Rambow albumdebuterer med mengder av glimt i øyet
ANMELDELSE: Furuset-rapperen Rambows Mager men metter mager er langt ifra noen mager debut.
7.5 / 10
Rambow – Mager men metter mager
«Du vet hvem det er», rapper han selvsikkert og selvsagt med sin energiske flow og attitude – en det er vanskelig å mislike.
En catchy dramatisk synth gynger seg over en eksplosiv beat, og danner det musikalske bakteppet som interpolerer Nasty Kutts gamle Breaknecks-låt Rett ut av Haugenstua.
En montasje av nyhetsankere rapporterer om kriminelle hendelser på Furuset, og nører opp under et stigmatiserende bilde av drabantbyen. Dette skal Rambow snakke litt mer om.
Introlåta Rett ut av Furuset har også laget sine overskrifter, for genistreken med å lage årets mest rampete og freskeste musikkvideo, som gikk ut på å sperre av E6, mens onkel politi hadde nok å gjøre med å bære bort drita urokråker i Holmenkollen som Vestkant-foreldre ikke ville komme og hente.
«Jeg vil heller betale bøter enn å bruke 10.000 kroner på å sponse en video på Tiktok», lød kommentaren fra manager Akram Nahiry på det spontane stuntet.
*Se musikkvideoen nederst i saken*
LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo
LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»
Tidlig på’n
Simon Tedras Negash aka Rambow var bare en guttunge da han ble plukka opp og tatt under vingen til Breaknecks’ egen Eskinder Roth på ungdomsklubben på Furuset. Energien hans var tidlig merkbar.
Så, etter år med øving, skulle Furuset-rapperen i 2021 både bli månedens urørt og gi ut sin første EP: Take Over, før han opptrådte under bransjefestivalen på Bylarm samme år. Der var han også nominert til årets stjerneskudd – og leverte en god livekonsert, ikke minst fra en svett og kritiker-tungt representert Revolverkjeller, med mye forventninger.
Rambow har selv uttalt at det er viktig å snakke om egne opplevelser for å kunne være et forbilde for de rundt seg, ved å gi et uromantisert innblikk i hvordan det er å vokse opp i drabantbyen.
Jeg vet ikke om de mange stiliserte skildringene fra debutalbumet kan påstås å være direkte uromantiserende eller uglorifiserende, snarere opplever jeg flere av framtillingene motsatt:
Rambow inviterer oss inn i hans verden, gjennom en karismatisk og levende vokal og framtoning, og et minst like innbydende lydbilde. Det er overhodet ikke en dårlig ting.
Den smittende energien leveres med en fokusert og frampå flow, samtidig som Rambow utviser en tydelig tilstedeværelse i vokalen, en som virker naturlig og innebygd. Han vet å time og vekte orda sine godt. Det er vanskelig å ikke umiddelbart bli glad i denne stemmen.
LES MER OM RAMBOWS BYLARM-KONSERTER HER.
LES OGSÅ: Jpegmafia + Danny Brown = Kaos og renselse i cyberspace
Kort og godt
På sin første Ep var de tilgjengelige og catchy produksjonene signert produsent Orio, med et sjarmerende og upolerte DIY-preg, med små nikk til 90/00-tallet.
På albumdebuten er lyrikken sonisk speilet og forsterka i produksjoner stort sett signert JNS, med flere direkte referanser og låning fra katalogen til Dr. Dre, og andre 00-talls klassikere, på spor som eksempelvis Vi tenker ikke likt og Jeg føler meg så fly, som har sakset og rejusert temaer fra Eves Let Me Blow Ya Mind og Who’s That Girl.
Men det er også bein solid planta i Oslo, med nevnte introlåt, og med Tommy Tee og Jesse Jones-homage på Drabant. Og dessuten låtskriver-assistanse fra Oscar Blesson på Ingen gjør det som meg.
Slik peker lydbildene også bakover, mens lyrikken og flowen er fersk og energisk om ting her og nå. Og med linjer som både smeller og som får meg til å trekke på smilebåndet.
«Fuck hva de sier om meg/ Jeg har hans bitch i lomma/ E’kke rart han blir lei/ Selv om musikken flyr/ Er jeg fortsatt posted on the block/ Og jeg vet hvem som ikke vil/ Og vil se me shine, ah-ah», synger han med mengder glimt i øyet, på F.H.D.S!
Mager men metter mager klokker inn på 17 minutter, 37 sekunder fordelt på 8 spor, men det er bedre med noe som er snappy, og kort og godt, enn å skulle vanne ut innholdet på bekostning av «albumformatets» skyld.
Dette er en gjennomført albumdebut som hverken tar seg selv for selvhøytidelig, eller kødder det for mye til.
Produksjonene er stilistisk selvsikre, lekne og inviterende, og med intertekstualitet som appellerer på flere nivåer, fra allmenne til interne referanser og bilder, uten å risikere å miste noen på veien. En lovende albumdebut fra Furusets ferskeste trubadur.
LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?
For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka
5 thoughts on “Rambow albumdebuterer med mengder av glimt i øyet”