, etter en lengre rant om cancel culture. Mer om dette senere.

Det er påskeferie og Bernhoft med familie har tatt en velfortjent og etterlengtet pause fra byen. Bare noen dager tidligere slapp han singelen Clearly Confused, tatt fra det kommende albumet DANCING ON MY KNEES. 

Albumet, som slippes i august, har temaet «tvil» som rød tråd. Så, tviler Bernhoft på seg selv om dagen?

– Jeg tviler hele tiden, flirer han. 

– Jeg har gjort det hele livet. Men jeg tror at som artist prøver man ofte å skjule det. Man prøver å fremstå som trygg og selvsikker. Jeg bruker så lang tid på å lage låter, men mange av dem blir kastet før de er ferdige fordi jeg er mer overbevist om at noe er dårlig enn at det er bra. Men jeg så på noen låter som jeg hadde laget i fjor, og så oppdaget jeg at jeg hadde skrevet om egen usikkerhet. Det er som når man underbevisst har laget røde tråder og man først oppdager det etterpå. 

På albumet har Bernhoft valgt å snu på det mange ser på som negativt og gjøre det til noe positivt: 

– Veldig ofte når folk er skråsikre er de ganske teite. Jeg liker veldig godt folk som fremlegger synspunkter på en ydmyk måte: «det kan hende jeg tar feil, men jeg tror…» og så videre, og så hadde jeg lyst til å feire tvilen og usikkerheten littegrann. Da snudde jeg det rundt, tok tvilen og usikkerheten og gjorde det til noe bra.

Han forteller videre at det kun er én låt på plata uten spor av usikkerhet, og det er den han skrev til sønnene sine. Det er det eneste han er trygg på, alt annet er in flux, omskiftelig og ustabilt.

– Refrenget på den låta er bare at jeg gauler ut navnene deres, ler han fornøyd fra forsetet på bilen.

Å ha barn har gitt Bernhoft helt nye musikkopplevelser han ikke selv hadde forventet. Plutselig forstår han den evige klisjéen med foreldre som synes barnas favorittmusikk bare er merkelig støy. 

– Den eldste sønnen min, han er DJ i bilen. Han kommer med mye musikk som han har fra animé-serier så nå er det mye japansk heavy metal, haha! Men før så har det vært mye låter som er fra spill. Det er mange artister og band som har gjort det til sin greie å lage låter hvor handlinga i låta nærmest summerer opp handlinga i et spill eller en film. Og jeg føler at de bare ramser opp det som skjer! 

Bernhoft ler med et uttrykk av vantro i blikket:

 – Det er lissom, hva er vitsen med det her egentlig? Du bare refererer til hva som skjer i det spillet og det virker ikke som om det har noen som helst sammenheng. Det er ingen poesi der i det hele tatt. Jeg kjenner at det napper i holdninga mi til elleveåringens musikk på lik linje med hvordan faren min syntes det var dunk dunk-musikk jeg hørte på da jeg var barn. Så det er en sånn greie hvor jeg ser meg sjøl litt i speilet og føler meg veldig veldig gammel. Men jeg har fred med det. Hehe! 

– Så det blir ikke noe TikTok på deg med det første?

– Haha, nei. Men jeg synes jo Instagram er helt fabuløs, og jeg har sett mye bra med TikTok. Så jeg har ingen konto per nå, men aldri si aldri!

På HUMANOID, som kom i 2018, var Bernhoft veldig bevisst på at musikken ikke skulle være organisk og ikke for preget av data. På det nye albumet, forteller han at han er mye mindre dogmatisk tenkning:
– På det forrige albumet var jeg veldig opptatt av at når man skal spille inn vokalen på en låt, så er det én historie som skal fortelles fra start til mål. Jeg tenkte at om man fragmenterer det, spiller inn ett vers mange ganger og så går på refrenget, og man tar ting i biter, så vil det ende opp med å låte fragmentert også. Jeg har mindre hang-up på det nå. Det er andre ting som spiller inn isteden. En energi i et take er veldig viktig. Dette gjelder spesielt på vokal, siden det er det historiefortellende mediumet. Hvis jeg, for eksempel, gjør en jålete soul-frasering et sted hvor det ikke helt passer inn, så har jeg ingen problemer med å gå inn og gjøre akkurat den fraseringen på nytt istedenfor å gjøre alt sammen om igjen.

For lite meningsutveksling

Mange album som er spilt inn og sluppet det siste året har i større eller mindre grad blitt preget av situasjonen rundt covid-19, smittevern, reise- og besøksforbud og andre restriksjoner. Ikke minst har innflytelsene og det kreative for mange endret seg fra normalen.Bernhoft forteller at i hans tilfelle er det låtskrivinga som har blitt påvirket mest:

– Igjen, i forhold til det med usikkerhet, så er det et offentlig ordskifte som blir dominert av de sterkeste stemmene, de som er mest skråsikre, forteller han. 
– Polariseringa er veldig sterk, den har ofte negative fortegn og den har ofte veldig skråsikre fortegn. Jeg synes det er for mye debatt og for lite meningsutveksling. Jeg kan bli veldig stressa av det. Jeg tror at hvis folk generelt, i et offentlig ordskifte, hadde vært litt mer usikre og gått inn i meningsutvekslinger med åpne ører og åpent sinn så…  Jeg var veldig opptatt av å være konsekvent på ting før, i motsetning til nå, når jeg omfavner usikkerheten min litt. 

Han smiler: 

– Også hørte jeg et intervju med Fenriz, han Darkthrone-far, som snakka om noe som han tidligere hadde ment, men som han ikke var enig i lenger. Han sa at: «Jeg har ombestemt meg! Og det er vel tegnet på et intelligent tenkende menneske, at man har evnen til å ombestemme seg!» og jeg husker at jeg tenkte «wow», det satte skapet så jævlig på plass for meg. Men for å kunne ombestemme seg så er man nødt til å være åpen for at man har tatt feil, eller at man i nået tar feil. Og det er en egenskap som… 

Han rister oppgitt på hodet: 

– Dét er ikke helt på moten asså.

Jeg tror venstresida har mye å tjene på å ha en større takhøyde for feiltak og flauser.

Jarle Bernhoft

Og det er nettopp her intervjuer går løs på en rant.

– Og så virker det som at en annen tendens er at om man har noe på samvittigheten som ikke regnes som stuerent i dag, risikerer man å bli kansellert uansett hvor mye man har endret seg i mellomtiden. Man har liksom ikke retten til å bli et bedre menneske.

– Nei nettopp, nikker Bernhoft ivrig. – Og om man har endret seg så må man gå en slags mental kanossagang og unnskylde seg. Hva er egentlig kravene her? 

– Det er jævla mye sånn righteousness, jeg kan bli så jævla stressa av sånne righteous’e folk! Og dette begrenser seg jo ikke til én politisk akse, men jeg ser jo på meg selv som en del av venstresida sånn politisk sett. Det er der jeg orienterer meg.

Han tenker seg om: – Jeg synes det er et problem at rausheten ofte ser ut til å være forbeholdt høyresiden. Hvis du driter deg ut i Frp, så er det sånn «Jaja, alle driter seg ut, kom inn igjen du», mens på venstresida ble det trøbbel da Aurora skulle spille på en Black Lives Matters-markering på Gamle Deichmanske. Hun har spilt to konserter i Tel Aviv for tre år siden og da ble det sånn at: «Nei, om hun ikke sier veldig unnskyld, og bukker og skraper, så har hun ingenting her å gjøre, og har ingen kredibilitet!» 

– Og selvfølgelig, jeg synes ikke at konserter i Tel Aviv som man prøver å underspille i sosiale medier-kontoene sine er en jævla bra ting å gjøre, legger han til. 

– Men faen heller, går det ikke an å gjøre noen feil her? Det kan jeg blir stressa av, og jeg tror venstresida har mye å tjene på å ha en større takhøyde for feiltak og flauser.

Han klør seg i krøllene: 

– Kanskje de mest fruktbare diskusjonene jeg har, er når jeg snakker med folk som ikke er enige med meg i det hele tatt. 

– Jeg har en konservativ kompis som lurer på om han er konservativ fordi han ikke liker mora si så godt og hun er SVer, ler han. – Men vi har dødsmange bra diskusjoner for han utfordrer meg på så mange ting, og jeg utfordrer ham. Men det ligger en klassisk samtalekultur i bunnen, hvor man går ut fra motpartens gode intensjoner og har det som basis. Det er en ting jeg skulle ønske var mer til stede i et offentlig ordskifte, enten det er Sylvi Listhaug eller andre folk, at man prøver å unngå demonisering av motparten. Det  liker jeg mindre og mindre. Men kanskje det er fordi jeg blir eldre.

– Og kanskje man burde gå inn i en diskusjon med den bevisstheten at man kan bli motbevist? Hvis begge går inn i en diskusjon kun med det formål å overkjøre og å overbevise den andre, så lærer ingen noenting.

– Ja, og dét er en felle jeg har gått i selv mange ganger, og sikkert kommer til å gjøre igjen, nikker Bernhoft: 

– At man egentlig ikke hører på hva den andre sier, man begynner å planlegge hva man selv skal si mens den andre parten fortsatt prater.