In Vogue: The 90s: Et palass av papir og en malplassert Kardashian

ANMELDELSE: Det ikoniske motemagasinet behandles grundig i ny dokumentarserie. Dog er det langt fra den første skjermskildringen av Vogue. Trenger vi enda en?

*Karakter og watch list nederst i saken*

In Vogue: The 90s tar for seg tiden etter Anna Wintour inntar den gjeve redaktørtronen i 1988, og de epokegjørende omveltningene Vogue gjennomgikk på 90-tallet.

Supermodeller, Heroin Chic, filmstjernemote, hiphop-kultur, grunge og glamourens gjenkomst med Met-gallaen får skinne i femti minutter lange episoder. 

At noe kan være «in vogue», på mote, befester bare magasinets tilsynelatende uoppløselige grep om moteverdenens smaksdommerregime.   

Redaktørmakt 

Det er ingen tvil om at Anna Wintour er selve symbolet på Vogue i vår tid. Et moteshow har knapt skjedd hvis ikke hennes ikoniske bob og solbriller befinner seg på første rekke.

Som en av hennes undersåtter uttaler i dokumentarserien: «She is this Warholian enigma; like a famous haircut. Kind of like a living legend». Hun er et vandrende annerkjennelses-stempel. Hvis motescenen har en næringskjede, er Anna Wintour Tyrannosaurus Rex. 

I dokumentaren The September Issue, om magasinets gigantiske årlige septemberutgave, fra 2009, blir hun ikke bare omtalt som motens ypperste prestinne, men pave. Og USAs mektigste kvinne. Hun er utvilsomt inspirasjonen bak den iskalde Miranda Priestly (gestaltet av en episk Meryl Streep) i det fiktive magasinet Runway i The Devil Wears Prada (2006).

Anna Wintour ER Vogue, men allikevel har magasinet vært utrolig mange forskjellige ting gjennom ulike sjefsredaktørers enevelde. 

Flere legendariske skikkelser har satt dype spor i magasinets historie. Den mest kontroversielle har også sin egen dokumentar, nemlig den flamboyante moteforkynneren Diana Vreeland. 

Ikoniske redaktører er dog ikke kun forbeholdt Vogue. Det var eksempelvis Harper Bazaars redaktør Carmel Snow som smykket Christian Diors første kolleksjon med den udødelige tittelen New Look. 

Åndelig føde

Mote som fenomen er få deler stoff og tråd og store deler drøm og fantasi. Moten innebærer et løfte om transcendens, der man kan innta en ny og moteriktig identitet hvis bare man knekker de riktige kodene. Koder som programmeres av smaksdommere og sprer seg ut i eteren med lysets/internettets hastighet. 

I Sex og Singelliv forteller den uhelbredelige trendsetteren Carrie Bradshaw (moteikonet Sarah Jessica Parker, som også opptrer i dokumentarserien som selv), at hun kjøpte Vogue i stedet for mat som ung fordi «it felt like it fed me more». En slags åndelig føde, altså. 

Den åndelige dimensjonen av mote, det uforklarlige i hvordan den samme tingen kan være guddommelig moteriktig i et øyeblikk og helt feil et annet, formes av de innflytelsesrikes makt.

Hvem disse innflytelsesrike er endrer seg like fort som moten selv, men det har i flere tiår hersket en viss enighet om at det som redaktørene trykker i Vogue er lov. 

Moten sikter på å skape en hype omkring døde objekter rasket sammen av barnearbeid, forurenset drikkevann eller kyndige couture-hender. Mye av motens magi handler dog om ting som slett ikke har noen fysisk form, men som kan formidles gjennom stemning, mood. 

Motens ypperste formål er med andre ord å selge oss en illusorisk idé som kun finnes når de riktige menneskene mener den er viktig. Idéer om noe så uhåndgripelig som glamour, chic og cool. Begrepenes betydning er i konstant endring; moten er flytende. 

De, hvis økonomiske interesse det er å selge disse ideene, gjør det med den samme påtrengende viktighet som folk med headset på et filmsett. Det krever mye arbeid å formidle gamle ideer som nye og forsøke å gi uhåndgripelige begreper fysisk form.  Mote blir til i konsensus og eksisterer kun i kontekst. 

En serie for de innvidde 

Dokumentarserien fortelles i stor grad gjennom talking heads, samt et hviskende et, nemlig moteredaktør Hamish Bowles, som står for seriens absolutt mest bemerkelsesverdige stemmeføring.

Intervjuobjektene belyser Vogues 90-talls-narrativ akkompagnert av arkivbilder og morsomme anekdoter. 

Disneys tur i moteland fremstår som en serie for de allerede innvidde; for salvede moteløver. Det er først og fremst fordi den krever en del forhåndskunnskap.

For det meste opplyser ikke dokumentaren om hvem folk er, til nøds med verdens kjappeste teksttittel lenge etter man har begynt å lure på hvem som uttaler seg. Det blir et slags gjett hvem av åpenlyse superstjerner og helt obskure motepersonligheter. 

Serien rekker aldri å bli helt interessant og dekker over territorier for lengst kolonisert av andre glimrende Vogue-dokumentarfilmer. I stedet fremstår serien som en integrert del av motens egen kultur, hvor alle klapper hverandre på skulderen og bekrefter hverandres viktighet. 

Malplassert Kardashian

Det dukker naturligvis opp fengende elementer av ny informasjon, flott arkivmateriale og spennende synspunkter i intervjuene, men det overordnede inntrykket etter seks lange episoder er at fortellingen kunne vært langt skarpere og mer effektiv ved å være mindre selvforklarende. 

Det virker eksempelvis litt merkelig at Kim Kardashian menger seg med de sentrale intervjuobjektene. Hun er i selskap med en rekke superkjendiser, men i motsetning til dem, snakker hun bare om hva hun likte på 90-tallet og hvordan hun gikk tur med hunden til Madonna og fikk de avlagte 80-tallsplastarmbåndene hennes. 

Det virker ikke uforbeholdent interessant å skulle høre (mer) om Kardashians hyperprivilegerte Hollywood-oppvekst. Det ligger en interessant fortelling i at hun (angivelig svært motvillig fra Wintours side) blir en del av Vogues historie på 2010-tallet, men det har neppe plass i en fortelling som behandler 90-tallet. 

Kardashian later kun til å være med som en slags oversetter for generasjoner som ikke vet hvem 90-tallsfigurene er. Det er et grep som kunne fungert fint hvis det Kardashian formidlet var mindre navlebeskuende.

Når det hun forteller føles overfladisk og ganske likegyldig for kjernefortellingen, virker hennes tilstedeværelse nærmest kun som clickbait. Som at redaksjonen har vært så fornøyde med å skaffe en av planetens mest berømte mennesker at de har glemt å tenke på hvor relevant det egentlig er for narrativet. 

Superkjendiser som Nicole Kidman, Claire Danes og Gwyneth Paltrow var derimot en del av utviklingen serien skildrer og uttaler seg i tråd med emnet. De aktuelle supermodellene, stylistene, redaktørene og designerne spiller også en langt mer selvfølgelig rolle enn Kardashian. 

Der den kommer til sin rett

Fortellingen om 90-tallets Vogue-revolusjon kommer helt klart best til live gjennom arkivklipp og anekdoter fra de mest sentrale skikkelsene og de, hvis historie tidligere har vært ufortalt.

Her kunne man med fordel ha kuratert vekk intervjuer som ikke innebærer relevant info eller engasjerende historier. Det gjør at serien føles lang og omstendelig, til tross for at mye av informasjonen er overfladisk. 

Naturlig nok for en dokumentar som omhandler den amerikanske utgaven av Vogue, er kjernetematikken også ubønnhørlig amerikansk. Det sørger bare for at perspektivet føles velkjent og allerede grundig belyst, fordi vi har lest om og sett fortellingen om Vogue og amerikansk mote fortalt så mange ganger allerede. 

Kanskje sikter serien på å treffe noen som har opplevd 90-tallet uten en omfattende referanseramme innenfor moteverdenen og de som aldri har opplevd det. Men når serien er så nådeløs innforstått med hvordan motemaskineriet fungerer og hvem som utgjør de viktige tannhjulene, kan den virke mer fremmedgjørende enn informativ. 

Den mest interessante episoden er utvilsomt den som behandler sammensmeltning av hiphop og high fashion på 90-tallet, der flere sorte superkjendiser uttaler seg om hvor nådeløst rasistisk 90-tallet og moteverdenen rent faktisk var.

En tid, der det føltes fryktelig langt fra Harlem til Paris. Eller bare til Vogue. Sentrale figurer som Dapper Dan og Mary J. Blige forteller fra et perspektiv som føles langt sjeldnere hørt enn fortellingen om hvite megastjerner og meningsskapere.

Det er unektelig også her det amerikanske perspektivet kommer til sin rett. 

Fra diktatur til demokrati 

På mange måter fremstår de mange dokumentarskildringene av magasinets innflytelsesrike herredømme som en slags maktdemonstrasjon. 

Serien illustrerer tydelig hvordan de mektige prestene og prestinnene trekker i trådene for å skape karrierer og berømtheter fra den tilsynelatende løse luften:

En forside kan bli epokegjørende, ens navn kan nevnes og anbefales og Wintour kan legge sin elsk på en og løfte en barmhjertig ut av søla. 

Det er eksempelvis allment kjent at Anna Wintour var en sentral drivkraft i renvaskelsen av Diors tidligere sjefsdesigner John Galliano, som ble kansellert og rettsforfulgt på grunn av grove antisemittiske utsagn. 

I In Vogue – The Editor’s Eye fra 2012 har moteredaktørene selv utrolig vanskelig for å forklare hva de egentlig jobber med. Det øker bare mistanken om at de er en form for mellomledere med et veltrent viktighetskompleks. 

Det er kun i moteverdenen man med den største alvor kan lire av seg nonsens-fraser som «Jackets are the new coats!» (The September Issue), og man blir av og til litt forfjamset over den påståtte viktigheten som tilegnes døde objekter i et forsøk på å besjele dem med motemagi.

Viktigheten er en uunnværlig komponent i å tilføre moten mening. Det er dog viktig å huske på at keiseren kun har makt så lenge den blir bekreftet. 

Serien snakker om Vogue i nåtid med den samme viktighet som i perioden den omhandler. Den unnlater å prøve å forstå hvordan magasiner som Vogue, mektige som de er innad i motehusenes ugjennomtrengelige palasser, ikke dikterer mote i bred forstand lenger.

Moten tilhører folket i en tidligere uhørt grad og trender beveger seg altfor fort til at en redaksjon overhodet rekker å behandle dem. 

Karakter:

5 / 10

In Vogue: The 90s (Disney+)

Alle episodene av In Vogue: The 90s er tilgjengelige på Disney+ fra 20.september.

Kan du ikke få nok Vogue? Her er en watch list! 

• The September Issue (2009) 
• Diana Vreeland: The Eye Has To Travel (2011) 
• In Vogue – The Editors Eye (2012) 
• The First Monday In May (2016) 
• The Gospel According to André (2017) 

Filmhistorien har også latt seg inspirere av Vogue. Se fiktive versjoner av magasinet i: 

• Funny Face (1957) 
• The Devil Wears Prada (2006) 
• Cover Girl (1944) 

Enda mer motesulten? De siste to årene produsert tv-serier om noen av motehistoriens største ikoner:

• The New Look (Apple) 
• Cristobal Balenciaga (Disney+) 
• Becoming Karl Lagerfeld (Disney+) 
• The Supermodels (Apple) 

Og bare ren motedokumentar? Her er noen favoritter: 

• Dior and I (2014) 
• Christian Dior, Designer of Dreams at the Musée des Arts Décoratifs (På Diors Youtube-kanal) (2019) 
• Inside Dior (2017) 
• McQueen (2018) 
• Westwood: Punk, Icon, Activist (2018) 
• Very Ralph (2019) 
• Salvatore: Shoemaker of Dreams (2020, regissert av Luca Guadagnino) 
• Catwalk (1995) 
• 7 Days Out – Chanel (2018) 
• Valentino: The Last Emperor (2008) 
• Bill Cunningham New York (2010) 
• Dries (2017) 

LES OGSÅ:

Emily In Paris: The basic bitch is back!

And Just Like That S2: – Noe av det mest tonedøve jeg har sett

Tár: Power dressing

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka