Diagnoser, harde liv, selvoppgjør – og en gammel stein: Dette hører vi på nå

Det er hard materie som preger spillelista denne gang – på flere måter.

Liv.e – Snowing!

Hun er Hailee Olivia Williams og er fra Dallas, Texas, men har valgt et noe sært artistnavn, som uttales «Liv», men skrives Liv.e, noe som får meg automatisk til å tenke på den norske strømmeplattformen Vi er live.

Andrealbumet Girl In The Half Pearl, preges av lydbilder vevd sammen av inspirasjoner fra rnb, jazz, lo-fi og soul, ispedd litt UK garage vibes gjennom breakbeats.

Snowing! oppleves som en firedimensjonal runddans i ytra rymden, smakssatt av et synthspor som smaker unheimlich. «Six Weeks» leker seg med sample av trompeter, og digitale støylyder som skaper rytmikk, og som resten av skiva lyder det tidløst og eklektisk.

Dreamer Isioma – Love And Rage

Inspirert av så ulike uttrykk som Chief Keef og Paramore, dreier prosjektet til den Chicago-baserte nigeriansk-amerikanske artisten om en dørmmer, som legger ut på en flerdimensjonal ekspedisjon gjennom tid og rom, for å finne svar på disse evige ekistensielle spørsmålene.

En kaleidoskopisk reise i pophistorien, gjennom å selv utforske ulike sjangre: Fra Afrobeats, til 50-talls rock, 70-talls funk, og rnb, pop og elektronika.

Estetikken og temaene sentreres rundt Dreamer Isiomas egen uflaks med kjærlighet, identitet, og drømmer – og samtidig en uredd utlegning om egen usikkerhet, kjønnsdysfori og psykisk helse. Med kjølig selvtillig og følsomhet, skaper Dreamer Isioma en ny arketype som man kanksje kan relatere mer til, for sine menneskelige feil og bekymringer.

Debut-EPen Sensitive, hvis dristige tittelspor visstnok gikk viralt på Tiktok, og havnet på Rolling Stones liste iver årets gjennombrudd. Nå er Dreamer Isioma tilbake med ny dobbeltingel, og der han prøver å navigere gjennom kjærlighet og sinne, i et drømmende lydbilde som søker forsoning og harmoni – for så å gjøre et drastisk temposkifte, som danser seg videre ut i natten.

LES OGSÅ: Blåmalte dansegulv, trønderske urter og stygge omfavnelser: Dette hører vi på nå

Jelassi – Hallmattan 

«Inte alla tränder vänder/ När du möts av blodflekkar på hallmattan/ du vet at nåt är sönder», rapper Jelassi, med sin velkjente klare diksjon og distinkte flow. Om at sånne saker er «hvärdagsmat». Jelassi legger ut om å være «oppfostrat med diagnoser på diagnoser, ptsd og adhd. Utredninger och grejer». Om å se døden før første gang som treåring med machete. Det er maktkritikk hele veien, og ved å peke konkret på samfunnsaktuelle temaer og klasse.

Lydbildet er enkelt og alvorstungt, bygget opp av samples av piano og tung, matt beat, ispedd lydlige detaljer. Det trengs ikke mer sonisk dekor til denne teksten og vokalen. Stemmen fra Farsta maler store, stemningsfulle bilder med sin nakne røst alene.

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

6lack – Talkback, Inwood Hill Park og Playin House

Den sørgmodige, umettelige stemmen fra Atlanta (sone 6, derav sifferet i navnet) er tilbake med sin etterlengte fullengderen Since I Have A Lover – fem år etter East Atlanta Love Letter fra 2018. 

Denne gangen går han dypere inn i seg selv, adresserer traumer og relasjoner, identitet og mannlig stolthet, med en tone og en stemning med en tungsindighet som legger seg som en stein i magen, og som matcher 6lacks genuine vokalsignatur og uttrykk. Og speiles i coverarten der han står og skuler mot en lillla skylagt himmel. Dynamikken låtene seg imellom gir kraft og intensitet til hvert enkeltspor, og gjør at dette faktisk funker, til tross for et ambisiøst antall spor på nitten.

«I’ve always been the one that my people could vent to/ You gotta want it on your own, I can’t convince you/ I stopped makin’ excuses and speakin’ on things I don’t know/ You should do the same, that should be your one goal», synger han inderlig på Talkback, en låt som også gjør en forseggjort interpolering av Stings Shape of My Heart.

Men det er også mer ekseperimentalt, som den soul-aktige, stemningsfulle og minimalistiske Playin House, som så etter hvert injiseres av en inderlig sax mot slutten, for så å bygges opp med et ladd spennende pianotema, helt mot slutten, som en outro. Det er som om den egentlig var ment å bygge opp inngangen på en låt, enn motsatt.

Inwood Hill Park er en sånn låt som kaller på hektaknappen, med sin catchy beat, og innfall av ulike forvrengte lyder av det som kan lyde som kutt av uling. Og som glir godt inn i et dunkelt uttrykk, med veldig tiltalende refreng, og en atsmofære som kjennes som å gå en tur ute i parken i duskregnet – til delen der han synger «Nights might keep me up ’cause that life ain’t a walk in a park/ But you know, just leap into love, wanna walk with you, baby».

Nia Archives – Bang Ur Head Against Tha Wall

Etter at hun kom ut av skallet og starta karriere etter lockdown, har hun på kort tid funnet et distinkt uttrykk som har skjenket henne nominasjoner og utmerkelser. I forkant av tredje EP, Sunrise Bang Ur Head Against Tha Wall, har hun vært innom Mobo og NME, blitt nominert til Brit awards, og shortlista til BBCs «Lyden av 2023».

Nia Archives gjør det meste selv, og de to første EP-ene Headz Gone West (2021) og Forbidden Feelingz fra i fjor, ga hun ut selv, uten label. Den hjemmelaga stilen kler estetikken.

Hun er mest kjent for å gjenopplive den frenetiske energien i Jungle – i møte med frynsete neo-soul, med inderlige tekster og sjelfylte røster. Så er bakgrunnen for jungle-sjangerens tilblivelse – et uttrykk for urban arbeiderklasse – en politisk kontekst som har flere likhetstrekk til dagens England: Angsten for sosioøkonomisk ustabilitet kanaliseres i en slags «krigersk» attitude, der hyperaktive rytmer og forstyrrende breakbeats finner sammen i en stimulerende flyt og balansee.

Som når tittelsporet på hennes ganske ferske tredje Ep, både er adrenalinfylt og avslappende idét vokalen pensler over de opprivende breakbeatsene, parallellt med melodiske pianotoner. Det er avslappet og nede – samtidig som det røsker litt i deg. 

Jpegmafia x Danny Brown – Orange Juice Jones

Jpegmafia og Danny Brown kan begge plasseres i et eksperimentelt sjikt av hiphop-sjangeren der individualismen hegnes om på punkete vis.

Overfladisk sett deler de et behov for å pushe grenser og utfordre, med en estetisk, musikalsk og verbal sjonglering av humor og alvor. Interessant nok virker de begge likevel å være en form for tradisjonalister – bevisste på hva som har inspirert dem fra hiphop- og populærkulturen, men opptatt av å ta referansene (som ofte kan være overraskende) med seg inn i et kontemporært og nytt uttrykk.

Halvveis ut i deres nye album Scaring the Hoes, roer det seg en smule, og lydbildet blir mer sjelfullt/gospelpreget, noe som også gjelder for Orange Juice Jones. Michael Jackson-vokalsamplet er bare helt nydelig. 

LES MER: Jpegmafia + Danny Brown = Kaos og renselse i cyberspace

Vilde Tuv – Old Stone

«Old Stone speak to me/ What does it mean that your so hard?/ Is it true that you, is it true that you don’t have a heart?». Nei, det er ikke kødd. Det er Vilde Tuv som med sitt sedvanlige barnlige perspektiv på verden, synger om en gammel stein (ja, hvorfor ikke?), over noen eventyrlige synther som gir assosiasjoner til Neverending Story. Men beaten skal pumpes opp, og bli mer hardhuda (som en stein).

De dramatiske og ekstatiske trance-synthene smelter sammen med kantete techno, og krasjer med den drømmende, harmonerende vokalen. Det er en ganske så stygg-herlig mash-up. Og virkelig noe for seg selv, som bare Vilde Tuv kan – men også i samarbeid med produsent Stockhaus, og altmuligkvinnen Ary som vokalprodusent. 

Sjekk ut resten av spillelista her: