Bylarm 2024: Mer for dine øyne enn ører.
Rosa Faenskap. Foto: Ihne Pedersen
KOMMENTAR: I jungelen av showcase-konserter er det gjerne de som står seg ut som du husker. Men er det man husker det som var best?
Han utbringer en god skål og ønsker god fredag til alle madammer der ute som intro på Madame.
Kledd i en løs syringfarget silkebluse med gigantisk rose på halsen, gir det smått assosiasjoner til en trist Pierrot-klovn som kler hans univers, med såre tekster, og til de mer afrobeat-inspirerte numrene. Og så mer latino, med Dum og deilig – nok en låt som refererer til gamle barnemusikk-klassikere, en tydelig ny trend blant unge norske popartister.
Bargee har vi sett levere sterke vokalprestasjon før – og han ble sist sett synge på sykkel under Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S på Økerns nedlagte senter (før en rolle i Makta del 2 på NRK).
Han er en av de første artistene på programmet på Bylarms andre dag.
By(larm)tryner: Disse var ute i helga
Man føler seg nesten litt overveldet over alle inntrykkene fra gårsdagen og man er ikke en gang midtveis. Men det er også litt av sjarmen med showcasefestivaler som dette:
Ting ruller litt over i hverandre – og som flere gamle musikktravere- og ringrever fra både Øya og labels påpeker underveis: Det er de som står seg ut som du husker.
Men er de eller det man husker det som var best?
Noe jeg har lagt merke til og husker, som en slags rød tråd på Bylarm og som har gått igjen hos mange artister jeg har sett allerede, er bruk av singback. Og veldig raus bruk av singback også.
Det virker heller ikke som artistene som bedriver raus bruk av singback på årets Bylarm virker noe særlig brydde med det. Tvert imot virker det normalisert – noe det har vært også foregående år, og bruken gjelder også mer innen enkelte sjangre langt mer enn andre.
Det gjør det vanskelig å vurdere formatet som «liveuttrykk», og det blir i det hele tatt ganske avstumpet.
Atmosfærisk
Singback er ikke alt (selv om det innimellom kan virke sånn). Og ikke alle driver med singback.
Fakethias, eller Mathias Humlen, er et eksempel. Med sitt Spellemann-nominerte album Core Echo fra 2023, videreføres hans soloprosjekt etter diverse produsentjobber (deriblant en Edvard-pris for Sushi X Kobes album Døden lever lengst ).
Hans siste album er et spenstig og sprengferdig stykke arbeid som balanserer godt mellom eksperimentelt og mer darkwave. Her utforsker Fakethias sitt eget lydlandskap og byr på tilgjengelige avbrekk.
Uttrykket understøttes av dunkel stemning i et røykfylt lokale med strobelys. Atmosfæren er det altså ingenting å si på idet Bylarms Himmel (bokstavelig talt, scenen heter Himmel) bader i et post punk-inspirert, klubbstemt og vibrerende landskap.
Dog virker det utfordrende å få overført det soniske uttrykket til denne scenen. Variasjonene og nyansene, og ikke minst vokalen drukner i havet av støy og bass.
Men det visuelle er på plass, der han går i ring på gulvet, med litt trøtt i trynet-attitude, iført sort og gulstripet Everlast-boksershorts som noe selvsagt dratt over buksene.
Autotune og trompet
Trøbbel med lyd, men også et utarbeida visuelt uttrykk er det også under Sa_g – som forresten stiller i Yeti-kostyme og matchende hvit, pelskledd mikk – og trompet (!?), levert av en dame med rumpeballer ut av shortsen – og The Purge-aktig glise-maske. Det er også satt opp en skjerm med EP-coveret fra nylig utgitte Planet Platina på scenen sånn for Lolz.
Denne smått mystiske rapperen med rektangulære «sekretær»-briller, ravnfarga hår, blekede øyenbryn som spiller litt keyboard for å introdusere seg selv, gjør generelt en god scenefigur. Og samtidig er hun litt snål – med andre ord en fin kombo på norsk bransjefestival.
Hun har blitt stadig mer kjent for sin produktive musikkvideo-hyppighet siste året, som har bidratt til å tydeliggjøre hennes snodige og med Y2K/retro-pikselerte univers.
Men kan hun rappe og kan hun synge? Det er det flere som har lurt på.
Når det kommer til det å få kanalisert selve vokalen ut i rommet nede i kjelleren på Revolver torsdag, blir det dessverre vanskelig.
Det nedtonede stemmeleiet hun legger seg på er mildt sagt utfordrende i liveformat. Også for teknikeren. Det er så vidt det høres – eller er det singback?
Tydeligst blir disse tekniske utfordringene når en av to gjester, (den også Bylarm-aktuelle) 2J på nest siste låt, fremstår langt mer energisk og tilstedeværende i mikken og stjeler spoten fra hovedpersonen.
Men det blir linjer om «kjeks eller beger» med Dulce Doll på Som en G, som likevel blir en av høydepunktene i kveld.
Det er også takket være god lyd ellers og tilstedeværende dj, før Voguesigg – som med autotune og mer kraft i stemmen til Sa_g blir den klart beste leveringa herfra.
Autentisk?
Og mer autotune skal det bli.
Men først en orgel-intro. Det kler det ellers høytidelige rommet i Jakobs kirke godt. Det gjør også et svært forseggjort scenedesign med detaljerte laserlys og røykeffekter som bygger stemninga.
Opphøyet på en svart boks, innrammet av piercende lysstråler, står Pen Gutt.
Der han før hadde et mer nedpå sound som kledde hans uflidde, rå røst, har han gjort en slags musikalsk stilfornyelse, eller helomvending, om du vil, noe som inkluderer autotune. I kveld synes autotunen å nesten være hovedingrediens.
Scene-effektene er fete og forseggjort. Han går også rundt i salen – som er en fin ting å gjøre, bruke hele rommet, og komme nærmere på crowden. Men her synes plutselig motivasjonen å handle mer om å lage en kul opptrenden for videoer på SoMe, med publikum som statister. For all del: Videoene som ligger ute ser knallbra ut.
Samtidig havner hovedattraksjonen i skyggen: Stemmen. I motsetning til Sa_g undrer jeg om autotune-valget tilfører noe mer til vokalen – eller snarere tar noe fra den?
Låter fra albumet som Dit vinden blåser, og det ellers forseggjorte låtsamarbeidet med avdøde Dutty Dior, Celeste, fremstår overraskende nok mindre prangende, dynamiske og levende live. Som om autotunen blir for mye dominant i forhold til innspilt format.
Og trengs det egentlig i denne konteksten? Hvorvidt står den lydlige estetikken i stil til lyrikken?
Jeg spør fordi Pen Gutt for lengst har demonstrert en særegen vokal som kunne gjort seg bedre og fremstått mer autentisk, oppriktig og mer nær i liveformat.
Det vi får her ligner også mer på andre artister jeg har sett og hørt før, og det oppleves mindre unikt. Utover det er det også skriking som minner mer om performance/teater.
I en setting der han også bruker mest tid på å poserer på sin opphøyde kube, føles det som hele pakka med bruk av lys, effekter og autotune skaper en større distanse til det musikalske uttrykket.
Show foran flow
I tilfellet med flere av årets artister på Bylarm virker det nesten som om sceneshowet tar for mye av fokuset fra selve vokalprestasjonen.
Det gjelder selvsagt ikke alle, og det er mye som også funker veldig bra. William Gamborg er blant eksemplene på et multitalent som både kan danse (kjent fra Quickstyle), har stemmen inne og virker selvbevisst på eget uttrykk, og har en god katalog i sin sjanger, men også en gjennomført showpakke som kler Rockefeller.
Så er ikke dette akkurat noen liten scene, heller. Og dette er kanskje heller ikke en Bylarm-artist lenger (og den debatten får vi ta en annen gang).
Samtidig kan sceneshow med «noko attåt» som ikke er godt nok gjennomtenkt, fort føles lite integrert i selve uttrykket. Særlig fordi det virker å ha gått inflasjon i dette.
Resultatet kan i verste fall virke litt krampaktig, overfladisk og utspekulert. (Hoi, der kom det (enda en) live messingblåser helt tilfeldig fra siden, sist sett på Klikk9 på en copy-paste Undergrunn-låt).
En skulle nesten trodd flere hadde vært på samme Bylarm-seminar i fjor (?) der de lærte om å legge alle penga inn i påtatt sceneshow med Spektrum-ambisjoner – i klubbsceneformat – i stedet for å terpe på det som gjelder:
Det må da for faen høres bra ut.
Mer med mindre
Rosa Faenskap høres faens bra ut.
Metall-trioen står for det endelige gutturale skriket jeg har savnet under hele Bylarm når de entrer scenen fredag.
Jeg skvetter til så folk rundt meg ler idet lyden av gitarer skjærer gjennom rommet med et sjokk, og knocker ut den «joviale» Limp Bizkit (!)-låta på Vulkan arena.
Melodiriffene går rett i magen. Lydraketten har grepet om oss, i en spenstig dynamisk lek mellom melodisk og harmonisk, til det forstyrrende aggressive. Med tydelig scenepersona og en rå villskap i øynene, er Emil Vestre den av de tre som stikker seg ut mens hen går fram og tilbake og bruker hele scenegulvet.
Her demonstreres hvordan scenepersona, tilstedeværelse og teknisk utførelse alene er avgjørende. Selv om også lysarbeidet gjør sitt med sprutblitz i front så man formelig får epilepsi av å ha øynene åpne.
Et annet band som leverer et potent sett uten noe ekstra gimmick eller staffasje, er kanadiske Crack Cloud.
Jeg aner ikke om kanadiere har cockney-aksent men det er et band som henter inspirasjon fra britisk post-punk/avant-garde i sin maksimalistiske garage-rock, ornamentert med sax, synther, strykere og allsang.
Det står i stil til vokalist Zach Choys vittige tekstunivers om desperason og dette vanskelige livet.
Forresten er vokalisten også trommisen – eller er det motsatt? Trommesettet er dermed plassert i midt på scenen, og i fokus, i et uttrykk som lyder nyskapende til tross for at det også høres nostalgisk ut.
Virkelighet nok
Under samme tak på Ingensteds har et annet tomannsband virkelig funnet formen idet de første gitargrepene på låta Starving setter stemninga. Det er låt nummer to inn i settet, etter Frontline fra deres siste utgivelse, Television EP.
De er Krokodiles og stiller henslengt med gitar, pelslue og hvit singlet, mens flere fortsetter å trekke inn i det overfylte lokalet. I kveld har de også fått bistand fra gitarist og trommis på scenen, men Krokodiles består normalt bare av de to 18-åringene Liam Vilding og Gaute Lykseth. Låtkatalogen er visstnok inspirert av Phil Elverum fra Mount Eerie, Elliott Smith og John Prine.
I en samtid med overflod på musikk der «alt er gjort før», presenterer Krokodiles noe som oppleves befriende selvstendig og selvsikkert.
De vinner med sitt smått nedpå, stemningsladde lydbilde, preget av melankolsk post-punk/rock og vokal som oppleves oppriktig.
Det er gjerne de som står seg ut, du husker.
De som har stukket seg ut i år, har ironisk nok kjørt sett som stort sett har vært flådd for all den der scene-gimmicken.
Det desiderte høydepunktet fikk jeg allerede først på festivalen: Jentetrioen Uld som lager skjellsettende folk- og visepop. Og som i tillegg til å dikte selv, inspireres av norske forfattere som Gunvor Hofmo og Jon Fosse.
I jungelen av mye støy og overdreven staffasje, er det herlig å se et så ungt og nytt band som stoler nok på sin egen musikalitet, at den bærer alt alene. At det er nok – og mer enn nok: Som de omhyggelige nyanserte tonene i trekkspillet alene som gir grøsninger nedover ryggen.
Som det heter på låta de avsluttet settet med torsdag, som er en tonesetting av Gunvor Hofmos dikt:
Dеt er vel virkelighet nok for dine øyne.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
LES OGSÅ:
Hun er årets stjerneskudd på Bylarm 2024
Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se
5 thoughts on “Bylarm 2024: Mer for dine øyne enn ører. ”