Hit Man: Nachspiel-flirosofisk noir

ANMELDELSE: Hit Man er mesterlig fortalt indie-underholdning, som setter publikums moralske vurderinger på prøve. 

7.5 / 10

Hit Man (regi: Richard Linklater)

De fleste filmer om seriedrap følger temmelig nøyaktig samme mal:

Morderen har et tvangsmessig modus operandi og «leker» gjerne med etterforskerne. Det kjempes mot klokka: Løser politiet gåtene før gjerningspersonen signatur-kverker sitt neste offer?

Standard fortellergrep: Mørke farger, byråkratiske hindringer, geniale galninger og plagede antihelter. 

Det skal liksom handle om menneskehetens dystreste sider, men klisjeene og formlene gjør stort sett seriemorderfilmer til noe av det minst menneskelige en kan oppleve på skjerm og lerret. 

Leiemord er derimot et betydelig mer fleksibelt råmateriale.

LES OGSÅ: Norsk MILF setter standarden

LES OGSÅ: Lagde film om IS-kvinner og deres mor: – Det er et minefelt Lagde film om IS-kvinner og deres mor: – Det er et minefelt 

Oppdragsdrapets mangfold

David Fincher – med titler som Se7en, Zodiac og Mindhunter, har gjort seriemord til en spesialitet – brukte et leiemorderplott i fjorårets lettbente mellomroman The Killer, en både godlynt og blodtørstig satire over nettbasert delingsøkonomi.

Det ligger en viss ironi i at den milde problematiseringen av hvordan apper erstatter menneskelig kontakt var produsert av Netflix – tjenesten som utryddet klodens videoutleier. 

John Woos 1989-film med samme navn er en stilistisk actionfest, og kan regnes som en av bestefedrene til John Wick, vår tids største leiemorderfenomen på film. 

Mangfoldet er egentlig ganske vilt: Le Samuraï (1967), I Hired a contract killer (1990), Leon (1994), Ghost Dog (1999) Collateral (2004), No Country For Old Men (2007) og In Bruges (2008) har i grunnen bare tre ting til felles: Leiemordere, stilrenhet og minneverdige, velspilte rollefigurer. 

Jepp, hitmen på film overskrider tematikk, estetikk og til dels sjangre.

Så kan man spørre seg: Hva med hitwomen? Hvor er damene?

Svar: I Europa (Nikita, 1990) og Asia (The Assassin, 2015 og The Villainess, 2017). 

LES OGSÅ: Challengers: Tennisdrama på sitt mest intense

Identitetstrøbbel

Ok, nok nerding og namedropping og årstall i parentes for en stund. 

Som tittelen antyder, utfordrer ikke Hit Man tradisjonelle kjønnsforventninger.

Gjennom hans egen fortellerstemme, blir vi kjent med Gary Johnson, en glad-nerdete (men påfallende kjekk og veltrent) psykologi- og filosofiforeleser som trives med sitt rettvinklede singelliv.

Han doserer om Kierkegaard og fri vilje, eier to katter med de freudianske navnene Ego og Id, kikker på fugler, og bistår av og til politiet med elektronikk under avlyttingsoperasjoner. 

Og det er mens han baler med ledninger og lydteknikk at livet forandres: Undercover-politimannen som skal agere leiemorder har blitt canslet etter en voldelig tildragelse.

Om ikke Gary kan steppe inn? Han har jo lyttet til falske leiemordere gjennom halve karrieren? Etter en halsbrekkende velregissert ilddåp, blir det åpenbart for alle at Gary er perfekt til jobben. 

En forseggjort montasje viser en stadig mer leken og ivrig hovedperson idet han setter et snaut dusin draps-bestillere – med like mange motiver – i kasjotten.

Det har seg nemlig slik at hver gang politiet får tips om at noen ønsker en leiemorder, settes Gary på saken – med en identitet og forkledning perfekt avpasset situasjonen. 

Når det oppstår søt musikk med yppige Maddie (Adria Arjona), som vil bli kvitt sin kontrollerende ektemann, er Gary følgelig ikke seg selv, men den selvsikre, sløye yrkeskriminelle «Ron».

Ron har mindre bekymringer, mer handlekraft og er en bedre elsker enn Gary, problemet er naturligvis at han ikke finnes. 

Og etter hvert skal selvfølgelig forelskelsen skape mer enn bare identitetstrøbbel for hovedpersonen. Det gledelige er at det skjer på rimelig uforutsigbart vis. 

LES OGSÅ: Sterk og vond film om ny og gammel kjærlighet, sorg og ensomhet

Lystig mørke

Richard Linklater debuterte med slentrende Slacker i 1990, og filmografien teller indie-klassikere som Dazed and Confused (1993), Before-trilogien (1995-2013) og Boyhood (2014).

Livsløp, identitet og eksistensielle valg farger hele katalogen – temaer det er lett å nikke gjenkjennende til i Hit Man. Kinogjengere som ser for seg eksplosjoner, gisselforhandlinger, biljakter og skuddvekslinger vil bli skuffet. 

Hit Man er «inspired by the true story of a fake hitman», utgangspunktet er en artikkel i Texas Monthly om den ekte Gary Johnson, som også var universitetsprofessor og undercover-leiemorder.

Når Glenn Powell (til nå mest kjent som breial rival i Top Gun: Maverick, 2022), virker så fortrolig med sin hovedrolle, er det fordi han har skrevet manuset sammen med Linklater. Og Powell stråler:

Han er i perfekt balanse mellom relaterbar-jovial og uforutsigbar. Hvor varm er han egentlig, bak sin rasjonelle lidderlighet?

Tolkningen får selv hovedpersonens mest tvilsomme egenskaper til å fremstå som tiltalende. 

Linklater insisterer på at det vi ser er ekte mennesker i ekte situasjoner, riktignok hele tiden i i grenselandet mot klassisk fiksjon.

Hit Man markedsføres som en romantisk action-komedie, en mer presis merkelapp ville være en slags lystig og nachspiel-filosofisk noir, med femme fatal, korrupte politifolk og det hele. 

LES OGDÅ: Årets beste filmer 2023

Dreven sjonglørkunst 

Den rytmiske dialogen og den lettfordøyelige, kyniske tonen sender tankene til nittitallets amerikanske indiekomedier.

Og det gjør minsanten kvinnesynet også, kan det innvendes. Adria Arjanas fristerinne er kanskje ikke feministisk nybrottsarbeid, men rollefiguren utvider til en viss grad rammene for noir-sjangerens ensporete og farlige damer.

Hun har ikke særlig andre funksjoner enn å gjøre det hett for hovedpersonen, men karakteren gestaltes med varme, levd liv og psykologi.

Den subjektive fortellerstilen åpner dessuten for at vi bare ser begivenhetene slik hovedpersonen ser dem, det skapes fremdrift av femme fatalens gåtefullhet. 

Mest imponerende er selve historiefortellingen, hvordan Linklater drevent sjonglerer sjangre, tematikker og plott-tvister uten å miste øyne for det menneskelige og det undrende.

På papiret kan i leiemorder-forviklinger og forbudt kjærlighet høres ut som en helspent og sprø screwball-komedie, men det besluttsomme tempoet og den intelligente porsjoneringen av informasjon skaper underfundighet, i ordets beste betydning.

Slutten gir dessuten seerne mye å snakke om:

Hvor gode er egentlig de moralske vurderingene til denne etikk-bevandrete professoren? Linklater og Powells manus gjør det mulig for publikum å strekke sympatien langt, kanskje ubehagelig langt. 

Hit Man har kinopremiere 31. mai og kommer på Netflix i juni.

Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.