Fast X: Momoa stjeler moroa i nok en film der skurken har feminine trekk, mot testosprengte helter med «god» moral

Fast & Furious 10: Drama med Diesel, del 10

5 / 10

Fast & Furious 10 / Fast X (Regi: Louis Leterrier)

Nå som det har kommet ti filmer i serien må det jo snart komme en som er littegrann bra. 

Det var min innstilling idet jeg entret pressevisingen på Fast and Furious 10, aka Fast X. Altså med et fryktelig åpent sinn. 

Det hører til historien at jeg har falt litt av Fast & Furious-filmene tidligere. Det blir ofte både kaotisk og forutsigbart, og stadig mindre biljakt. Det er mer eksplosjoner, branner, og andre ting. Hva disse andre tingene er, husker jeg ikke.

Med andre ord: Et perfekt utgangspunkt for å starte med blanke ark til å vurdere film nummer 10 i Fast-serien (hvis man ikke regner med spinoffen Hobbs & Shaw). 

LES OGSÅ: Exit, rikinger på TV og grådighetens estetikk

Biltur med det rare i

Vi har spolt ti år tilbake, til innsiden av et teppelagt bankhvelv i Rio, skildret med et pulserende og basstungt lydbilde og spenningsfylt snurring med kamera, litt som å se gamle VG-lista Topp 20 på NRK i slow motion.

Pengemoroa skal snart ødelegges – og uten å røpe for mye, kommer filmens første stilige skudd i et bakoverkjørende kamera, som peker på Jason Momoa som midtpunkt, stående igjen.

Momoa viser seg nemlig å være et av ofrene for Dominic Torettos skurkestreker, Dante Reyes. Faren hans, druglorden Hernan Reyes (Joaquim de Almeida) som styrte all narkotikahandel både i og utafor Rio, ble drept i film nummer fem. Dante vil hevnes – ti år senere. 

LES OGSÅ: Bond-regissøren laget film om sin mors psykiske utfordringer: – Så dette hver dag i barndommen

Det må jo være en del tvilsomme personlighetstrekk ved denne Toretto som kronisk havner i drama hele tiden. I hvert fall:

Fortid kobles med nåtid, og den krampaktig idylliske familiegrillingfesten med taler om «family» og «respect» må brått vike for en liten heisatur til Roma, der Vatikanet og det hele er truet med utslettelse av en kulerund gigabombe – som henta ut fra Super-Mario eller Donald Duck & Co.

Og det skal bære videre til Napoli, London, Berlin, innom LA og til Rio. Og hele Portugal – ifølge filmen selv. 

Justin Lin har denne gang overgitt regissørstolen til franskmann Louis Leterrier, og holdt seg til å skrive manus, i del én av det som nå heter Fast X (forvirra er også jeg), og der Fast X: Part 2 er planlagt å komme i 2025.

LES OGSÅ: Kan jeg elske filmen The Whale selv om jeg er tjukk? 

Også morsom

For å være regissert av en franskmann, er Fast X overraskende mer komisk enn fordommene tilsier. Her er det faktisk en del å la seg more av. Som John Cena med schtøgg «I have gas»-t skjorte. Eller det at man avgjør om noen skal myrdes via avstemming, for eksempel. Det er europeisk harselering med USAs «democratic values» på sitt beste, det. Eller spydige slengere om Captain America og grillfest. Eller hvite folk som ser ut som de har tatt både spray tan og fått på brunkrem som bestilt inn til TV2s Fotballstudio.

Det er flere forseggjorte og stilige filmsekvenser, med imponerende vinkler og stuntarbeid. Noen av de mer James Bond/Jason Bourne-aktige ideene funker bra. Som de heseblesende Roma-sekvensene, men også John Cenas lille reiserute. I rollen som Torettos bror gjør han en godt balansert figur som vet å ikke overdrive eller virke for «spilt», i kontrast til det meste annet ved denne filmen og franchisen. 

Men litt for mange tørre vitser skal ut på en ganske klein måte, «fordi det stod i manus», med brølende musikk i bakgrunnen, gjerne mens man holder på med en farstfylt aktivitet. Det er en irriterende insistering på å prate i walkie-talkie mens man svinger og skrenser seg hissig gjennom Romas gater.

Smått irriterende er lite selvbevisste detaljer, som å spille Måneskin uironisk på überharry macho og «rustikk» pub med klippekort for kriminelle. Det er out of character, som man sier. 

Og fra lite gjennomtenkte stilvalg, er det kort til det kleint banale og oversentimentale:

«We are all looking for some validation». No shit, Vin Diesel. Dette er tiende filmen din, og du har fortsatt like stort behov for bekreftelse. 

Det er fortsatt som om man lager film for en tenkt målgruppe som søker kinoens mørke med eneste mål om å blokkere for alle emosjoner i et konstant informasjonskrasj. 

LES OGSÅ: Succession S4: Sterk start på en lovende avslutning

LES OGSÅ: Top Boy-stjerneskuddet aktuell i Sam Mendes’ nye film Empire of Light: – Har vært nødt til å vokse opp fort

Stilig handler ikke alltid om å være størst

Vin Diesel er som kjent blitt en som tåler langt mer enn både Spiderman og The Batman til sammen, i det som er nok en superheltfilm forkledd som bilfilm.

Spørsmålet er om denne insisteringa på å være mer enn alt, egentlig gjør totalopplevelsen noe bra overhodet. 

Mye er utgjort, og det blir mye krasj og bang og brann trøkka inn i samme scener – og hørselen min er sprengt ut for lengst.

Stuntet jeg husker er når Rodriguez hopper over et lite hinder på motorsykkelen sin i Roma. Dét var et kult stunt.

Det som oppleves som stiligst handler ikke nødvendigvis om å være størst. Det burde forresten vært en slags læresetning til usikre russ som har brukt opp alle penga sine på gigahøyttalere og dyr buss, og sitter igjen med milliongjeld og blackout. 

LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

Momoa stjeler moroa

I en film der for mange karakterer blir for selvhøytidelige, er Momoa et friskt pust som badboy Dante Reyes. 

Momoa er den eneste som klarer å sette løsnese på den voldsomme machokulturen som formelig tyter ut av filmen – og poengterer at dette er jo bare en krampaktig film-franchise, der de som fortsatt i en alder av 55 klamrer seg til den tøffe, digre penisforlengeren sin, og insisterer på å leve på kanten for å kompensere for usikkerhet og innestengte følelser. 

LES OGSÅ: Lys og bunnløst mørke i Auschwitz

LES OGSÅ: Saint Omer: Å se mennesket i morderen

Den feminine, selvopptatte skurken

Samtidig, noterer jeg meg at Momoa som Dante Reyes havner på lista over sterotype mannlige skurkeroller med feminine trekk.

Han fremstår som en flamboyant, forfengelig og pynteglad fyr med kaki-bukser, fargerike ringer på fingrene og smykker som en annen Kaptein Sabeltann. Han er karismatisk, men også en vi skal le av. Jeg blir litt usikker på om han kommer unna med å være en mer gjennomført karakter, når hans feminiserte sider assosieres med å være ond og gal.

Problemet er at det feminine og maskuline settes opp som et skille mellom ondt og godt i estetikken:

Hvis den eneste feminine mannlige karakteren er en skurk, vil det fremstå fobisk mot feminine menn – som forresten ikke nødvendigvis trenger å være transpersoner eller homofile. Løsningen på en slik lei tendens ville være å ha andre feminine mannlige karakterer som ikke er skurker. Men de ser vi dessverre ikke.

LES OGSÅ: The English: Hevn, kuler og outsiderperspektiv i det ville vesten

Samtidig virker Dante Reyes litt vel inspirert av The Joker. Det å være mann med mer feminine trekk blir – om ikke bevisst – nok et eksempel på å være litt «skrudd i huet», og asossiert med psykopatiske trekk. Hans framtoning virker å speile hans selvopptatthet og onde personlighet, og som særlig gjøres et poeng av i en scene som involverer neglelakkering i pastellfarger.

Han er flådd for empati og samvittighet, og står som selve antitesen til Torettos kampaktige idé om heltemot, som også sidestilles med å være megamacho, hard og tøff, og å ofre seg for andre ved å ta stor risiko (på andres bekostning).

Ikke minst står ideen om å beskytte familien høyt, noe som blir ironisk med tanke på hvor mye Toretto selv bryter med sin egen moralske leveregel. Det blir ikke poengtert noe sted. Men det er tydelig hva som står høyest på maskulinitetshierarkiet i Fast X:

Mens Dante Reyes’ smykker blir symboler på noe overfladisk, egoistisk og crazy, er Dom Torettos kors-smykke noe som symboliserer verdier og identitet, og noe som innprentes hver gang kameraet hyperfikserer på smykket i ultranære bilder, mens tempoet skrus ned.

Det interessante er at det ikke er noen tvil om at det ene smykket sees på som mer verdt fordi det fremstilles som at det symboliserer noe «mer», og slik legitimerer Toretto hvorfor han har det.

Men Reyes er ikke noe mer forfengelig eller selvopptatt enn Toretto selv, som har en minst like mye opptatt av utseendet, dyr livsstil, dyre biler, gjennomtenkt garderobe, og en kropp som koster timesvis på treningsstudio for å se bra ut. Det koster nok minst like mye tid og spenn å holde denne machoestetikken, aka the hard body, ved like. 

Selv liker jeg Jason Momoas rolletolkning desidert best av hele casten, selv om jeg er usikker på om det ikke er intensjonen bak filmskaperne.

Kanskje det skyldes at han ikke har synlige problemer med å iklé seg en slik karakter, og ikke kjenner at hans maskulinitet trues av å ha noen feminine trekk?

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka