Så stygt er det å gråte, at det blir vakkert

ANMELDELSE: For første gang på scenen, i en to etasjers leilighet, behandler fem unge og «melaninrike» Oslogutter skam rundt psykisk helse og følelser.

8 / 10 

Sorte gutter gråter ikke, Gøteborggata 27B, hos Arne (Regi: Tani Dibasey) 

Vi er invitert hjem til Arne, eller Gøteborggata 27B. En moderne byleilighet av den litt mer fancy typen, i to etasjer. Ingen vet hvem Arne er, men det er stappfullt. På kjøkkenet henger det barndomsbilder av noen av karakterene i stykket. Publikum sitter på sofaer, stoler, puter eller tepper. Noen har med egen drikke. Man kan lett forsyne seg med vann og glass fra kjøkkenet. Scenen er satt for et oppslukende teater. 

Skuespillerne, Deniz Kaya, Rafid Arsalan Islam, Mohammed Aden Ali, Taume P. Dery og Tani Dibasey (som også har regi), sitter rundt et stort trebord i midten av stua, under en gigantisk lysekrone. To stearinlys er påtent og de har snacks på bordet. Det er hjemmekoselig.

Når klokka nærmer seg åtte, avtar minglingen blant publikum helt automatisk, akkurat som om noen trykker på en muteknapp, og vi blir observatører. 

Skuespillerne spiller seg selv. Tani filmer, regisserer og lager vafler samtidig. Gutta anklager Rafid for å ha blitt homo. Vi blir kastet inn i deres verden.

Familiens skamplett

Samtalen foregår rundt bordet. De snakker om tabuer, religion, at de liker å gå i kjoler, kjærlighet, at de liker hvite damer fremfor utenlandske, «black dick syndrome», skammen rundt det å være for hvit for utlendinger, og så videre.

I vår tid og opp gjennom årene har det vært stygt og tabubelagt for menn generelt å snakke om, eller vise følelser. Forestillingen utfordrer denne kulturen ved å avdekke disse guttas innerste frykt. Det blir spesielt sterkt, fordi de er andregenerasjonsinnvandrere, som er født og oppvokst i Oslo. 

Det er gutter som står i spagaten mellom to kulturer. De er «third culture kids», som har funnet sin tredje identitet i det å være for lite utlending og for lite norsk. Som så mange andre i Oslo, uavhengig av kjønn. De har valgt en utradisjonell yrkesvei ved å følge drømmen sin og bli skuespillere. 

De har brutt med forventningene som forventes av en sønn i en innvandrerfamilie: Tjene penger og forsørge foreldrene og søsknene sine.

De lever med skam og en følelse av ubrukelighet, fordi de ikke har inntatt en slik forsørgerrolle.

De er familiens skamplett. Hjemme er de tapere, men på scenen er de vinnere.

LES OGSÅ: – Det er en film om hvordan familien både kan bygge oss, og samtidig kan gjøre oss til forferdelige mennesker

Ustabilt og rotløst

Under praten skifter samtaleemnene raskt og elegant. Det virker som improvisasjon, men er vel neppe det hele tiden… eller? Det er løst og ledig, ofte etterfulgt av en god latter. Det er befriende å se friheten, gleden og kjemien deres.

Noen ganger kan de ha to dialoger oppå hverandre. Det er aldri et dødt øyeblikk. Samtalen lever, og timingen er on point. 

Det skifter fra komikk til dypt alvor hele tiden. Vi ler høyt i ett øyeblikk, og så blir det ubehagelig i det neste.

Sånn fortsetter det gjennom hele forestillingen. Opp og ned, opp og ned. Det oppleves som ustabilt og rotløst, men likevel håndfast og trygt. Uroen er vakker og elektrisk. 

Når de begynner å snakke om fedrene sine, merker vi at vi beveger oss mot et sårt og ladd område.

Innvandrerfaren, som har kommet til Norge i en voksen alder, for å skape økonomisk trygghet for seg selv og sin familie. Vi ser plutselig fem små, redde, skamfylte, sårede guttebarn på scenen.

Intertekstualiteten i tittelen på stykket, til ordtaket «Store gutter gråter ikke» eller «Big boys don’t cry», blir tydelig her. De gråter inni seg. 

Når Tani spiller faren sin, er det akkurat som å se faren min på scenen, som kom til Oslo i 1978 som arbeidsinnvandrer fra Tyrkia. Jeg får gåsehud.

Han er tydelig beruset, sint og skuffet over sine sønner. De ble ikke som han hadde forestilt seg.

Når han sier «alt jeg har gjort for mine barn. Dere er ikke stolt av hvor dere kommer fra», treffer det noe sårt i meg.

Følelsen av å ikke strekke til og være en taper i øynene til sine foreldre, er kanskje den verste følelsen som finnes. 

LES OGSÅ: Tendensen til å redusere Sinéad O´Connor til en «one-hit-wonder» etter hennes død, er urettferdig, historieløs og nedlatende. Det trange rommet artisten ble plassert i på 90-tallet er fortsatt klaustrofobisk og klamt.

Harde menn

Deniz finner en pute som ligger på gulvet og kveler han, mens de andre holder ham fast.

De dreper stemmen i hodet deres, som hele tiden forteller dem at de ikke er bra nok som de er, som ikke forstår dem og som gir dem dårlig samvittighet for å være den de ønsker å være. Det er vondt og forløsende på samme tid. 

Etter å ha spilt død, reiser Tani seg opp fra bordet helt casual og åpner dørene til et nytt rom, som er et studio. Døden til faren symboliserer en ny start for dem: Friheten. Nå kan de endelig åpne frihetens dør. 

Tani ber oss om å komme inn. De andre skuespillerne regisserer Tani. De vil at han skal spille «The Black Man» som en ape. Det nesten helt hvite publikummet ler høyt av ham. Jeg får en bismak i munnen. Det er morsomt, men ekkelt på samme tid. 

når Deniz og Tani slåss, føler jeg for å bryte inn, eller tenker at noen andre bør gjøre det.

Men ingen gjør det. Alle bare ser på. Vi blir som en kommentar på det pasifiserte samfunnet. De prøver å teste oss. 

LES OGSÅ: Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren Cristian Mungiu. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Til slutt er det en hvit gutt blant publikum som kommer opp på scenen, og forteller dem hvor viktig stykket er for Norge.

Han har skyldfølelse og ber dem om å piske ham på ryggen. Noe de også gjør. Jeg skjønner raskt at dette også er en del av forestillingen, samtidig bryter det ned skillet mellom publikum og skuespillere: En av oss er en av dem. 

Så går vi tilbake inn på stua, for en «late night talk» rundt bordet.

De tar på seg de samme kostymene som de hadde på seg helt i starten av forestillingen. Treningsdrakter som gir 90-talls/tidlig 2000-talls vibes, plukket ut av kostymør Ersin Yüksel.

Rafid sier: «Det er kult å ikke være følsom, men hard». Gutter skal ikke vise følelser, men være harde.

Slike holdninger vi oppdrar sønnene våre med, er basert på en konservativ og gammeldags måte å tenke på.

Jeg skjønner at forestillingen nærmer seg slutten, og tar en titt på klokka. Det har gått to og en halv time. De kunne gjerne kuttet en del av samtalen rundt bordet i starten, for på dette tidspunktet klarer jeg ikke helt å henge med.

Rafid innrømmer at han er «gay» foran kamera, og gutta støtter ham. Så går de over til å synge No One av Alicia Keys:

«No one, no one, no one can get in the way of what I’m feeling. No one, no one, no one can get in the way of what I feel for you, you, you», synger de med tigerbalsam i øynene, og det blir «black».

For sorte store gutter gråter ikke på ekte. Det er jo stygt.

Sorte gutter gråter ikke spilles frem til 17.september.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*