Album-aktuelle Karin Park: – Det er så lett å bli utsatt for overfladiske uttrykk

Med sitt siste album Alter, vil Karin Park gå dypere med musikken. På laget har hun fått med seg elektronika-pioneeren Lustmord.

– Det er lite musikk som virkelig påvirker meg, faktisk. Men når det gjør det, er det «shit, så fantastisk». Ellers er det ikke så lett å penetrere meg selv.

Men nå har Karin Park gjort noe med akkurat det. Penetrert seg selv med sin egen musikk. 

Snaue to måneder etter at hun ga ut Norwegian Gotic med Årabrot, og litt over et år siden hun ga ut Church of Imagination, har Karin Park fått med seg den legendariske elektronika-pioneeren Lustmord alias Brian Williams, på albumet Alter. 

Han er en av få som virkelig har evnet å påvirke henne. Sammen har de skapt et atmosfærisk lydbilde som mikser elementer fra tung industriell elektronika og synthpop, med varme, analoge lydkilder, og samplinger fra Lustmords grenseløse bibliotek. 

LES OGSÅ: Arbeiderlitteraturens problem er den øvre middelklassens forsøk på å diktere den

Lot sjela snakke

Samarbeidet ble også intensivt, og etter en metode som har handlet om et fritt fall av improvisering. 

– Lustmord fortale meg at jeg skulle synge om det som kommer til meg naturlig. Så satte han meg i et slags modus, og jeg ble bare helt innkapslet i det. 

Park gikk tilbake til de melodigangene som lå henne nærmest fra barndommen, og som nettopp var der hun befant seg; den svenske kirka hun var vokst opp med, med svenske salmer og folkemusikk. 

– Når man ikke tenker, men synger på improvisasjon, slutter å tenke men bare gjør, så kommer det noe som kjennes ekte. Det er noe som ligger i oss, tror jeg, litt som sjelens språk, forteller Park.

Hørte ikke mer på det

For å skru løs på Freuds ventil og lete frem det underbevisste, gikk de for en noe uortodoks prosess i forkant av produksjonen. De to prata aldri om hvordan musikken skulle bli til.

– Vi hadde bare en masse samtaler om alt mulig annet – ting som teknologi og magi og kvantefysikk. Og filosofi. Absolutt alt. Det var bare samtaler for å lære hverandre å kjenne. Vi møttes i en felles opplevd erfaring med musikk, som i vår felles kjærlighet til det sørgmodige. Det var nesten som at han og jeg har vært to planeter som har snurret i hver sin bane, og så docket vi plutselig, forteller Park.

Selve jobben med å spille inn var gjort på bare noen dager. 

– Jeg sang kanskje en gang eller to, før vi tenkte at det var akkurat sånn vi ville ha det. Og så hørte vi ikke mer på det. Men forarbeidet for å få den tilliten til å funke, og for å kunne la sjela snakke på et vis, det var helt avgjørende. Og det gikk dritbra.

Går dypt

Det stemningsfulle universet med konstrasterende lyder, kan får en til å tenke at det kanskje bor mange ideer i Alter. Men Park tror ikke musikken har noen større ide eller filosofi som hun vil at andre skal adoptere. 

– Men jeg vil røre ved noe hos folk, så det kan vekke til live noe som kanskje er glemt der inne. Mange skriver til meg og spør om jeg kan sende tekstene, men teksten er hva du selv vil at den skal være. Med dette albumet vil jeg at det du kjenner selv er riktig, for jeg kan ikke si at «nå skal du kjenne på det her», eller «dette er mitt budskap om klima». Jeg vil at det skal gå dypere enn det, sier Park. 

Og med musikk kan man nettopp gjøre det. Gå dypere i en hverdag pepra av innholdreklame og kortvarige uttrykk gjennom ubevisst scrolling på smarttelefoner, uten at man blir spesielt engasjert av den grunn.

– Det er så lett å bli utsatt for overfladiske uttrykk. Jeg er mer opptatt av at man kan vekke til live noe som har sovnet inni seg på et vis. Jeg vet ikke om fashion kan få til det samme som musikk kan. Det er ikke sånn at du begynner å gråte av å se en ny Gucci-veske, eller? sier hun med et smil i munnviken.

LES OGSÅ: Tar den danske Metoo-debatten inn i musikken

Fantasiens hellige rom

Det er også en annen ting Park er opptatt av med musikken: Ens fantasi. Og det rommet skapte hun selv. Etter at hun returnerte til sitt gamle barndomssted Djura i Dalarna, kjøpte den lokale kirka og transformerte den om til sitt eget studio og hjem for seg og Kjetil Nernes i Årabrot. Det var da hun også produserte sitt første album helt selv: Church of Imagination.

– Det var første gang at planen var uklar. Men jeg tror grunnen til at det ble ganske helhetlig var at jeg fikk ferdigstille visjonen min fra start til slutt. Det var väldigt skönt. Endelig, liksom. 

– Church of Imagination var en hyllest til fantasien. Jeg ville ha fritt spillerom. Det var ingen som hadde noe syn på ditt eller datt. Og slik kunne jeg lage det akkurat sånn jeg så for meg at det skulle bli. Målet var at jeg skulle gjøre noe som jeg kunne sende til noen jeg virkelig beundrer, og vise at «dette her er meg, og dette er noe jeg er stolt over». Men jeg er virkelig en som blir obsessed av et prosjekt. 

Hun tror det er en bra egenskap også. Det å evne å gå «all in» i noe. 

– Egentlig starta jeg det nye kapittelet med Kjetil, da han jo var medprodusent på det forrige albumet. Det har alltid vært sånn at jeg skulle være uavhengig, og jeg har alltid gjort ting selv, men jeg har også kommet på, i mitt partnerskap med ham, at det er mye bedre å ha en partner å gjøre prosjekter sammen med. 

Det er ikke alltid bra å gjøre ting selv, det er ofte bedre å gjøre ting sammen med andre, medgir også Park. 

– Men bare det å våge å si at det funker å jobbe med andre, at man ikke må gjøre alt selv, det er stort steg for meg. Både i Årabrot og i soloprosjektet mitt. 

Lustmord-samarbeidet Alter er ute i skyen og på fysisk format.