Filmskaper Håvard Bustnes til TBA: – Vurderte å legge ned hele prosjektet

Dokumentar-eventyret til Mexico gikk ikke akkurat som ventet. 

– Jeg tror det er en film med veldig mange overraskende vendinger. Og sånn har det vært for meg óg, forteller dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes.

Han snakker om sitt siste prosjekt, den kinoaktuelle filmen Geronimos tapte stamme. Dette er noe ganske annet enn hans forrige dokumentar om Trond Giske, Makta rår.

– Mange går inn i salen og tror det er en vanlig film som går i fotspora til en oppdager som skal finne noe tapt. Men så viser det seg å være noe helt, helt annet.

Det er sju år siden filmprosjektet begynte, og det han trodde kunne bli en guttebok-drøm. Helt sånn ble det ikke.

Voksen-eventyr

Sammen med den danske manusforfatteren Lars Kristian Andersen gikk reisen til Mexico, i fotsporene til den kjente oppdagelsesreisende Helge Ingstad, for å finne en forsvunnet Apache-stamme i Mexico. 

– Planen var å gjennomføre noe vi hadde lyst til da vi var ungdommer, som godt voksne, forteller Bustnes. 

Andersen – som blant annet har skrevet manuset til den Oscar-nominerte krigsfilmen Flammen og Sitronen – kom bort til ham da Bustnes hadde en visning av en film på dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i København.

– Han sa, «Håvard, jeg har en drøm som jeg har hatt hele livet», forteller regissøren. 

– Jeg hadde aldri vært opptatt av Helge Ingstad og ikke Apache-indianere, heller. «Det var rart», tenkte jeg. Men det var ikke sånn at jeg tenkte at det han gjorde var galt. Jeg tenkte mer at dette kunne være spennende, og jeg så for meg at det kunne bli et litt David Lynch-aktig road movie-eventyr, forteller han.

– Og så dro vi til New Mexico og Mexico. Og så stod vi der. Og jeg så på Lars som stod der i den kamel-jakka si i ørkenen, og jeg husker bare at jeg tenkte at han ikke passet helt inn.

Blinde flekker og heltedyrking

Etter hvert som de to mennene kom mer inn i materien og møtte folk på reisen, dukket det opp nye spørsmål om denne Ingstad.

Det hvite utenifra-blikket ble også snudd tilbake på dem selv: Hvem var de – en danske og en nordmann – til å lage film om en tidligere oppdagelsesreisendes jakt på forsvunnede Apache-indianere i Mexico?

– Der kom vi som ikke hadde noen kunnskaper… Det er så lett å tråkke feil. Vi kjørte rundt og forventet at folk skulle snakke med oss. Selvfølgelig gjorde de ikke det, sier Bustnes.

Og hvem var egentlig denne oppdagelsesreiseren Helge Ingstad? Stemmer det som står skrevet om ham og det han har fortalt? 

– Lars startet jo som en fan av Ingstad. Og det er det jo mange som er. Ingstad var veldig glad i Apachene og så opp til dem. Samtidig innså vi etter hvert at han hadde en blind flekk og han gjorde ting man ikke skjønte helt, forteller Bustnes.

De hadde også en mistanke om at han hadde tatt med seg noe tilbake til Norge.

– Jeg er ikke kjempekritisk til Ingstad generelt, men man hadde et annet syn på ting på den tida. Det er klart det er alltid overraskende når man finner ut ting man ikke vet.

Mistet filmstøtte / – Følte en forpliktelse

Etter hvert som filmen tok en uant retning, ble også filmstøtten tatt fra dem.

– Jeg vurderte å legge ned prosjektet. Det var nesten det tryggeste, forteller Bustnes. 

– Men så tenkte jeg at vi snur blikket og heller viser hvor feil vi gikk. At vi lager en selvkritisk dokumentar. Jeg begynte etter hvert begynte å lure mer på hvilke blinde flekker jeg selv hadde. Hva er det vi gjør i dag som vi i ettertid tenker er helt horribelt? Hva vet vi egentlig, sier Bustnes.

Regissøren og manusforfatteren ville også fullføre filmen fordi en Apache-indianer som de fikk kontakt med og som har blitt involvert i filmen, Pius Lacroix-Garcia, ville at de skulle lage filmen ferdig. 

– Vi følte en forpliktelse ovenfor ham. 

Tenkte «Oh no»

En annen indianer som også skulle bli involvert i filmprosjektet var en produsent med tilknytning til stammenasjonene Cheyenne og Mescalero Apache: Bird Runningwater. 

Han er kanskje et ukjent navn her i Norge. I internasjonale filmkretser er han en etablert autoritet innen urfolksfilm, og som i 2019 ble utpekt av Time Magazine som en av tolv Leaders Who Are Shaping the Next Generation of Artists for sitt arbeid ved Sundance-instituttet tilknyttet den prestisjefylte internasjonale filmfestivalen med samme navn.

– Jeg husker da jeg først fikk høre om prosjektet. Det var en konsulent-kollega av meg som ville ha meg til å se på filmen: «Jeg tror den handler om din stamme». Jeg husker at jeg tenkte «Oh no», ler Runningwater når TBA møter ham på visitt i Oslo.

Ble bekymret

På det tidspunktet hadde filmen gjort en helomvending, og selvgranskning, og blitt til det filmen er i dag. 

– Da jeg så den ble jeg først veldig satt ut, fordi jeg på det tidspunktet pendlet mellom LA og hjemstedet mitt, forteller Runningwater som er selv vokst opp i Mescalero Apache-reservatet i New Mexico. 

– Det å se bilder fra mitt eget hjemsted, sendt til meg fra Norge, gjorde meg fascinert i starten. Og så ble jeg bekymret for hvor i all verden dette ville gå, forteller han.  

– Men så kommer det noen twists and turns. Jeg husker jeg tenkte «Ok, dette er ganske interessant. Denne filmen er annerledes.» Jeg ble lettet og jeg likte det jeg så. Her stilles spørsmålet om hvem som får fortelle hvems historie.   

Bustnes selv ble mer enn lettet over at filmen fikk tommel opp av Runningwater.

– Hvis han ikke hadde likt den, kunne vi ikke vist filmen. Det er kanskje noe av lærdommen, mener han:

– Man må vel også si at historien om Helge Ingstad må skrives om. Heltedyrking skal man være forsiktig med. Det gjelder oss alle.

Geronimos tapte stamme vises på norsk kino fra 20. september.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Sex og kjærlighet, Israel og Palestina: Filmfestivalen i Venezia 2024 oppsummert

Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se

The Substance: Det er dette som er intellektuell film

So long, Marianne: Kitsch, bohemer og føling i fjæra