Reinspikka hiphop og reinspikka kåtskap: Tungtvann og KORK i Operaen

ESSAY: Tungtvann og vennene deres leiker med kulturkræsj i Operaen når de gir sin framstilling av norsk rap sin historie og tilstand.

Konsert: Tungtvann og KORK i Operaen, 15. september 2024

Jeg er høystemt og festklar når jeg går i Operaen for å se reinspikka hiphop. Det skulle vel bare mangle. Det er mye å glede seg til.

Det er Kringkastingsorkesteret og Steamdome med Ola Kvernberg i spissen. Operascena er drapert i rød fløyel og det er glitrende lysekroner i taket. 

Kulturkræsj?

I sentrum er en dresskledd, norsk rap-elite som spiller for et sittende publikum med uvant stort aldersspenn. Samtidig er det hele et trygt, godt og gjenkjennelig rap-uttrykk i god, gammal hiphop-ånd.

Tungtvann har laga hiphop-jam, og gjennom å invitere med seg sine beste norske (og svenske) rap-venner gir de ei framstilling av norsk rap sin historie, utvikling og tilstand. 

Den kulturelle spenninga adresseres direkte. Petter, svensken som seinere i konserten får æra for å sparke liv i og inspirere ei norskspråklig rap-scene, er første rapper ut i Operaen, og i mellomspillet mellom første og andre låt, inviterer svensken til call and response med publikum. 

Han sier «mikrofon» og vi sier «kåt». Jeg kjenner at det er akkurat dette jeg vil, og at kulturblandinga fungerer ypperlig. 

Publikum ser litt annerledes ut enn på de fleste andre rap-konserter. Altså, det er mange menn og kvinner i 40-åra i publikum. De som har vokst opp med hiphopkulturen, men det er mange av dem som har lagt igjen capsen sin på hattehylla i garderoben og heller tatt med seg både barna og foreldra sine inn i salen. 

Jeg blir fylt av barnslig glede når vi roper «kåt» i kor. Det er noe mer som foregår enn når det samme skjer i vante, svette og piss-stinkende konsertlokaler. Da er en sånn seanse mest hard og tøff og full av testosteron.

I denne noe mer andektige sammenhengen tar det mer form av et slags nødvendig stilbrudd.

Kåtskapen blir underfundig og sjølrefleksiv. Den insisterer på rappens ufiltrerte og uapologetiske innhold, og den minner om at det usikra og konfronterende er gøy og at det hører hjemme også innafor fine og sminka rammer.

Mozart var også en kåt jævel, tross alt. Han var forresten både full og vanskelig også. Det var beinhardt å vokse opp i offentligheten, da som nå, og vi kan spørre oss om hvem som er mest thug av Mozart og lille Marius.

Mellom populærkultur og finkultur

Kontrastene og spenningene mellom populærkultur og finkultur omkranser arrangementet, men er også livgivende, og det er disse øyeblikkene, når Jaa9 rapper «fitte», eller Jørg-1 forteller om å være «stein i glasshuset», at det kjennes aller best å være fan av norsk rap. 

Konserten skrider fram som en kuratert rap-cypher. Tungtvanns Poppa Lars og Jørg-1 bidrar med noen kontekstuelle forbindelser for å danne sin subjektive framstilling av norsk rap sin historie. (Er det forresten Joddski? Det er fort gjort å bli tidsforvirra).

De har invitert en hel haug med rap-venner som gir et geografisk og tidsmessig spenn – det er foregangsmenn i norsk rap: Lars Vaular og Jaa9 & OnklP, og det er yngre og nyere krefter i Rambow, Oscar Blesson, Tyr og Grim Pil, i tillegg til at nevnte Petter er med.

Men her får ikke artistene fritt spillerom som i gamledagers rap-jams. Det er stram regi. Hver artist spiller to-tre låter.

Tungtvann og vennene deres veit at de er i et uvant rom, og de veit å utnytte kulturkrasjet for å lage feststemt moro.

Når man ser og lytter nærmere til låtutvalget, er det imidlertid en adskillig mørkere og mer eksistensialistisk menneskelighet som står på spill. 

Ungdomskultur?

Hvis vi fullfører tanken om at det vi får servert er rappens dannelseshistorie, er den heldigvis ufullendt. 25 år er ingen alder nå til dags, og rappen er som den jevne 25-åring: Ikke helt voksen enda. 

Den utstrakte ungdomsfasen kan sjølsagt framstå som et problem for mange, arbeidsministre for eksempel, som framelsker et livsløp som er sømløst og uten forsinkelse, hvor videregåendeeleven skal være klar for arbeidskvalifiserende studier og deretter komme seg rett i en samfunnsnyttig jobb. Friår og sjølrealiserende reisevirksomhet er gårsdagens ungdomsideal.

Det er ikke måte på hvor jævla voksne og målretta man skal være.

Derfor er det en befrielse at rappen tør å stå i en slags ungdommelig limbo, der hvor sjølforståelsen, samfunnsordenen og hvordan man kan og skal manøvrere den grufulle og vonde – men samtidig livlige og ekstatiske – tilværelsen, manøvreres, erfares og formidles. 

Rappen er ungdommelig fordi den ikke aksepterer det etablerte og snusfornuftige. Den må forbli i opposisjon, og i det vanskelige, til tross for at det gjør vondt. Og vondt gjør det.

Den norske rappens historie, i hvert fall i operanarrativets variant, er full av usikkerhet, rus, og mørke sjøl- og samtidsskildringer.

Utaforskap og faenskap

Det er ganske vondt og sårt og jævlig, egentlig, fullt av kaotiske og invaderende følelser av utaforskap, og anna faenskap.

Både Tyr, Oscar Blesson og Grim Pil rapper såre og tunge vers i en sekvens tidlig i konserten. Akkurat hvor begredelig tilværelsen kan være treffer så knallhardt gjennom helvetesmotivet i Tungtvanns 2 uka.

Arrangementet er stort og luftig, trommene er tatt bort fra refrenget, og når Grim Pil, som nettopp har levert sin forjævlige perle Spiller ingen rolle lenger, gestalter helveteshooket i Tungtvann-låta, er sjølve tilværelsen både fæl, overveldende, inkluderende og sanselig.

Det er et av mange følelsestunge øyeblikk på scena, og det treffer meg steinhardt.

Jeg har nevnt at en del av innholdet i konserten framstår som en hiphopkulturell og sjølbevisst, men også kjærlig fuck you-finger til det etablerte. Samtidig er det sånn at en del av låtutvalget virker skreddersydd for den høystemte (men også mollstemte) anledninga. 

Vi hører sterke og gripende tekster, og de besungne emosjonene treffer ekstra hardt i og med kringkastingsorkesterets mektige og metta lydbilde. Det lekne blir mer lekent, og det såre blir sårere. 

Sårt og flott – og kåt

Orkesteret, bandet og arrangementene betoner hele følelsesspekteret, dramatikken skrus opp et knepp, og hele livet står på spill.

Det gjør at versa til rapperne treffer tyngre. Konserten er prega av sterke låter, store følelser og en strøm av stemmer. 

Det tungsindige og det lystige eksisterer dessuten som parallelle lag, før vi mot slutten av konserten vender oss helhjerta mot festen og det inkluderende musikalske samværet. Eller mot livskåtskapen, om du vil.     

Kåtskapen er reinspikka hip hop og reinspikka livskraft.

Til tross for at jeg er en mann i førtiåra med åpenbare testosteronutfordringer og mannepupper, kjenner jeg meg viril og levende. Jeg er klar for adskillig flere doser med reinspikka hiphop – også om 25 år når vi alle er skikkelig gamle.

Vi trenger å kjenne på både kåtheten og menneskets lidelse da også. Vi skal forresten huske og omfavne gleden og kjærligheten, og vi må gjerne klemme de vi er glad i ofte, sånn to-tre ganger per låt, sånn som emosjonelle rappere gjør. 

– Even Igland Diesen, førsteamadeus i raplyrikk

Konsertopptaket av Tungtvann og KORK i Operaen kommer på NRK 26.oktober.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Bylarm 2024: Mer for dine øyne enn ører. 

Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se

Brit Summer hos söta bror

Øya 2024: En hvit enklave på Tøyen

---