Kan jeg elske filmen The Whale selv om jeg er tjukk? 

KOMMENTAR: En god anmelder erkjenner sitt private ståsted, men hvis det skal være utgangspunktet for all kritikk, dør vår faglige diskusjon om et kunstverk. Da blir anmeldelsen en uinteressant navlebeskuelse, skriver Nanna Frank Rasmussen.

Virkeligheten griper inn i kritikken. Det har den selvfølgelig alltid gjort, men noen vil nok si at den har begynt å legge en klam hånd på kritikken, at den invaderer den og slår luften ut av all kritikk som ikke er basert på en 1:1-erkjennelse.

Jeg er ikke så alarmistisk anlagt. Men jeg begynner å kjenne på en uro over å si noe feil. Slik at hele teksten min avvises som uttrykk for mine private fordommer eller preferanser og ikke leses som en faglig velbegrunnet diskusjon av et verk.

For flere år siden, da jeg anmeldte filmer for en annen avis, da det ikke var mange kvinnelige filmanmeldere i de store tabloidene, fikk jeg følgende kommentar fra en ellers begavet og hyggelig kollega: «Jeg leser aldri en anmeldelse av en actionfilm hvis den er skrevet av en kvinnelig anmelder».

Jeg var naturlig nok i sjokk.

Han gadd ikke engang å lese det jeg skrev, jeg hadde blitt kansellert på grunn av kjønnet mitt (ikke si at det er en ny oppfinnelse – feminister og andre har blitt kansellert lenge før det fikk sitt eget engelske ord).

Jeg hadde altså ingen autoritet som filmekspert, rett og slett fordi jeg var kvinne. Det er rein sexisme. Det er ingen annen måte å beskrive det på. Det er en sexisme som jeg har slitt med å få slutt på på mitt eget felt, og etter den sosiale revolusjonen som #MeToo førte med seg, tror jeg at de fleste i dag vil skrive under på at man selvfølgelig ikke kan eller må avskrive noen kun på grunn av deres kjønn, deres alder, eller deres utseende.

Likevel er det en tendens til at vi fortsatt gjør nettopp det.

Jeg har alltid tatt til orde for at vi skal undersøke våre egne blindsoner, at vi skal være bevisst våre egne privilegier når vi skriver kritikk. Fordi vi ikke leser et verk fra en universell synsvinkel, er vi formet av verden, av biologi og ideologi, av utdanning, oppvekst og så videre.

Men ethvert varsel må ikke inkludere disse hensynene som en varedeklarasjon; da ville vi druknet i kjedelig unødvendig informasjon – og vi anmeldere er mildt sagt ikke så interessante. 

Det private ‘jeget’ kan inkluderes i teksten når det gir mening og utvider analysen og tolkningen av et verk, det må ikke klistres på som en påtvunget anmodning om tilgivelse på spissen. Eller som en kunngjøring om at jeg må si fra om dette og alt mulig, fordi jeg selv er en av dem det blir fortalt om i filmer.

Likevel var jeg for noen uker siden i den situasjonen at jeg vurderte å skrive i en anmeldelse at jeg var overvektig. Det skjedde da jeg skrev om Darren Aronofskys film The Whale.

LES OGSÅ: Darren Aronofskys The Whale er like mye en film om mot og kjærlighet, som den handler om menneskets destruktive side og forfall

Min egen skygge

Jeg likte filmen, som handler om en alvorlig overvektig mann som sakte spiser seg i hjel.

Brendan Fraser, som spiller hovedrollen, er i realiteten en stor mann, men han veier ikke de nesten 300 kiloene som karakteren hans i filmen gjør. Derfor har han hatt på seg en såkalt fat suit. Dette har fått noen, spesielt kroppsaktivister, til å reagere negativt på filmen, og det nevner jeg i anmeldelsen min.

For noen fremkaller Aronofsky en ubehagelig medlidenhet med den tykke mannen. Jeg opplevde en medfølelse. Og det var her jeg ville legge til: «Jeg er også feit selv, ok!».

Jeg var et øyeblikk redd for min egen skygge. Bekymret for at noen skulle tro at jeg ikke forsto den sårbare og utskjelte posisjonen som overvektige ofte har i kulturen.

At jeg ikke forsto at et filmatisk portrett kan være med på å forme en offentlig samtale som går utover det enkelte verk og kan ha betydning for en hel gruppe mennesker. Dette er ikke i seg selv en uønsket refleksjon: Har jeg virkelig fordypet meg i arbeidet?

I The Guardian skrev komikeren og aktivisten Lindy West om filmen noen dager senere: «The Whale er ikke et mesterverk – det er en gledesløs, skadelig fantasi om tjukk elendighet».

Hun fortsatte: «Oscar-nominasjonen til The Whale må bety at den er fantastisk, ikke sant? Feil! Det er en overfladisk og stigmatiserende refleksjon av tynne menneskers antakelser om overvektige kropper».

Så synd at en anmelders utseende fortsatt brukes til å diskreditere en profesjonell tekst.

Da jeg leste dette etter at jeg skrev anmeldelsen min, havnet jeg i en kortvarig vanvittig og absurd diskusjon med meg selv: Jeg antar at Lindy West er mer overvektig enn meg, så kanskje hun har mer rett til å kommentere filmen enn jeg har?

Så leste jeg det hun fortsatte å skrive: «… folk reagerer positivt på The Whale fordi det bekrefter deres forutinntatthet om hvordan tykke mennesker er (ekle, triste) og hvorfor tykke mennesker er tykke (traumer, overspising) , og lar dem føle seg velmenende, men overlegne. Det er en grunnleggende dopaminhit som bekrefter tynne menneskers plass på toppen av det sosiale hierarkiet. Se på meg, mamma! Jeg føler med de store feite monstrene! Tynne mennesker hater oss så mye at det er slik det ser ut når de prøver å like oss.»

Og så ble jeg nesten like sjokkert som da jeg ble fortalt at jeg ikke dugde som actionfilmanmelder fordi jeg hadde bryster og eggstokker.

Jeg og min tunge selvforståelse kan bare hoppe opp og falle ned av denne typen provokasjoner. Men det er synd at en anmelders utseende fortsatt brukes til å diskreditere en profesjonell tekst. 

Denne teksten stod først på trykk i Politiken 28.mars 2023. Oversatt fra dansk til norsk. 

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*