Regissør Cristian Mungiu: – Vi er fortsatt dyr

Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren Cristian Mungiu. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Har du noen gang tenkt på hvem sine hender som har knadd deigen til brødet du spiser?

En inviterende duft av fersk gjærbakst infiltrerer neseborene på Frogner en søndag. Men dette skrev jeg bare inn, for vi kjenner ikke lukta enda, der vi sitter i et ensomt hjørne på et ensomt hotell uten den slags fristelser.  

Hva som avgjør et bakverks uimotståelighet – eller motbydelighet – utover lukta, skulle bli utganspunktet for Mungius kinoaktuelle film. 

R.M.N. baserer seg på ekte hendelser i hjemlandet Romania, i den lille landsbyen Ditrău i Transilvania. 

– Det var en skandale, og det er ikke så lenge siden, heller. Rett før starten på pandemien i 2020, forteller Mungiu. 

Eieren av det lokale bakeriet hadde gått tom for løsninger på hvordan hun skulle skaffe arbeidere, fordi de fleste innbyggerne der dro til utlandet for å jobbe.

Man åpnet for å hente inn arbeidskraft fra utlandet til det lokale bakeriet. Det kom tre fyrer fra Sri Lanka. Det lille samfunnet protesterte. 

Først var det mer lavmælt, men så ble det mer og mer aggressivt, forteller regissøren. 

LES OGSÅ: Norsk-russisk-ukrainsk prosjekt: – Det skal være smertefullt

– Og til slutt bestemte de seg for å arrangere et landsbymøte, for å avgjøre hva de skulle gjøre på en «demokratisk» måte, forteller han, og lager gåseøyne med fingrene sine. 

Noen filmet landsbymøtet og hva de kom frem til, nemlig at 1800 landsbyboere i Ditrău stemte for å utvise de tre srilankerne som jobbet i deres lokale bakeri. Videoen måtte omsider havne på nettet, og plutselig var det lille landsbymøtets beslutning tilgjengelig for en hel verden.

– Det ble en stor skandale, forteller Mungiu.  

– Her har vi et samfunn som representerer en minoritet, og så er dette holdningen man har mot en enda mindre minoritet som er enda mer sårbar?! Hvis man representerer en minoritet, så skulle man tro du var mer tolerant overfor andre.

Han dro selv til Ditrău. Han måtte finne ut av dette ved å snakke med folk.

– Jeg fant noe av grunnen til at fremmedfrykten satt dypt: Disse menneskene assosierte mørk hudfarge med å være skitten, og de var skeptiske til at folk som kom fra et helt annet sted, langt, langt unna, kunne ha andre ideer om hygiene. De kunne ikke fordra tanken på at fremmede arbeidere fra Asia bakte brødet deres. 

Men det var flere ting Mungiu fant interessant med saken, og han begynte å grave mer i den med stor interesse. 

LES OGSÅ: – Det er en film om hvordan familien både kan bygge oss, og samtidig kan gjøre oss til forferdelige mennesker

Foto: Another World Entertainment

Om en menneskelig tilstand

R.M.N er et rumensk akronym for «kjernemagnetisk resonans», ettersom filmen, lik en hjerneskanning, prøver å oppdage hva som ligger gjemt under overflaten.

– Litt etter litt tenkte jeg at dette handlet om større ting, som demokratiets begrensinger, forteller Mungiu.

– Med mindre du investerer i å utdanne folk før du ber om deres avgjørelse, kan det hende at demokratiet ikke fører deg til de riktige etiske resultatene. Denne landsbyen hadde en veldig demokratisk avgjørelse, men det var ikke den etiske avgjørelsen du forventet, poengterer han.

– Samtidig handler dette mye om denne formen for hat som flyter rundt i dag, og som det spekuleres i av høyrepopulistiske politikere, medier og partier, og som folk trekkes til på simpleste vis, ved å spille på instinkter som vi har. Man bruker mange klisjeer og stereotyper for å heller få deg til å se «de andre» som en potensiell fiende, og ikke som noen som hører til din flokk eller stamme. 

Mungiu snakker også om avstanden mellom den sannheten som er offisiell og den som er personlig.

– Det er en sideeffekt ved den økte politiske korrektheten i verden, som tar del i våre liv, og som forbyr oss å si alt vi tenker. Man må forholde seg til og respektere et sett av regler for hva som er korrekt og ikke korrekt å si. Men det endrer jo ikke på hva vi tenker og mener, og det at folk fortsetter å tenke det samme som før, blir en form for hykleri som vi blir oppmuntret til å bedrive i samfunnet. 


Du er ikke født empatisk. Det første et barn tenker på når det ser en maur, er at man vil knuse den.

– Poenget er at du blir overrasket når det stemmes ved valg, og du da ser all denne høyrepopulismen. Denne uforståelige prosenten av folk som er frustrerte, den er fortsatt der. 

Dette ble nok en mulighet for Mungiu til å komme tilbake til den samfunnskritikken han alltid skildrer i sine filmer.

– Jeg prøver alltid å adressere noe som ikke er sosialt, men som heller handler om antropologi, om du vil: Hvorfor vi handler som vi gjør. For man blir jo skuffet, og det er også grunnen til at denne filmen er så mørk.

– Det å se at dypt på innsiden, hvis du tenker på hvordan folk oppfører seg, vel, så er vi kanskje ikke så fantastiske utviklede skapninger, fulle av empati eller visdom. Vi er fortsatt dyr, med mye vold i oss, og med masse aggressive impulser. Vi er dyr som trenger tilhørighet til en stamme, og som umiddelbart ser på alle andre som ikke hører til vår stamme, som en potensiell fiende. 

En gang håper han å kunne lage en film om det som skjer på innsiden, dypt der inne.

– Den som handler om den indre konflikten mellom det instinktive dyret på innsiden og disse grumsete impulsene som du føler på. Den mer tolerante delen av hjernen din er kanskje mindre robust enn den delen av hjernen vår som utelukkende har handlet om å få deg til å overleve, uansett hva. Hver gang det skjer noe, for eksempel det oppstår en krig, så vil folk umiddelbart være i stand til å skrive de utroligste styggeste ting, og ha de voldeligste holdninger, av svært få grunner. Vi viser et aspekt av vår personlighet som vi ikke er så stolte av, for å si det mildt. 

– Du er ikke født empatisk. Det første et barn tenker på når det ser en maur, er at man vil knuse den. That’s not nice, but this is what I know, sier han med et lurt flir i munnviken. 

– Og derfor trenger du først og fremst å utdanne folk.

LES OGSÅ: Kan jeg elske filmen The Whale selv om jeg er tjukk? 

Foto: Another World Entertainment

– Grådige og egoistiske

Det er selvsagt flere ting som truer samfunnsutviklingen til det bedre. Mungiu er ikke ferdig med å svartmale verden helt enda:

– Vi er nå også bombardert med så mye misinformasjon og sensasjonspregede nyheter og fake news av alle slag, som for vanlige folk er vanskelig å skille fra virkelige nyheter. Og som kan nå ut til et flertall som omtrent bare kaster seg på. 

Det er den andre grunnen til at det er så viktig å investere i sin egen kunnskap og være kritisk, og kanskje enda viktigere er det om man så står alene om å mene noe, mener han. 

– Jeg prøver å reflektere rundt en sånn prosess, der en mening går fra å komme fra et individ, til å bli et lite element i en gruppe, og så har det plutselig blitt til en mob, og der ditt eget syn som individ forsvinner litt i det, og du i stedet har det komfortabelt ved å gjemme deg bak andre, som en liten sau i en saueflokk. Fordi det er enklere, fordi det føles mer komfortabelt. Og hele ansvaret for en mening hører da til gruppen, og ikke til deg, personlig. Og det er skummelt, synes han.

– Verden endrer seg, men det betyr ikke nødvendigvis at den vil endre seg til det bedre. Det er ikke en naturlig prosess at mennesker blir klokere, bedre mennesker, eller at verden blir et bedre sted. Ikke i det hele tatt. Etter den industrielle revolusjon ble ikke folk smartere. Vi er blitt grådige og egoistiske, og vi tenker mest på oss selv. 

– Jeg begynner umiddelbart å tenke på dokumentarfilmen 1%: What makes a hero? som søker å gå i dybden på den ene prosenten av mennesker som har kritisk sans og som tar en risiko ved å ha en egen mening mot alle andre, og som kan utgjøre en forskjell. Så begynner jeg å tenke konkret på kamper man trodde man burde vært ferdig med for lenge siden, som også kommer tilbake igjen. Kampen mot abortmotstand, for eksempel. Hva tenker du om at tematikken i din Gullpalmevinner 4 måneder, 3 uker og 2 dager fra 00-tallet skulle være så relevant i dag?

– Ja, du ville aldri forventet for 20 år siden, at dette problemet ville bli så forverret og så viktig. Og det beviser jo at i den vestlige verden, i samfunn som hevder å være så velutviklede, utdannede, men også frie, så er dette også en fare som kan skje med veldig utdannende samfunn som føler at de mener og gjør «det rette». Se nå hva som skjer i Italia og i Frankrike, med denne vekkelsen av høyrepopulistiske partier. Når du også ser hva som skjer med Russland, må man spørre seg om verden går i noen riktig retning. Det ser jo ikke sånn ut overhodet.

LES OGSÅ: Marlene Emilie Lyngstad vant pris i Cannes: – Overveldende og helt surrealistisk 

LES OGSÅ: Spiller karakter basert på fransk barnemorder: – Selvsagt var det vondt å sette seg inn i

Foto: Another World Entertainment

– Filmens oppgave

Det er mye å tenke på, og det er her Mungiu mener filmen som medium kan ha en god tankestimulerende effekt på oss og verden vi lever i. 

– Ikke alle filmer burde være fullt ut underholdning. Og jeg snakker ikke om at film dermed skal være vanskelig å følge med på. Overhodet ikke. Men jeg prøver alltid å pushe så mange ideer jeg kan inn i en film som har et første lag som er underholdende på en eller annen måte, og som forteller en historie som du blir nysgjerrig på å se helt til den er ferdig. Og så, kanskje i ettertid, så oppdager du at filmen også har fortalt deg noe mer om deg selv, for eksempel. 

Men filmbransjen selv kommer selvfølgelig ikke unna Mungius kritiske analyse av verden i dag. Grensene for ytringsfriheten i filmens verden er han også opptatt av, spesielt når det gjelder temaer som ikke er politisk korrekte. 

– Egentlig tror jeg at filmbransjen er impregnert så mye av denne politiske ideen, spesielt i mainstream film, slik at ytringsfriheten på en eller annen måte er truet. Mange føler at det er delt i to: ting du kan snakke om og ting du helst ikke bør snakke om. Og dette er et stort problem for kunstnerisk frihet. Du vet, filmer og litteratur bør først og fremst prøve å bringe frem disse tingene som ikke diskuteres nok i samfunnet og ikke samsvarer med det som er dagens ideer.

Det at kultur- og underholdningsindustrien i dag ser ut til å få stadig mer kunstneriske begrensninger, gjør ikke akkurat saken bedre. 

– Det er litt enten eller. Det går gjerne i det veldig simple, slik at vi ikke blir forstyrret, på noen som helst måte. Det er mye lettfordøyelige filmer. Du får din lille pille med underholding etter en lang jobbuke. Og sånn skal også en film være. Men det er synd å ikke bruke filmens potensielle språk fullt ut, og bare redusere det til en side av kapitalismen som driver med masseproduksjon. For man kan samtidig røre litt ved folks bevissthet, få folk til å bli mer nysgjerrige og spørrende om verden rundt dem, mener han. 

Og da er vi tilbake til poenget med gruppementalitet og mob, og hvorfor det å gi høy oppslutning rundt noe som er populært, uten å utforske noe selv, på egenhånd kan være skummelt.

– Vi trenger den lille prosenten av mennesker med kritisk spirit, slik at disse mer utfordrende filmene blir produsert og når ut til folk. For hvis vi ikke har det, så må vi bare tilpasse oss et standardisert produkt. Og det er noe som skjer veldig ofte. 

Mungiu er klar på at alle har et ansvar:

– Filmskapere, aktører som finansierer filmer, festivaler som løfter filmer fram. Kinoer som velger filmene de vil vise frem, sier han. 

– Men primært er det tilskuerne, publikum som har et ansvar. Fordi til sist er det en mekanisme som er selvregulerende, basert på hva markedet vil ha. Og det er altså oss.  

For at denne pågående dysfunksjonelle krisa som preger store deler av Europa skal snus, er det kanskje på tide å stikke huet ut av saueflokken. Uansett kan man gå mer på kino.

R.M.N går på norske kinoer.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette
Kulturplattformen TBA