Jpegmafia + Danny Brown = Kaos og renselse i cyberspace

Talentfulle tøysekopper stapper internett og popmusikk i kjøkkenmaskinen, med uvanlig frisk rap-utgivelse som resultat.

9 / 10

Jpegmafia x Danny Brown – Scaring the Hoes

Hva gjør man som lytter, når artisten man er glad i uttaler at hen ikke lenger kan stå inne for sin egen musikk? Det har dukket opp noen slike eksempler de siste årene, der artister har skuet tilbake på katalogen sin med «nye øyne».

Her i Norge skjedde det med Sebastian Zalo i 2021, da han slettet gamle utgivelser fra strømmetjenestene. Avgjørelsen handlet mye om henvisninger til rus i tekstene – en livsstil han ville ta et oppgjør med.

LES OGSÅ: Blåmalte dansegulv, trønderske urter og stygge omfavnelser: Dette hører vi på nå

Selvransakende rapper

En like ekstrem beslutning kommer neppe fra Danny Brown, men under en konsert på South by Southwest-festivalen for kort tid siden annonserte Detroit-rapperen for det første at han skulle på rehab, og for det andre at han kunne kjenne på dårlig samvittighet over å ha laget så mange låter om å ruse seg. Som stor fan av Brown satte uttalelsene hans en støkk i meg.

Jeg kunne kjenne på en dårlig samvittighet selv, over å ha latt meg underholde av en artist som jeg ikke trodde hadde såpass alvorlige problemer – i alle fall ikke nå lenger. Ville det bli annerledes å høre på back-katalogen hans, som i så stor grad er innhyllet i noe overskridende og humoristisk knyttet til rus?

Jeg kommer ikke til å slutte å høre på den, inkludert albumet XXX (2011) som fortsatt er Browns beste utgivelse – og den som er mest dynket i dop-referanser. Saken er at det aldri bare har vært romantisering og ukritiske tekster om rus fra Brown; hadde det vært tilfelle, hadde han ikke vært så spennende å høre på.

Det tydeligste eksemplet på akkurat dette er Atrocity Exhibition (2016), der paranoiaen, angeren og selvkritikken ligger som en trykkende dagen derpå. Den beste rap-musikken er gjerne utleverende og umiddelbar.

At man tør å forsyne lytterne av livet sitt slik som Brown har gjort, er et kunstnerisk valg som bør belønnes, selv om man kan kritisere aspekter ved det i ettertid.

LES OGSÅ: Scream-filmene har gjenoppstått og serverer skarp samfunnskritikk vi alle kan tygge litt på, mens blodspruten står

Luft under vingene

Brown har altså heldigvis ikke slettet noe av musikken sin, heller ikke Atrocity Exhibition – hans mest ambisiøse og personlige album – selv om han tidligere i år avslørte at han fortsatt har gjeld etter utgivelsen: «I would delete Atrocity Exhibition in a heartbeat. I spent $70,000 in samples and a muthafucka sold 7,000 first week. I think someone lost it there».

Etter den langt mer nedtonede langspilleren uknowhatimsayin¿ i 2019, har rapperen stort sett vært til stede i offentligheten gjennom podkasten sin The Danny Brown Show.

Det har kommet sporadiske hint om et nytt soloalbum, men i stedet får vi nå samarbeidsprosjektet som første gang ble annonsert for rundt et år siden: Scaring the Hoes med Jpegmafia.

Med tanke på hvor Danny Brown står i karrieren nå, føles albumet som et vellykket «neste steg» der han får luft under vingene igjen.

42-åringen fungerer helt klart som et trekkplaster i dette prosjektet, men når man lytter seg gjennom det energiske sammensuriet av lydstormer på Scaring the Hoes, forstår man raskt at det er Jpegmafia som er mesterhjernen. Den gjøglete outsideren har produsert hele sulamitten, og puh – her er det mye som foregår.

LES OGSÅ: Trønderrapperne i Bulmboy$ er fortsatt bare «boys», men flyter som Nidelva over inspirerte beats på sitt siste album

Hanson og Britney

Jpegmafia og Danny Brown kan begge plasseres i et eksperimentelt sjikt av hiphop-sjangeren der individualismen hegnes om på punkete vis.

Overfladisk sett deler de et behov for å pushe grenser og utfordre, med en estetisk, musikalsk og verbal sjonglering av humor og alvor. Interessant nok virker de begge likevel å være en form for tradisjonalister – bevisste på hva som har inspirert dem fra hiphop- og populærkulturen, men opptatt av å ta referansene (som ofte kan være overraskende) med seg inn i et kontemporært og nytt uttrykk.

Det kan hende Jpegmafia er utstudert kontrær og vet å balansere distinksjonen perfekt, når han kaller Hanson en inspirasjonskilde eller sampler … Baby One More Time ikke bare på én, men to av sine sololåter. Men i intervjuer virker han først og fremst bare oppriktig om sin varierte smak. Det gjør ham vanskelig å plassere, men det skaper også en følelse av utilslørt autentisitet.

Med et skeptisk øre kan Scaring the Hoes oppleves som noe som i for stor grad blir nettopp utstudert, anstrengt eksperimentelt – ja, kanskje også først og fremst «et håndverk» som skal imponere rent kreativt.

Når jeg lytter til det opplever jeg imidlertid at spontaniteten og det umiddelbare er ivaretatt. Og jeg tror det er et album som vil vokse.

LES OGSÅ: Kids in Crime-regissør Kenneth Karlstad om moral, estetikk og fitte

Twitter og klappende hender

På åpningssporet Lean Beef Patty, som også ble lansert som første singel, har Jpeg samplet P. Diddys sviske I Need a Girl (Pt. 2) fra 2002 – speedet opp «chipmunk style», og som et gjennomgangstema i en kompleks, men fengende produksjon.

Etter å ha hørt låta noen ganger virker den faktisk ikke lenger så absurd som singel. Peggy leverer også albumets første linjer – like konfronterende og aktuelle som komiske: «First off, fuck Elon Musk / Eight dollars too much, bitch, that’s expensive / For the hoes in the back and the crackers in the slacks / If I tweet then delete then I meant it».

På låt nummer to, Steppa Pig (nok en take på et «popkultur-fenomen» – barne-tv-kjendisen Peppa Gris), får vi et nytt bevis på aktualiteten i dette høygirsprosjektet, når Danny starter verset sitt med «Uncut with the topside / My brain fried / Don’t do drugs / Had two plugs / One just died». På samme tid en advarsel basert på eget rusmisbruk og en referanse til nylig avdøde Plug Two (Trugoy the Dove) fra De La Soul.

Fra et lytteperspektiv virker dette samarbeidet – som tidligere nevnt – å være et frigjørende steg videre for Danny Brown. Det handler først og fremst om at produksjonen gir ham rom til å bruke seg selv, uten at den setter krav til at vokalen skal være for fremtredende.

På tittelsporet er det ikke ordene, men energien og den nasale stemmen hans som er det viktige, over hvinende frijazz-saksofon, klappende hender og skurrete bass. Låta kan minne om Browns egen When It Rain fra 2016, med sin stakkato og hypnotiserende rytme. Frasen «Stop Scaring the Hoes» er, som så mye annet hos Jpegmafia, en fleipete referanse til moderne internettkultur.

Flere av www-assossiasjonene hans går langt over hodet på meg. Brown kontrasterer med selvironiske linjer som «Where the autotune at? / Give a fuck about a trap / ‘Cause it’s all about the scams / Catch up, old man».

Dekonstruert «Milkshake»

Jpegmafia har laget hele dette albumet på en Roland SP-404, et samplingsverktøy som åpenbart har vært perfekt for å samle elementene i hans musikalske hotpot.

På Fentanyl Tester har han kuttet opp og re-arrangert deler av Kelis-hit’en Milkshake og lagt på et drum’n’bass-break; produksjonsmessig et høydepunkt, som også passer ypperlig for Browns flow (selv om det tidvis er vanskelig å høre hva han sier i den rufsete lydmiksen).

Ganske nøyaktig halvveis ut i albumet roer det seg en smule, og lydbildet blir mer sjelfullt/gospelpreget. Michael Jackson-vokalsamplet på Orange Juice Jones er bare helt nydelig, og Kingdom Hearts Key har en drivende stor og atmosfærisk beat av en type man nesten kunne ønske seg flere av.

Jack Harlow Combo Meal virker overraskende konvensjonell oppi resten av samplingskaoset, med en nostalgisk piano-loop av en type man har hørt i mye jazzete hiphop før. Men låta viser seg å ha mer å by på og utgjør et deilig avbrekk.

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

LES OGSÅ: Hva skal vi med sceneversjoner av kjente titler, hvis det uansett er bedre å se originalene på skjermen?

Mer enn et eksperiment

Peggys skrullete, sample-baserte lek med musikkhistorie skaper en kjerne, bak all vrimmelen i Scaring the Hoes. Det er en viktig årsak til at albumet står igjen som noe mer enn bare et «eksperiment».

Både i lydbildet og de hyperaktuelle tekstene driver han med en fascinerende form for rekontekstualisering – en tøylesløs bearbeiding av en fragmentert, moderne verden med internett som sitt episenter.

På noen låter i dette universet passer Danny Browns vokal og karisma som hånd i hanske – andre steder bryter han lydbildet opp, like passende.

Forhåpentligvis kan Scaring the Hoes også bli en good gateway for Browns videre musikalske liv etter rehab – en slags start på et nytt kapittel, uten at han mister sitt eksentriske jeg.

– Sveinung Wålengen, anmelder og kritiker

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Instagram, Twitter og Fjasboka