Sinéad og suksessens stygge skygge
Sinéad O'Connor. Foto: Anton Corbijn/ Showtime/Tara Films and Ard Mhacha Productions 2002
KOMMENTAR: Tendensen til å redusere Sinéad O´Connor til en «one-hit-wonder» etter hennes død, er urettferdig, historieløs og nedlatende. Det trange rommet artisten ble plassert i på 90-tallet er fortsatt klaustrofobisk og klamt.
Jeg har vokst opp med hennes svimlende styrke og høylytte sårbarhet.
Sinéad O´Connor tilførte en nesten hypnotiserende skjønnhet til det hun gjorde som sanger, låtskriver, formidler og oppvigler. Inn i døden fotfølges hun av suksessens stygge skygge.
O´Connor beveget populærkulturen både med sin musikk og sine kraftfulle ytringer. Det må sies så sterkt, for det var uvanlig for en ung kvinnelig artist i en tid da en amerikanske popkulturen uten tyggemotstand var absolutt dominerende i en vestlig kontekst.
Hun beveget populærkulturen også gjennom et utall av samarbeid med andre artister, gjennom en mengde ikoniske live-opptredener, og gjennom en stor påvirkningskraft på andre musikere, kunstnere og samfunnsdebattanter.
Kondolanseprotokollene på internett er fulle av vitnesbyrd fra dem hun har inspirert: Tori Amos, MC Lyte, Amanda Palmer, Kathleen Hannah, Billy Corgan, Massive Attack, Michael Hadreas (Perfume Genius).
LES OGSÅ: Ryuichi Sakamoto: Professoren i musikkteknologi er ikke lenger
Hun var en like strålende formidler av jazz som hun var skaper av punkete pop. Og hun var herlig ubøyelig.
I et tiår der den enerådende musikkindustrien i USA skapte et globalt gjeldende skarpt skille mellom rock, pop og hiphop, (et skille dypt innsauset i rasisme, for øvrig) omfavnet den vevre, androgyne og unge Sinéad O’Connor hiphop-kulturen.
Hun uttrykte det åpenlyst på den samme Grammy-scenen som bevisst og kalkulert frøs denne kulturen ut, ved å male logoen til Public Enemy på sin snauklipte skalle. Hun sto helt alene på scenen. Med sitt talent. Og en sak.
Det kan man trygt kalle et frempek.
LES OGSÅ: Oppenheimer: Storartet og rystende om den gærne og genierklærte mannen kjent som atombombens far
Hun ble omtalt som overjordisk vakker. Helt til hun på den formodentlige toppen av sin karriere, etter Nothing Compares 2 U, gjorde to utilgivelige valg:
Hun nektet å spille på arenaer i USA som insisterte på å spille den amerikanske nasjonalsangen før konsertene hennes.
Og hun rev opp bildet av pave Johannes Paul II på Saturday Night Live for å sette søkelys på den katolske kirkens tilsløring av seksuelle overgrep mot barn.
I en håndvending ble hun utskjelt og utstøtt. Massene reagerte med avsky, godt oppildnet av den polariserte medievirkeligheten som var i sin spede barndom i datidens USA.
O´Connor ble forkastet av mektige radio- og TV-stasjoner i 1992. Kansellert, i ordets rette forstand. Godt voksne menn som Frank Sinatra og Joe Pesci fikk lov å ytre ubehagelige voldsfantasier om den unge kvinnen i beste sendetid. I dag må man til kommentarfeltene for å beskue lignende vulgaritet.
Hun ble frosset ut av en erkekonservativ pengemakt i den amerikanske musikkindustrien. Litt som Dixie Chicks, nå bare The Chicks, ble kansellert i 2003 etter å ha kritisert George W. Bush og krigen i Irak.
Og litt som Janet Jacksons karriere ble pulverisert i 2004 på grunn av en synlig brystvorte.
Den nådeløse britiske tabloidpressen bidro med sitt. Over årene opprettholdt den et bilde av O´Connor som den gærne kvinnen på loftet: Hennes utfordringer med den psykiske helsen, skiftende religiøse overbevisning og navneendringer – hun ble ordinert som en kvinnelig katolsk prest på et tidspunkt, men konverterte til islam etterhvert – ble latterliggjort.
«De prøvde å begrave meg», fortalte hun i dokumentaren Nothing Compares fra 2022: «Men de skjønte ikke at jeg var et frø», fortsatte hun.
LES OGSÅ: Skildrer okkupasjonens grusomheter: – Musikk handler ikke bare om å ha det gøy
Det kjønnsrolle-utfordrende utseendet til O´Connor ble i høyeste grad brukt imot henne. Den snauklipte skallen, som mange jenter etterlignet på 90-tallet, ble sett på som et tidlig tegn på utilregnelighet.
Ekkoet av dette bar hele veien til Britney Spears da hun barberte håret i 2007. De bildene ble en viral fråtsing i Spears’ antatte forfall, en svertekampanje og sosialpornografi på sitt verste.
Det var ikke utilregnelighet. Det var logikk. Et tegn på selvoppholdelsesdrift fra en kvinne som hadde vært utsatt for misbruk, og som ikke ønsket å være «pen» for industrien som ville seksualisere og utnytte henne.
Dette gjelder urovekkende nok Sinéad og Britney på likt.
Produsent David Holmes som jobbet med O´Connors siste, og så langt uutgitte plate, sa til The Guardian:
«Du ser andres oppfatning av henne, og det er så urettferdig. Fordi du har å gjøre med noen som har fått en ekstraordinær gave – bare med en lang historie med psykiske problemer – og i stedet for å bli hjulpet, ble hun ledd av og utskjelt».
«Det hele er så helvetes middelaldersk. Sinéad ble uthengt, partert og flådd. Behandlingen hun har fått gjennom årene er rett og slett forferdelig».
LES OGSÅ: – Hvordan kan jeg bli sjokkert over mitt eget liv?
Den formidable påvirkningskraften til O´Connor har avstedkommet interessante kulturanalyser etter hennes død – både om henne som kunstner, men også om maktforholdene, ideene og tiden som preget hennes liv. Mye av pressen i den engelsktalende delen av verden har skrevet tolkninger av hennes estetikk, betraktninger om hennes aktivisme, og formidlet de store linjene i hennes musikalske produksjon.
Men en god del av den tabloide pressen, og den gjengse nyhetsformidlingen om O´Connors død, har lent seg tungt på to fortellinger, som man må påtale:
Fortellingen om O´Connor som «one hit wonder» som skuslet bort egen suksess med å være provoserende. Og fortellingen om O´Connor som The Tragic O´Connor – en trope som særlig britiske tabloider som The Daily Mail og The Sun bruker om enhver kvinne bare hun legger litt på seg.
I Norge er man selvsagt ikke snauere. Og da kan man egentlig bare spole kjapt til Dagbladets dekning.
Øyvind Rønning, Dagbladets mangeårige anmelder, oppsummerte O´Connors ettermæle på følgende vis i Dagbladet TV:
«Hun var gåtefull. Hun ble superkjent for én låt, Nothing Compares 2 U, som er skrevet av Prince, men som hun gjorde til en stor hit i 1990. Hun hadde en sinna og veldig spesiell look, og det ble kjempesuksess. Så klarte hun vel aldri å følge opp suksessen. Hun er mest kjent for sine kontroverser – Men hun fikk en Grammy for debutalbumet sitt. Og dét er imponerende, dét.»
Oppsummeringen til Rønning er, i tillegg til å være overbærende i tonen, irriterende fordi han tar feil.
O´Connor fikk først og fremst ikke en Grammy for sitt debutalbum The Lion and the Cobra. Hun fikk en Grammy for oppfølgeren I Do Not Want What I Haven’t Got – for «Best Alternative Music Performance».
Hun nektet å ta imot denne prisen. Fordi hun skjønte at en slik suksess ikke var en suksess for en kvinne som henne. At den kom til å kaste en lang, stygg skygge over hennes liv. Det var noe den også gjorde. Det er en skygge som følger henne inn i døden også, der hun måles etter en målestokk som hun hverken anerkjente eller ville ta del i.
Som hun skrev i sine memoarer, Rememberings:
«Mange mennesker sier eller tror at det å rive i stykker bildet av paven ødela karrieren min. Det er ikke sånn jeg tenker om det. Snarere føler jeg at det å ha en nummer én-plate avsporet karrieren min, og at det at jeg rev i stykker bildet satte meg tilbake på rett spor.
Jeg måtte leve av å opptre live igjen. Og det er det jeg er født til. Jeg ble ikke født til å være en popstjerne. Du må være en «good girl» for å kunne gjøre det. Ikke være for mye trøbbel».
Dagbladets Rønnings bidrag er et fint eksempel på den lemfeldige omgangen med O´Connors ettermæle som har irritert meg i nyhetsoppslagene om hennes død.
De representerer den sneversynte materialistiske strømningen i kulturen, som reduserer O´Connor til en dyktig, men litt for sinna og ustyrlig pike. Den insinuerer at hun kastet bort sin suksess ved å være provoserende.
Og: Ikke bare mente O´Connor noe, men hun ville også ha oppmerksomhet når hun mente noe.
For en frekkhet!
Det er jo unektelig noe patriarkalsk overbærende over dette – det ser til og med mindre sinna feminister enn meg.
«Alle ville ha en popstjerne. Men jeg er en protestsanger» sa O`Connor til alle som ville høre.
Sinead O’ Connor ville abdisere som popstjerne. Det er ikke dermed sagt at hun abdiserte som musiker. Langt ifra. Etter I Do Not Want What I Haven’t Got ga hun ut ytterligere åtte album.
Det er åpenbart at det trange rommet som O´Connor ble plassert i på 90-tallet fortsatt er klaustrofobisk og klamt – 30 år etter.
For det rommet bygges på grunnmuren av den samme enkle, markedsbesatte konservatismen som gjorde O´Connor til en paria i utgangspunktet.
Det bunner i en konform latskap, som gjør oss ute av stand til å anerkjenne suksess som noe annet enn en oppsamling av trofeer.
Som opptelling av kroner i banken. Oppnåelse av skjønnhetsidealer hele veien inn i solnedgangen. Som opphøyer god psykisk helse, og dertilhørende «fornuft», som noe vi kan og bør kontrollere.
Det vakre som blir til noe utilregnelig og latterlig så snart det stritter imot disse uinspirerte forventningene om opprettholdelse av høy kursverdi.
Dette er de snevre målene på suksess som O´Connor til stadighet strittet imot, både som musiker, som urostifter og som åndelig søkende menneske.
Det minste man kan gjøre etter hennes død, er å slutte å redusere henne til en «one hit wonder».
Det minste man bør gjøre, er å anerkjenne at O´Connor, i all sin menneskelige feilbarlighet, i 30 år har provosert frem noen av de viktigste samtalene, og sunget noen av de vakreste melodiene i vår tid.
Da hun landet oppi den hyperkommersielle suksessen med Nothing Compares 2 U, var O´Connor allerede en kunstner med et fullstøpt prosjekt – en fortolker, poet og en komponist, en utfordrer og et speil på samfunnet.
Debutplata The Lion and The Cobra er en klassiker full av eksperimentell overskudd og dybde. Den plata hadde alene vært nok for overstrømmende nekrologer, om den ble laget av en mindre kranglevoren mann.
Låta Troy, er et enormt spor av glødende, emosjonell, ærlighet som få popartister kan overgå og ingen kan fremføre som O´Connor. Den handler om mishandlingen O´Connor ble utsatt for av sin mor, og har lag på lag av sorg og trass, og håp om trøst og kjærlighet i seg:
I will rise
And you’ll see me return
Being what I am
There is no other Troy
For me to burn
Mandinka, med sitt fengende refreng dirrer av rettferdig harme og skamløshet, og har blitt en hymne. Drink Before The War er både en sart og skarpt ladet popballade og et gnistrende eksempel på en låt som utfordrer det bestående med poetisk dybde.
Jerusalem, med ordene spyttet ut i høy skuddtakt, kunne like greit ha vært skrevet av en av Riot Girrl-punkbandene på 90-tallet.
LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?
Det er altså ikke uten betydelig visjon at Sinéad O´Connor satte i gang med å tolke Prince sin Nothing Compares 2 U. Det hun ville bringe til den var sin egen sannhet. Og det er sannheten, og O’Connors enorme talent, som hele verden gjenkjente og omfavnet i Nothing Compares 2 U. Noe som gjorde at den håvet inn penger. Den traff markedet via hjertet.
På I do not want what I haven’t got kan man også finne låta Black Boys on Mopeds som like så greit kunne vært skrevet om politivold mot svarte ungdommer i dag. Den traff ikke markedet. Men den traff på den retningen Sinéad O´Connor hadde peilet seg inn på. Hun var en samfunnskritiker som var forut for sin tid, også i musikken hun lagde.
Det er derfor absurd at den samme kommersielle suksessen som hun ikke ville ha noe av, blir noe som hennes ettermæle henges på.
Det er oppriktig urettferdig. Og burde ikke stå uimotsagt.
Det siste tiåret har O´Connor vært innlagt på psykiatrisk avdeling i St. Patricks sykehus i Dublin så mange ganger at hun spøkte med at de hadde et eget rom klar til henne til enhver tid.
Og likevel, gjennom alle sine personlige prøvelser, fortsatte O´Connor å skape musikk. Det er jo bare så langt en amerikansk kansellering i faux-moralsk panikk kan rekke. Fortsatt fantes det en kjerne av mennesker som ville høre det O´Connor ønsket å synge og mange scener som mer enn gjerne ønsket henne velkommen.
Og for et samarbeidsoverskudd!
Hun sang hjemsøkende vers med Shane McGowan på Haunted, klokkeklar irsk folkesang med The Chieftains på Foggy Dew, sårt og søkende på Don´t Give up med Willie Nelson.
Opp gjennom en lang og respektert karriere har hun også levert noen absurd gode coverlåter.
Plata som fulgte Nothing Compares 2 U suksessen, Am I not your Girl? består nesten bare av jazz-standarder og country-hiten til selveste Loretta Lynn: Success has made a failure of our home.
Oversatt: Suksess har gjort vårt hjem til et fiasko.
I O´Connors fremføring handler den om noe rått, noe helt klart hentet fra hennes egne erfaringer. Låta var tydelig valgt for å hjelpe O´Connor med å bearbeide den kommersielle suksessen som hun ikke ville være med på å legitimere.
Det at hun er mest kjent for sine kontroverser, er for øvrig altfor lettvint å si.
Irland er i sorg over tapet av et ekte samfunnsengasjert menneske som mange irer mener bidro til å endre samfunnet til det bedre. Kvinnegrupper, politikere, forfattere, HIV Ireland, naboer og venner minnes O´Connor som en som banet vei, som turte stå rakrygget på vegne av de svake, som ikke lot seg kneble av frykten for å bli upopulær, som tok kampen for andre.
For abortrettigheter, kvinnerettigheter, prevensjon, for barns rettigheter, mot rasisme.
Hun var selvsagt omdiskutert i Irland, som i USA, Storbritannia og den vestlige verden for øvrig. Men irene elsker sine rebellpoeter også, og løfter dem gjerne frem.
Da den irske MMA-fighteren Conor McGregor skulle slåss mot Chad Mendes i 2015 i Las Vegas, var det Sinead O’Connor som ildnet ham opp til til kamp med The Foggy Dew, foran millioner av seere og et jublende publikum i salen, da han entret MGM Grand Arena.
27-årige amerikanere i salen, visste trolig ingenting om hvor kontroversiell en slik gest trolig ville ha vært, det året de ble født.
I en av de siste musikkvideoene som Sinead O`Connor laget, synger hun en gospelsang gjort berømt av den fabelaktige Mahalia Jackson.
«Soon I will be done with the trouble of the world, going home to live with God», messer O´Connor mens hun går i en én-kvinnes protesttog i gata i en Black Lives Matter t-skjorte.
«No more weeping and wailing, going home to live with God», messer hun i en forfallen kirke, iført en hijab.
En kvinne med vilje og hensikt, søken og tvil. En vanskelig kvinne. Gudskjelov.
Sinéad O´Connor var en stor bråkmaker og en stor musiker, som ble stengt inne i et bitte lite rom, bak murene av sin egen suksess. Murene som folk med definisjonsmakt, pengemakt og mediemakt forsøkte å sette opp rundt henne.
Hun har brukt 30 år på å rive disse murene ned, på å kritisere makta. Nå tilhører hun historien.
Og vi? Vi gjør klokt i å huske at de murene ikke kom opp av seg selv. Vi gjør klokt i å lytte til Sinéad.
Dokumentaren Nothing Compares av Kathryn Ferguson er tilgjengelig på NRK her.
Hør deg igjennom Sinéad O’Connors musiskalse ettermæle:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka
*Serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*
7 thoughts on “Sinéad og suksessens stygge skygge”