Er den norske mannen så fri som man skal ha det til? Dette teaterstykket retter lupen mot mannen

I prosessen med å skape stykket har skuespillerne vært på mannskonferansen Mannsein, bygget man cave og dykket ned i seg selv.  

– Når man snakker om mannsrollen, blir det fort generaliseringer og man kan ta ting personlig. Det ligger litt for nært en selv, og man vil gjerne skille seg fra mengden. Man vil ikke være gjennomskuelig, noe alle skjønner hva er. Det har vært en kamp, både når det kommer til å bli fortalt hva en mann er og i det å utforske det, forteller skuespiller Joakim Thrane.

Han bruker ord som «ganske intense kamper hele veien» når han skal beskrive prosessen med å jobbe fram teaterstykket som har fått den lange tittelen Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg.

– Og samtidig er det et konkurranseaspekt. Det foregår en sånn ulmende stille kamp som er underliggende mellom oss på scenen.

Han sikter til skuespillerne Benjamin Lønne Røsler og Per Magnus Barlaug.

Sammen med regissør Katja Brita Lindeberg, har de over en lang periode fått utforske mannsrollen gjennom ulike metoder som å reise på mannskonferanse i Berlin, være med på dragking-workshop, vært på jakt, og snakket om følelser.

De har også forsøkt å se nærmere på hva selvhjelpsmenn som Andrew Tate og Jordan Petterson, og andre mannlige forbilder som Tix, Lars Monsen og Superman kan fortelle oss om mannen.

De mannlige skuespillerne har tidligere vært å se i en stereotypisk man cave på Rosendal teater. Nå kommer man caven til Black Box i Oslo.

LES OGSÅ: Rap-Norge hedrer Dutty Dior: «Elsker deg lillebror»

LES OGSÅ: All of Us Strangers er en film som sitter i. Da er det ekstra godt å kunne dele den emosjonelle opplevelsen i en kinosal.

Av menn selv

80 prosent av materialet er basert på menns egne vitnesbyrd, sluttproduktet vi ser på scenen er basert på 60 timer med dybdeintervjuer med 25 menn av ulik alder og bakgrunn. Regissøren har villet beholde teksten så rå og ubearbeida som mulig.

I et stykke der grensene mellom fiksjon og virkelighet er overlappende, har det tatt litt tid å sette seg inn i materialet for skuespillerne:

– Kildene har vi lekt litt med, både når det kommer til det å komme med egne sanne påstander om det vi driver med, og det at vi har blitt pusha mye på den ektheten også. Det skal komme over som ekte og nært til publikum. Man går litt inn og ut av virkeligheten, forteller Thrane.

– Det er noen meta-lag, vi kommenterer spillet til hverandre og det er noen elementer av impro. Vi har lagd oss karakterer og satt oss selv på spissen. Det blir noen gnisninger etter hvert. Det er en ganske massiv reise.

LES OGSÅ: «Angrepet på Glazer er en farlig distraksjon fra Israels eskalerende militære kampanje som allerede har drept over 32 000 palestinere i Gaza» heter det i det åpne brevet signert av Joaquin Phoenix, Elliott Gould, Todd Haynes, Naomi Klein og flere jødiske kreative arbeiderne.

– Kjennes det litt som at dere blottlegger dere selv når dere spiller ut virkelige menns ekte erfaringer og tanker, og som kan være nære dere selv?

– Det har kjentes sånn underveis i prosessen. Vi har vippa litt mot den kanten flere ganger, men nå føles det som om vi har et løp der vi vet hva vi skal gjøre og er tryggere i det at vi repeterer det vi gjør. Vi har også gjort justeringer for at det fortsatt skal være personlig. Men man kjenner på sine egne grenser, og hva som er for mye og ikke, mener skuespiller Benjamin Lønne Røsler.

– Jeg er heller ikke vant med å ta inn alle disse mannlige problemstillingene på en så intensiv måte som her. Alt sammen blir til en stor klump. Det blir ganske heftig etter hvert.

Regissøren legger til at det har blitt viktigere og viktigere underveis i prosessen å framheve og diskutere konkurranse mellom menn.

– Det å være i konstant konkurranse med andre, tror jeg kan være en grunn til at det kan bli vanskelig å åpne seg. Det er jo mye bra med konkurranse også, men så kan det bikke over.

LES OGSÅ: Rånere, hippier og dunken i oppvaskmaskina: En gonzonovelle om rånekultur på bygda

På mannskonferanse

Som del av prosessen dro skuespillerne på mannskonferansen Mannsein i Berlin, noe skuespiller Per Magnus Barlaug beskriver som noe som «føltes veldig rart på kroppen».

– Det som var rarest, var at jeg aldri tror jeg har vært i et rom der kvinner har vært forbudt, og der det bare er menn. Jeg har spilt ishockey og sånt, men det har jo vært lov med damer, forteller skuespiller Per Magnus Barlaug.

– Vi var menn som gled rett inn, likevel kjentes det ut som om man var en spion, eller noe. Det var 400 menn der. Det var helt klinisk. Det føltes nesten litt religiøst.

– Det var det jo også. Der var det både profeter og disipler, followers og fans, skyter Joakim Thrane inn.

– Men det var et møtested for menn som var noe av det positive med det, synes jeg. Men så var det veldig salgsmotivert. Og litt sånn Jordan Peterson-aktig, bare ikke helt der. Men det var en sånn hub for mannsgrupper. Dette var tydelig et årlig rituale, et veldig eget miljø, sier han.

LES OGSÅ: Lagde film om utenforskap og død på bygda: – Vi ser sjelden uperfekte kvinnelige karakterer

LES OGSÅ: Kids in Crime-regissør Kenneth Karlstad om moral, estetikk og fitte

– Det var nok det vi kjente på: Vi kom fra utsida, selv om vi var menn. Vi hadde jo også våre fordommer til det. Man ville ikke være den mannen, da. Du frastøter det før du kommer dit.

– Så kom vi dit, og det var så seriøst. Alle satt helt stille og hørte på foredrag. Og det første foredraget var egentlig jævlig bra. Og vi ble litt tatt på senga. Det var så mye forskjellig type menn. Alle mulige aldre. Det var en parterapeut som snakket om menns ulike frykter. Han var vel egentlig den eneste som lytta til det folk fortalte. For etter hvert begynte det å handle mer og mer om salg i møte med folks sårbare historier. Det var mange automatiserte oppskrifter på hva man skulle fikse. Og dette med at man skulle ha et prosjekt i livet. Det var disse klassiske greiene om at du skulle ha en ambisjon, en kone, familie, der man kunne være leder og sånn.

– Det var blanding av bra og dårlig, sier Barlaug.

– Det er jo et miljø som ikke handler om fotballkamp. Og der flere ble applaudert og heia frem når de var nervøse for å åpne seg. De snakker jo om nære ting og følelser. Det var liksom den ånden.

Skuespillerne ble også med på haka dans i baris og isbading.

– Vi var med. Vi prøvde å ta det på alvor alt vi kunne, sier Thrane.

– Det føltes som om vi var litt sånn infiltrators, sier Barlaug.

PODCAST: Adam Driver freser mer enn bilene i Michael Manns Ferrari

LES OGSÅ: Regissør Cristian Mungiu: – Vi er fortsatt dyr

Kjønnet i sentrum

På scenen blir man caven og mennene som er i den fremstilt som et slags forskningsprosjekt, der Big Brother møter Lord of the Flies for voksne, og der mennenes betroelser, refleksjoner og samtaler kan tre frem. Idéen om mannen som subjekt og betrakter snus dermed på hodet.

Utforskning av kjønnsroller og selvbilde har vært en rød tråd i Lindebergs kunstnerskap, tematisert i flere forestillinger for både barn og voksne.

Nå håper regissøren at forestillingen får en viktig rolle i et stadig mer polariserende ordskifte, der en økende gruppe menn ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene av dem selv.

Ved å spille på stereotyper er målet å ta eierskap og redefinere etablerte narrativer og idéer.

LES OGSÅ: – Er du mann, er du pålagt å være sterk

Inngrodde tradisjonelle mannsidealer

Også tittelen på stykket er inspirert av en stereotyp idé om hva som er mannlig:

– En av mennene jeg snakket med fortalte at han følte seg som mann når han kunne holde rundt en kvinne. Jeg spurte om han ikke følte seg som mann hvis noen holdt rundt ham? Han svarte: «Nei, men jeg jobber med det», forteller Lindeberg.

I tillegg til den rene kjønnstematikken, er sårbarhet et viktig omdreiningspunkt i prosjektet. Her drøftes det om tradisjonelle maskulinitetsidealer står i veien for at menn skal våge å åpne seg om sårbare sider og føle nærhet til seg selv og andre.

– Prosjektet tar utgangspunkt i et genuint ønske om å lytte til menns erfaringer og opplevelser, og det å ha mer seriøse diskusjoner om mannsrollen, forteller regissør Lindeberg.

Hun savner en måte å snakke om menns erfaringer på uten at menn som gruppe automatisk blir redusert til stereotypier på en mann med makt, eller det motsatte: Som skurk, einstøing, overgriper, skoletaper eller høyreradikal.

Lindeberg gjort seg nok tanker om inngrodde mønstre som går igjen, og som man kanskje må ta et større oppgjør med, ikke bare på scenen, men også på samfunnsnivå:

– Denne tanken om at du som mann hele tiden må ta deg sammen, den tror jeg lever i beste velgående.

Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg spilles på Black Box Teater fra 25. til 27. april 2024.

Oppsetningen hadde urpremiere 23.november på Rosendal teater i Trondheim.

Dette intervjuet har tidligere vært publisert 20.november 2023.

LES OGSÅ: UK Garage møter 2-step, Løkka-rap, Sørafrikansk popiano og Lulesamisk synthpop: Dette hører vi på nå

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka. Støtt oss gjerne på Patreon.