Lagde film om IS-kvinner og deres mor: – Det er et minefelt
I prosessen med filmen forteller den to ganger Oscar-nominerte regissøren til TBA at hun ble truet av libyske myndigheter. Det var ikke første gang hun var redd.
PARIS, FRANKRIKE: – Det tok meg lang tid i starten. Jeg var lost. Vi kunne ikke en gang finansiere filmen. Ingen var interessert i denne fortellingen.
Kaouther Ben Hania snakker om sin aktulle kinofilm til TBA, Olfas døtre. Den holdt nesten på å ikke bli noe av overhodet.
Den to ganger Oscar-nominerte tunisiske regissøren hadde tidlig ambisjoner om å fortelle historien om den modige alenemoren Olfa Hamrouni og hennes fire døtre, og hvorfor hun i dag bare har to av dem igjen:
De andre to hadde sluttet seg til IS i Libya som tenåringer.
Hvordan kunne det skje?
Og hvilken rolle spilte moren selv i å radikalisere døtrene sine, hun som var så tøff og stod opp for seg selv i møte med kvinneundertrykkende menn og patriarkalsk kultur?
Dette er spørsmål Olfa Hamrouni har lurt på selv. I 2016 ble hun internasjonalt kjent da hun gikk ut i media med sin historie. Hun rettet også kraftig kritikk mot regjeringen for at de ikke klarte å forhindre at hennes døtrene forlot landet.
– Ingen ville snakke med henne. Samtidig var jeg så fascinert av hennes selvmotsigende karakter. På film elsker vi å se komplekse karakterer, og hun og hennes to gjenværende døtre var interesserte i mitt prosjekt, forteller regissøren.
LES OGSÅ: Den palestinske regissøren Mohamed Jabaly: – Jeg har mistet mange venner, og det bare fortsetter
Ga nesten opp
Ideen var å lage en mer konvensjonell dokumentar først. Men hun klarte ikke helt å finne det rette formatet og uttrykket:
– På et tidspunkt var jeg også redd, for det er ingen enkel historie. Det er et minefelt. Jeg tenkte at kanskje jeg måtte gi opp å søke etter svarene jeg lette etter her.
Etter en lang pause, der hun også ferdigstilte sin Oscar-nominerte film, The Man Who Sold His Skin, returnerte hun tilbake til Olfa og hennes døtre i et forsøk på å bevise for seg selv at hun skulle klare å lage denne filmen, og tolke historiens mange lag og komplekse aspekter over til lerret.
Det var da hun fant ut at hun trengte skuespillere for å bringe fortiden til live igjen. Disse skulle fylle rollene til de to savnede søstrene, men også Olfa selv i sekvenser som ville bli tunge å spille ut selv.
– Det ble mer tydelig hvordan jeg kunne fortelle denne fortellingen på en respektfull måte. Dette var jo deres historie, og jeg var der for å hjelpe dem med å finne en måte å fortelle den på.
LES OGSÅ: Østkanten på film og tv har stort sett vært trist og skummel siden Lasse og Geir
Var «kansellert»
Olfa selv hadde lite å tape på å blottlegge seg på film:
– På grunn av historikken med de to IS-døtrene var hun på en måte Persona non grata. I nabolaget hennes, og til og med i familien og slekta hennes var det ingen som ville snakke med henne, forteller Hania.
– De var isolerte på et vis, og jeg var i hovedsak den eneste personen som ikke var dømmende, men som heller ønsket å forstå.
Dette gjorde også at filmskaperen fikk en nær relasjon med moren og døtrene.
– Jeg delte også med dem all den tvilen jeg selv kjente på. De likte veldig godt ideen med å ha skuespillere. Olfa er stor fan av skuespilleren som spiller henne, Hend Sabri.
Skuespilleren er sett på som en stjerne hjemme i Tunisia.
– Det var også spennende for henne å skulle regissere hva skuespilleren skulle gjøre. Samtidig ble det en måte å dele ting med henne på, en prosess som var veldig transparent, der man gikk igjennom spørsmål.
Tilnærmingen har bidratt til å tydeliggjøre de mange nyansene i historien, samtidig som det får frem de problematiske aspektene.
Skuespillerne selv har bidratt til mer diskusjon og forståelse rundt kvinnenes forhistorie:
– Jeg var ikke ute etter å skape stor skuespillerkunst. Selve skuespillet er en veldig liten del av filmen. For det meste av tiden uttrykker skuespillerne bare seg selv i filmen. Det var derfor viktig å caste personlighetene deres, framfor skuespillerkunsten. Jeg var ute etter empatiske, sensitive skuespillere.
LES OGSÅ: Lagde film om utenforskap og død på bygda: – Vi ser sjelden uperfekte kvinnelige karakterer
Åpner opp om tabuer
Filmen tar tak i flere tabubelagte temaer på en lite dømmende måte.
Olfa selv snakker åpent om at hun har vært voldelig mot barna sine. Samtidig er det også fravær av skamfølelse hos jentene Eya og Tayssir når de forteller om seksuell oppvåkning og utforskning av følelser og begjær.
– Jeg opplever mange av disse sekvensene som utleverende om ting som normalt er veldig privat, sårbart og tabubelagt. Var det like lett å få de til å snakke så åpent og trygt om alt dette som det ser ut?
– Å slå dine egne barn er en veldig skamfull handling i de fleste kulturer, også i Tunisia. Men Olfa er ikke en person som vil pynte på noe. Hun er veldig direkte, forteller Hania.
Samtidig var dette en prosess for å forstå hvorfor døtrene hennes dro:
– Derfor forteller hun alt, også om sine seksuelle erfaringer, og om det å ha en elsker mens hun var gift med mannen sin – som jo også er tabu. Hun er ikke den som skjuler ting for å fremstå perfekt. Hun er en veldig modig og skarp kvinne, forteller Hania:
– For Olfa var det var også viktig å vise at hun påtok seg det ansvaret. Jeg husker jeg spurte henne: «Olfa, er du helt sikker på at du vil være med i denne filmen?». Hun svarte: «Jeg vil vise at jeg har del av skylden og ansvaret for at disse jentene har gått i en ekstrem retning. Men jeg er ikke den eneste som skal stilles til ansvar».
LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023
Ble truet av libyske myndigheter
– Tenkte du på noe tidspunkt på å ha med mer av IS-døtrenes perspektiver i filmen?
– Ja, jeg snakket med dem og vi planla å filme de i fengselet i Libya. Vi jobbet hardt med å forsøke å overbevise myndighetene, som forresten var en ganske kaotisk prosess. Vi fikk autorisasjon, men dagen før vi skulle filme kvinnene, fikk vi en telefon fra en myndighetsperson som sa at vi ikke var velkomne der og at våre liv trolig var i fare, og derfor burde vi ikke komme.
Hania løste det ved at fikseren hennes i Libya som hadde autorisasjonen, møtte jentene kjapt i fengselet, og fikk filmet de i ti knappe minutter. Det er disse bildene man ser i filmen.
Hania snakket også med kvinnene på telefon etter at de hadde sett filmen:
– De var veldig skuffa over at jeg ikke kunne filme de mer. Som søstre, som døtre, og som mødre selv, ønsket de å bli hørt. Man må huske på at de var veldig unge da de dro. De betaler en høy pris i dag og angrer på alt, forteller Hania.
– For dem er det viktig å fortelle sin versjon. Det er jo fristende, men skal jeg gjøre det en gang, blir det den dagen de er ute av fengsel. Men det ville blitt et crazy eventyr å restarte. Og de ville trengt mange år med terapi før de kunne hatt et kamera opp i ansiktet.
– Du skildrer også litt av perioden etter revolusjonen i Tunisia i 2011 og hvordan den økte radikaliseringa i årene som fulgte. Men i mange intervjuer trekker du frem at det stort sett har vært en positiv endring som har skjedd. Hvordan har det vært positivt og hvordan ser du på landet ditt i dag?
– Revolusjon er et stort øyeblikk for for et hvilket som helst land, bortsett fra de tingene som ikke kan løses umiddelbart. Revolusjonen fikk frem alt det som hadde vært gjemt under teppet. Radikalisering er et av disse aspektene, for under diktaturet var det islamister som ble mest forfulgt, fordi de var hovedmotstanderne til diktaturet. Dagen etter revolusjonen, ble mange forfulgt, og folk som knivet om å ha makt. Det var mye uro.
Hun minner om at en stat trenger tid for at ting får en balansere igjen.
– Jeg tror selve eksistensen av denne filmen er et positivt tegn på landets utvikling. Fordi denne typen filmer kunne ikke blitt laget under diktaturet. Det var umulig.
– Men i dag kan vi snakke om hva vi vil. Vi kan lage filmer, ja til og med vanskelige filmer som søker å forstå vår fortid. Så det var og er en veldig positiv forandring. Vi har hatt over ti år med demokrati. Og utviklingen fortsetter å skje, akkurat nå. Det er historie i bevegelse.
Olfas døtre går på norske kinoer fra 26.april.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
6 thoughts on “Lagde film om IS-kvinner og deres mor: – Det er et minefelt ”