Trøndersk heimstaddiktning, Tunge Trond og trancenderende lyd fra Grorud: Dette hører vi på nå

Musikken som snurrer i vår skalle.

Lille Pablo og Minkah – Mamma Mia

Er det en homage til musikalen eller Abba, tro?

Det vites ikke om Haugalendingen Paulo Japhet Nijimbere, aka Lille Pablo har noe spesielt forhold til den svenske supergruppas store hit, men låta i seg selv gir null av de asossiasjonene man får av tittelen den plagierer.

Signert med Bergens-labelet Full Effekt Records, kjører han sin vante melodiske rap-stil, og har fått med Jesse Minkah fra Hundvåg på samarbeidet, preget av en dunkel og dramatisk beat som biter fra seg, samtdig som den har et catchy hook.

LES OGSÅ: Vi sjekket ut årets Pepsimann… vi mener Spellemann-nominasjoner

PODCAST: Svensk gangsterrap, gjengkultur, klasse og medias fraværende rolle, med Emil Arvidsson

Angelo Reira – Dukk

Bergens skjulte skatt av en sønn er tilbake med nytt album med den passende tittelen Endelig ute.

Med sin særegne autentiske tilnærming til sin egen historie og fortellerformatet, og skuddsikre flow entret Angelo Reira den norske rap-scenen med et brak i 2016. Etter å ha vært på behandling etter en periode med utbrenthet, noe som også har skyldtes at han er bipolar, tar han nå et oppgjør med fortida si. Det er lite skjønnmaling.

«Ting har gått i ett i år», rapper han på en av de mer catchy sporene, Dukk, som handler om psykoser og bivirkninger av drugz og et hode som jobber konstant.

Alvoret balanseres opp med en svært tiltalende melodi og beat, understøttet av dunkel estetikk og tjukk bass – samtidig som hovedpersonenen selv får skinne, med sine velvalgte, velartikulerte ord og flow.

LES OGSÅ: – Jeg ser for meg krigstypene i avisene om det var 130 berusede barn på, la oss si, en Kamelen-konsert

Kjartan Gaulfossen – Medisin

Det er en stund siden Bromstad Billionaires virkelig satte Trondheim på rap-kartet, men i dag står trønderne for noe av det mer spenstige og originale låtmakeriet og lyrikken innen heimstaddiktning, rap og hiphop om dagen. Fra Grim Pil, Heffy Beluga, Bulmboys og Gerald Ofori (VNMS Collective)  – og til Kjartan Gaulfossen. 

En ting er sikkert: Den mest nyskapende rapen på norsk kommer i hvert fall ikke fra Oslo om dagen. Kjartan Gaulfossen bor riktignok på Holmlia nå, men følger opp sitt lengelevde trønderbaserte prosjekt med ny fullengder:

Korsvegen ligger sør for Trondheim, vissnok oppi åsene mellom Gauldal og Orkdal. Et rutevalg på vei til ingen steder.  Bilen er hovedpersonen. Et luftig og litt lummert, men selvsikkert musikalsk landskap spiller på tydelige sjangerkonvensjoner i miks med country og folkemusikk.

Enkeltsporet Medisin er betegnende for helheten og lener seg på simple beats, lydkilder og detaljpryd som stikker seg ut, så som perk- og piano-lydene. Lyrikken er rik og forseggjort, og treffer for sin stedsspesifikkhet, fortellerevne og referanser og selvironiske, nerdete rim og ordspill tørre som smuldra kork. 

LES OGSÅ: Tromsø-rapperen Klish om roboter og aliens, musikk og autisme – og det å motta et intimt bilde på avveie

Sandra Kolstad – Wind

Medal albumet Soft Hard markerer Sandra Kolstad en u-sving og tilbakevending til hennes opprinnelige hovedinstrument: Pianoet, i dynamikk med hennes forankring i elektronika. Tittelens oversettelse av italienske «piano forte», henspiller på pianoets evne til å spille både svakt og sterkt.

Den dynamiske kapasiteten i lydbildet er den røde råden, som kontrastene i det magnetiske samspillet i dype drønn fra pauke og florlette arpeggioer på vibrafon/marimba på Wind. Uttrykket er søkende, samtidig som lydbildet kjenner sine egne grenser, noe som speiles i en dramaturgi som oppleves intuitivt og levende. 

LES OGSÅ: Universal boikotter Spellemann: «Undergraver artister»

Indieclimb – Let Me Go

Groruddølingen Martin Fjeld mekker film og musikkvideoer, og Indieclimb er hans eget musikalske prosjekt som musikkprodusent. Den synthbadende cinematiske og tidvis storartede estetikken er tydelig inspirert av store synthnavn M83, Nils Frahm og Disasterpeace.

Det gjelder også for hans siste singel, Let Me Go: En stimulerende, ekstatisk reise fylt av emosjonelle synther og endorfinske frierier.

Han har selv laget den stemningsfulle musikkvideoen med: Anne Marie Passianoto Zugaib, Elise Amalie Samuelsen Sterten, Emma Effie Morrison Lund, Ida Amalie Louise Rynning Malvik, Vilde Kvåle Skaar og René Tarik Mohn Bouderbala.

LES OGSÅ: Musikken som tente oss i 2023

Sjekk den ut:

Hjerteslag – Idiot som meg

Vokalisten Robert Eidevik som fikk beholde Hjerteslag-navnet etter en krangel med resten av bandet (nå Kristi brud) er tilbake. Han  har gått inn i det han selv beskriver som en ny fase av livet, og funnet fram historier fra oppveksten i betongblokktilværelsen i drabantbyen Loddefjord på 90-tallet. Han har ønsket å gi en stemme til dem som står på utsiden av samfunnet, og har klart det.

Tekstene funker best når Eidevik er mer selvironisk, og gjerne harselerer over egne feil. Idiot som meg er et høydepunkt og et eksempel på en låt som både er konkret og universell, uten å bli for sentimental:

«Og de snakker bak din rygg / Og de synger om deg no / Om medisinen som du tok / Da livet ble for stort» synger han med stor innlevelse. Orda lander tungt som betong.  

LES OGSÅ: Når jussen forveksler fiksjon med sannhet, gjør man ikke akkurat det samme som man beskylder voldsdømte rappere og kunstnere for?

Følg spillelista vår her (oppdateres jevnlig):

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka