Oppfølger uten særpreg
Anmeldelse: Der Rag’n’Bone Man tidligere fremsto som en uslepen diamant, har kantene nå blitt litt for runde og diamanten for polert
Rag’n’Bone Man – Life By Misadventure: Rag’n’Bone Man slo igjennom som en bombe for fem år siden med superhiten Human. Den britiske bamsen med den store stemmen sjarmerte verden i senk med sin sjelfulle musikk, og kontrasten mellom det harde tatoverte ytret og det myke indre gjorde ham til en snakkis både i hjemlandet og internasjonalt. Debutalbumet Human, sluppet året etter, raste inn på førsteplass på salgslistene i UK, lå hele 40 uker på albumlista her i Norge, og hadde i tillegg singler som toppet salgslistene i blant annet Belgia, Østerrike, Tsjekkia, Polen, Kroatia, Hellas og Skottland.
Det er med andre ord litt av en suksess å skulle leve opp til når Rag’n’Bone Man, eller Rory Graham som han heter privat, nå skal slippe oppfølgeralbumet Life By Misadventure. Albumet, som ble skrevet og spilt inn i Nashville like før covid la sin klamme hånd om verden, begynner med balladen Fireflies, som introduseres med, av alle ting, fuglekvitter – sånn bare for å gni den landlige atmosfæren i Nashville godt inn i de tusener av ører som knapt har vært utenfor døren de siste 14 månedene.
Fuglekvitter burde vært bannlyst fra album som ikke er lydbøker om nettopp fugler eller avslappende mindfulness. Låta i seg selv er fin nok, men er ikke den knallstarten man forventer av en artist som har mye å bevise. Den er forsåvidt en grei indikasjon på hvilken retning dette albumet tenker seg i, her er det mange nedtonede låter med akustiske gitarer, piano og dempede trommer, alt føles som nettopp en rolig sommernatt i sørstatene.
Det som slo så vanvittig an med forgjengeren var jo nettopp at man så livet til Graham i musikken hans. Trassen, lidenskapen, hjertet og sjelen var tydeligere enn på dette albumet. Life By Misadventure, til tross for tekster som avslører noe annet, føles litt som et album fra en som ikke lenger har noe som brenner innvendig, men som synger for å underholde, og da blir resultatet litt tomt, litt kjedelig, og litt vel langt.
Perfekt for chille spillelister, ikke mye mer
Likevel, det finnes fine øyeblikk her også. Talking To Myself har en nydelig oppbygging som ender i et flott høydepunkt, Graham høres mer inderlig ut enn han har gjort på de foregående låtene, og endelig får den fantastiske stemmen bre seg ut og sveve over musikken i noen få gåsehudsøyeblikk.
På Anywhere Away From Here har Graham fått med seg ingen ringere enn Pink, uten at det gjør balladen til noe mer enn bare en fin ballade med to store stemmer som burde fått utfoldet seg enda mer, men som hele veien kjennes ut som at de holder tilbake enda sterkere krutt.
En av låtene som skiller seg positivt ut er All You Ever Wanted, her er det mer elektronikk involvert enn på de andre låtene, den er rocka og uptempo, og med en helt annen livsgnist enn majoriteten av låtene, og man våkner litt opp fra den slappe døsen resten av skiva kan ha hensatt en i. Albumet er spilt inn i en live-setting, hele bandet sammen, og på låter som Talking To Myself kommer dette tydelig frem, det er som å sitte i studioet sammen med bandet og føle på samstemtheten og samspillet dem i mellom. Produksjonskvaliteten er skyhøy, men kanskje litt for perfekt av og til. Der Rag’n’Bone Man tidligere fremsto som en uslepen diamant, har kantene nå blitt litt for runde og diamanten for polert. Perfekt for chille spillelister, men ikke så voldsomt mye mer.
Pressemeldingen kommenterer at «det er uvisst hva fansen forventer, men det er i alle fall ikke dette, et omhyggelig laget album som er både hjerteskjærende personlig og samtidig gjennomsyret med Grahams unike humor og sjel» – men det er vel trolig nøyaktig hva fansen forventer? Et album som tar elementene man fikk bli kjent med på det første albumet og utvikler dem videre, gjør dem større, skarpere og klarere. Det fansen nok vil savne, er derimot den sjelfulle bluesen og soulen, drivet som gjennomsyret forgjengeren og den rå undertonen i det hele. De som sitter og venter på en tilsvarende gigahit som Human, vil nok heller ikke finne det på dette albumet. Her er det den gjennomgående kvaliteten som er styrken, det konsekvent høye nivået på alle låtene, dog uten særpreget man ble vant til på debutalbumet.