So long, Marianne: Kitsch, bohemer og føling i fjæra
Foto: Nikos Nikolopoulos
ANMELDELSE: Utnytter NRKs nye Leonard Cohen-serie kunstnermytene til sin fordel?
*Se karakteren nederst i saken*
Tretti sekunder ut i So long, Marianne blir det klart at handlingen legger seg tettere på kunstnermyter enn på virkeligheten:
En forsoffen artist er på flukt fra blitslamper og publikum, ambivalent akkompagnert av live-versjonen av hiten Hallelujah.
Fortellerstemmen hans snakker om romantikk og rus, om suksess og kvinnehistorier, om selvforakt og destruktivitet.
«What is love anyway?», spør han seg selv og seerne.
Det finnes forskjellige typer, og nå skal det handle om den som «forblir inni deg resten av livet».
Utsvevende dikterliv
Det er ikke slik at denne åpningen er ment som en svevende kontrast til resten av handlingen: Serien holder seg komfortabelt innenfor kunstnermytene gjennom hele spilletiden.
I den egentlige introduksjonen av Cohen, møter vi ham på reise, på et tog, han sitter og skriver poesi, med sigg i munnen og vin i glasset. I svarthvitt-bilder som kanskje understreker en fargeløs tilværelse og at dette er gamle dager.
Det er ikke mindre romantiserende i den parallelle handlingen, som viser ekteparet Marianne Ihlen og Axel Jensen på vei til den greske øya Hydra.
«Det eneste jeg kan er å skrive og den eneste måten jeg vet for å ha noe å skrive om er å oppleve ting», sier Axel.
Noe senere oppildner han en gresk sykepleier med en slags nihilistisk poesi under et stående samleie.
Litt lenger ned i korridoren ligger Marianne, i rekonvalesens etter en dramatisk blindtarmoperasjon.
Jepp, vi skjønner. For Jensen har det utsvevende dikterlivet øverste prioritet. Det skal serien minne oss på flere ganger.
Monologer om livsvalg i fjæra
Marianne og Leonard blir et par i episode tre, og resten av serien skildrer det bohemske forholdet.
Det drikkes vin, danses, krangles, menn snakker nok en gang kvinner til sengs med poesi, det er kjærlighetssorg, fyllesammenbrudd, psykedeliske stoffer og en sjangerobligatorisk scenekollaps. Eller nesten-kollaps, rett skal være rett.
Det er fortrolighet og betroelser – og etter hvert liderlighet – under stjernehimmelen og monologer om livsvalg i fjæra.
Det sies ting som «Alle løper fra noe. Men du løper fra deg selv.»
Alt i myke varme farger og med vakre, karakteristiske ansikter.
Jepp, man kan muligens sette merkelappen kitsch på So long, Marianne, men er det så nøye?
Canadas Bjørn Eidsvåg
Leonard Cohen var det man gjerne kaller norgesvenn allerede før forholdet med Marianne Ihlen ble offentlig kjent.
Her var han i underlig selskap med hese folkefavoritter som Bonnie Tyler og Smokie, med skuespillere fra Derrick og Cosby Show og mer relevant: Med høst- og rødvinsvennlige melankolikere som Nick Cave og eh, Tanita Tikaram.
Nedslagsfeltet ble tydelig med tribute-skiva Hadde månen en søster – Cohen på norsk (1993), der artister som Kari Bremnes, Claudia Scott og Somebody’s Darling tolket kanadierens låter, med CC Cowboys som backingband.
Cohens tekster var tilpasset av lyrikeren Håvard Rem og kunne høres slik ut:
Dans meg til din skjønnhet med hissig felespill
Dans meg gjennom kaos – dans meg dit jeg hører til
Rør meg med din hanske eller med din nakne hånd
Dans meg gjennom kropp og ånd
Dans meg gjennom kropp og ånd
Denne både lengselsfulle og tilgjengelige poesien, med sine «evige spørsmål i moderat sofistikert form», treffer klokkerent på det man gjerne kaller norsk middelkultur.
Virkemidlene er forståelige, budskapet er meningsfullt, tonen er undrende melankolsk og svakt åndelig, krydderet er småpikant. Leonard Cohen spiller på temmelig nøyaktig de samme strengene som vår egen Bjørn Eidsvåg.
Kanskje det er disse instinktene som gjorde at Leonard Cohen-mannen – som i en tid hadde rollen til Trygdebeistet i Thomas Seltzer-serien Trygdekontoret – ikke har satt tydeligere avtrykk i offentligheten.
Det ser ikke engang ut som det finnes Youtube-klipp av denne parodien på en bedrevitende, liksomlyrisk mann som lirer av seg «dypsindige» selvfølgeligheter på sørlandsk.
Reduseres til muse
At det lages det man i dag gjerne kaller «innhold» om poetens forhold til norske Marianne, fremstår nesten som en naturlov, som ville skjedd før eller senere uansett.
Ja, det har faktisk skjedd tidligere også: I fjor gikk en britisk produksjon – også titulert So long, Marianne – rett på strømming. Josefine Frida Pettersen spilte Ihlen, men filmen fikk lite oppmerksomhet, det ser ikke ut som den engang er anmeldt.
Dokumentaren Lille Axel, om Ihlens og Jensens sønn som vokste opp på Hydra, har vært vist på en håndfull festivaler og kan sees på VGTV.
Marianne & Leonard: Words of love (2019) er krise. Felles for filmene til engelske Nick Broomfield er vektlegging av skandaler og påfallende mangel på musikalsk nysgjerrighet. I Kurt & Courtney (1998) påstod Broomfield, forbausende hardnakket, at Courtney Love bestilte en leiemorder som skjøt ektemannen Kurt Cobain
I Words of love reduseres Ihlen til Cohens muse, kvinnen er mystisk, mannen plaget og kreativ.
At Ihlen var blond og skjønn understrekes like mange ganger som at Broomfield var elskeren hennes på et senere tidspunkt.
Den mest anbefalelsesverdige behandlingen av materialet er Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi, som gir en utmerket oversikt over persongalleriet på Hydra. Eller intrigeøya, som han kaller den.
Tett på virkelighetens Cohen
Når romansen nå dramatiseres i en 170 millioner kroners NRK-produksjon, er det kanskje ingen overraskelse at det er Øystein Karlsen som står bak: Cohen-låta You want it darker hadde en fremtredende rolle i den forrige serien hans, Exit.
I en sekstitallsverden med beat-poeter, gryende ungdomsopprør, vin, samlivsdramatikk, greske solnedganger og det som kanskje helt seriøst kan kalles «evig kjærlighet», er det vrient, kanskje ikke en gang et poeng å styre unna kunstnermyter.
Men i motsetning til Broomfield, har Karlsen det gøy med dem. Det ligger en malerisk estetikk i fremstillingene av de vindrikkende bohemene, kanskje en form for bevisst camp?
Viktigere: Det er et klokt valg å gi Charmian Clift (Anna Torv) så mye plass i livet på Hydra. I følge Eggens Jensen-biografi var hun «den fullendte bohemdronningen, mørk intens og supersosial med sensuelle lepper og en elegant uvøren klesstil».
Selv en sløy og ironisk skribent som Eggen blir smått kunstnermytologisk i møtet med denne materien. Clift fungerte som vertskap på Hydra og var på mange måter hjertet i bohemenes nerve- og sladdersentral.
Alex Wolff (Hereditary) gjør Leonard Cohen til en nokså besnærende skikkelse:
En myktalende yngling, oppsiktsvekkende tett på virkelighetens Cohen i kroppsspråk og gestalt.
Kunstnermyter og kompleksiteter
Selv om serien renner over av kunstnermyter, er det ikke riktig å si at den idoliserer den kanadiske stjernen. Når han fremstilles som forfengelig og egoistisk, er det ikke bare fordi han prioriterer sitt kunstneriske kall, men fordi han ER litt sånn.
Hva er det han tenker på, der han står og ser seg i speilet, og hvorfor er han (og serien) så opptatt av barbering?
Viktigst: Ihlen behandles ikke som en muse eller en blond skjønnhet, men som et menneske med kompleksitet, psyke og bakgrunn, som en person vi blir nysgjerrige på.
Manuset og den både svale og åpenhjertige tolkningen til Thea Sofie Loch Næss lar det bo hemmeligheter i henne, egenskaper som aldri kommer riktig til overflaten.
So long, Marianne gir et innblikk i en verden som ble oppfattet som myteomspunnet i sin samtid som i dag og det er slett ikke slik at serien utfordrer disse mytene – den reproduserer dem. Det kan nok irritere enkelte.
Heldigvis skjer det også med realisme, eventyr, atmosfære og hjerte. Småkitschy, slik romantikk gjerne er.
Karakter:
6 / 10
So long, Marianne (Serieskaper: Øystein Karlsen)
So long, Marianne er tilgjengelig på NRK fra 20. september.
LES OGSÅ:
Har Emmy-favoritten The Bear gått på en seriesmell?
Overvekt av kvinnelige regissører på norsk kortfilmfestival
3 thoughts on “So long, Marianne: Kitsch, bohemer og føling i fjæra ”