Hugo Awards-lekkasjene: Når pengene styrer showet, kan selv seriøse aktører miste hodet
KOMMENTAR: Hva hjelper det at en vestlig forfatter utøver sin ytringsfrihet hvis øvrige kulturaktører selv driver sensur av verket i internasjonale prisutdelinger?
Det er ting man kan gjøre for å ikke bidra at til autoritære regimers makt blir større. Timothy Snyder redegjør for dette i boka Om tyranni: 20 ting vi kan lære av det 20. århundre. Et sentralt poeng er å i hvert fall ikke gjøre jobben for dem: «Do not obey in advance», skriver han. Men det er akkurat det som har skjedd nå.
Denne uken ble det bekreftet: Organisatoren bak den internasjonale litteraturprisutdelingen, The Hugo Award, som i år ble avviklet i Kina, har drevet sensur av nominasjonslister og ekskludert forfattere. Og dét uten at kinesiske myndigheter ser ut til å ha kommet med noen konkrete krav overhodet.
LES MER OM HUGO AWARDS: Forfattere sensurert fra den spekulative fiksjonens egen Oscar-utdeling
LES OGSÅ: Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten
Et stort stykke sensurarbeid
I en rapport av Chris M. Barkley og Jason Sandford har utestengelsen av kandidater til den prestisjetunge litteraturprisen for sci-fi og fantasy blitt nøye dokumentert.
Mye av informasjonen som er lekket er takket være Diane Lacey, en av de ansatte som organiserte fjorårets Hugo Awards.
De lekkede epostene og et evalueringsdokument viser omfanget av hva som har vært gjort: Et omfattende arbeid for å fjerne aktuelle priskandidater fra sine nominasjonslister.
Daværende festivalsjef Dave McCarty har blant annet bedt teamet sitt om å sjekke nominerte forfatterne og verker på topp 10-listene i alle priskategorier. Teamet har avgjort om verkene kunne fortsette å stå som endelige finalister, eller om de måtte fjernes av frykt for å fornærme kinesiske myndigheter.
Teamet har trofast fulgt sine oppgaver ved å saumfare internett. Man har sjekket om forfattere har nevnt Kina, Taiwan, Hong Kong eller Tibet, eller om verkene selv har inneholdt noe som kunne tolkes negativt om kinesiske myndigheter. For eksempel ble en tweet om et verk av en forfatter bosatt i Taiwan flagget som et mulig problem.
Et latterlig eksempel på hva som har blitt flagget og har ført til at en forfatter ble fjernet som finalist, skyldtes teamets dårlige områdekunnskaper om Asia: Forfatteren ble flagget fordi han en gang hadde besøkt Tibet. Det viste seg at han hadde vært i Nepal.
«Etterforskningen» har også vist seg å vært lite konsekvent. I romanen The Mountain in the Sea figurerer Tibet som en supermakt. Boka har likevel ikke blitt identifisert som problematisk.
I tillegg ser det ut som kinesiske forfattere har blitt fjernet fra nominasjonslistene for å gi plass til forfattere fra vestlige land. Stemmer fra kinesiske medlemmer av organisasjonen som arrangerer Hugo Awards ble fjernet. Det var tydeligvis ikke noe organisatoren fryktet ville bli taklet dårlig av kinesiske myndigheter.
Man kan le av e-post-lekkasjene, men det gjør ikke saken mindre alvorlig. Skandalen har fått stor oppmerksomhet på internasjonalt nivå.
At dette ikke dekkes eller får oppmerksomhet i nyhetsmedier i Norge fortjener kritikk.
LES OGSÅ: Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur
«Forretningsinteresser»
Avsløringene har ført til at lederen for årets Hugo Awards, Kat Jones, nå har gått av. Jones har uttalt at hun ble sjokkert over at svært konfidensiell informasjon ble lekket av Lacey. Jones var selv en del av teamet i 2023.
Før lekkasjene kom, ble det spekulert i om Hugo Awards hadde blitt sensurert av kinesiske myndigheter, men det var fortsatt uklart på hvilken måte.
McCarty oppgir at han har fått informasjon om hva som kan bli ansett som problematiske temaer, uten at det oppgis fra hvem.
Det er også verdt å merke seg at Lacey i et intervju svarte at sensuren som Hugo Awards bedrev syntes å handle om å verne forretningsinteresser, og ikke å imøtekomme krav fra kinesiske myndigheter.
Uansett hvorvidt kinesiske myndigheter har vært involvert i skandalen, illustrerer denne saken at sensur basert på ytringer og maktkritikk, ikke er noe internasjonale kulturorganisasjoner nødvendigvis vil stå opp imot. Her har man i stedet satt hele maskineriet i gang for å sikre «forretningsinteresser».
LES OGSÅ: Elsket og sensurert: Shane MacGowans Fairytale of New York
Et internasjonalt anliggende
«Om du holder ting hemmelig fordi folk kan bli opprørte hvis de finner ut hva du gjør, så bør du kanskje ikke fortsette å gjøre det som du må holde hemmelig», har en av de sensurerte forfatterne, Neil Gaiman, poengtert.
Hva hjelper det at en vestlig forfatter utøver sin ytringsfrihet hvis øvrige kulturaktører selv driver sensur av verket i internasjonale prisutdelinger?
Skandalene rundt Hugo Awards viser at samtalen om sensur ikke bare er en byrde for kulturaktører påtvunget endrede sosiale forhold og kanselleringskultur.
Vi må snakke mer om at sensur også styres av økonomiske interesser. Og om hvordan man bedre kan sikre og beskytte forfattere og kunstnere slik at de faktisk kan støtte seg på idealet om «den frie kunsten» i sitt arbeid, også internasjonalt.
For når pengene styrer showet, kan selv seriøse aktører miste hodet.
Av: Camilla Holm Soelseth, redigert av: Ida Madsen Hestman
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
4 thoughts on “Hugo Awards-lekkasjene: Når pengene styrer showet, kan selv seriøse aktører miste hodet”