Forbrytelse og straff i Follo: En gonzonovelle om dopdealing, anabole følelser – og neseblod på Ski Stasjon. 

«Rører dere han, dreper jeg dere!»

*Denne teksten er basert på sanne hendelser, gjenfortalt subjektivt og usensurert etter hukommelsen. Alle personer og deres navn er, foruten forfatteren selv, anonymisert.* 

I min enfoldighet trodde jeg det jeg opplevde i Trøndelag rundt århundreskiftet var såpass enestående og drøyt at jeg i grunn ikke snakka om det da jeg flytta til Østlandet for å studere noen år senere. 

Det var liksom noe som skjedde på en helt egen planet med egne fysiske lover og en utenomjordisk moral jeg verken kunne eller ville prøve å forklare byggefelt-jentene jeg prøvde å sjekke opp fra det sentrale Østlandet. 

«En dag var vi våken to dager på russebussen med jentene mine», kunne Silje fortelle meg på et vorspiel med de som studerte økonomi og administrasjon. 

Man kunne ikke komme tilbake med historia om da Olav slo ei ølflaske i hodet på en fyr så det skvatt blod ut av ørene på ham. 

Man måtte le, jatte med og holde fast på planen om å få klina med Silje senere på kvelden. Bare noen russebuss-historier til. 

Kan ingenting, gjør alt

Men Østlandet var litt mer nyansert enn som så. Det erfarte jeg en sommer midt på 00-tallet da jeg jobba i et lite familieeid entreprenørfirma i Follo. 

Firmaet dreiv med alt mulig av småoppdrag innen snekkering, husrenovasjon, påbygg, graving og hva det nå enn måtte være. 

Mottoet kunne vært; kan ingenting, gjør alt. Sjefen var en svær og praktisk self-made man i femtiåra som det røyk mellom fingrene på når han jobba. Jeg ble satt til å jobbe sammen med sønnen hans, la oss kalle ham Petter. 

Noen år tidligere hadde Petter og en kompis drevet stort med import og omsetning av narkotika av ymse slag. De hadde strøket i faget Dopdealer 101 og glemt ordtaket «Don’t get high on your own supply»

Ifølge hans far hadde ikke Petter og kompisen vært nyktre en eneste dag over en periode på to år. Men etter en liten tur i fengsel var Petter tilbake som en vanlig arbeidstaker som sto opp om mårran og la seg trøtt og sliten igjen til kvelden. 

Eller ikke. 

Anabole følelser

Det er alltid gutta litt under gjennomsnittlig høyde som blir galest, som om de på ett eller annet vis må veie opp for noe. Høyde, kanskje. Hva vet vel jeg, mann 183 centimeter. Petter var rundt 175 centimeter høy og bygd som en boler. Mest sannsynlig fordi han tok anabole steroider. 

Musklene var dekorert med tribal-tatoveringer. Rundt halsen hang det en tung kjetting i gull. 

Han lurte ofte på om jeg også ville ha gullkjede. 

– Heggdal, vil du ha et sånt gullkjede?, kunne han spørre, travelt opptatt med å tekste kjæresten sin.  

–  Nei, svarte jeg.  

– Jeg kjenner en jugoslav som kan fikse det.

– Fortsatt nei.

– Jeg ringer ham.

Klisjeene hadde kommet hjem for å legge egg. 

Ute på jobb snakket Petter mye i telefonen med kjæresten sin. Som trønder med dårlig kontakt med egne følelser og som kanskje vil kunne presse fram ord som «stolt» og «godt gjort» om min egen datter får Nobels Fredspris, var det litt meget å høre på alle følelsene som ble gjort rede for i disse telefonsamtalene:

«Jeg elsker deg over alt på jord, du er det mest fantastiske mennesket i hele verden. Guder vil drikke din nektar.»

Dette er kanskje ikke helt ordrett, mer en gjengivelse av hvordan jeg opplevde å høre på det. 

Dette pågikk i timesvis hver dag, gjerne mens han satt i hytta på gravemaskina, noe som førte til at verken han eller jeg jobba. Jeg jobba mye med meg selv for å klare å høre på, men det ga nok ikke penger i kassa til firmaet.  

Håndgranater og neseblod

En dag spurte han meg om jeg kunne være med og stå vakt, da han skulle møte en fyr på togstasjonen i Ski. 

Jeg burde nok ha sagt nei, og sa muligens nei også, men det var som vanlig ikke så nøye. 

Bakgrunnen for møtet på togstasjonen var at en kar som skyldte Petter penger, hadde kommet ut fra fengsel. 

Fengselsfuglen hadde ikke penger til å betale, så avtalen var at han skulle møte hjemme hos Petter hver torsdag og vaske leiligheten hans helt til gjelda var tilbakebetalt. 

Men nå var han altså ute av fengsel og hadde ikke møtt til vaskejobben sin, og dette krevde et oppvaskmøte på togstasjonen. 

Petter møtte vaskemannen sånn i tretida på ettermiddagen, en varm og fin onsdags ettermiddag i august, mens pendlere hastet forbi. 

Vaskemannen var en kort, kompakt og litt sliten herre som tviholdt på en ølflaske og møtte opp sammen med en lang, hengslete og litt sliten herre som tviholdt på en ølflaske. 

Jeg sto noen meter bak og holdt vakt. Petter gikk ikke i detalj på hva jeg skulle vokte. Pendlerne voktet seg i alle fall vel for å i det hele tatt se mot noe annet enn bakken foran seg. 

Spiderman har en sjette sans som varsler om fare og i tegneseriene vises det som om at det stråler ut av hodet hans. Jeg har samma greia, bare at det sitter i rævva. Plutselig strålte det ut av rævva mi som om jeg holdt på å bæsje ut en tønne rykende ferskt atomavfall. 

For i takt med at volumet på debatten økte, steg også volumet på blodgjennomstrømningen i nakkemusklene til Petter. 

Spesielt var det den lange og hengslede herren som irriterte Petter. 

På fraksjonen av et sekund klinka Petter til ham over nesa med en kraft som om et av de passerende togene hadde truffet ham midt i fjeset. Han fikk en naturlig fordel i kampen om å spille Voldemort på Ski Teater. 

Det var så mye neseblod at det så ut som om hovedpulsåra hans gikk gjennom nesa og at den var kappa tvert over. Det var blod over alt. Den lange herren var noe misfornøyd, men ikke bare med å ha blitt slått over nesa. 

– Åååå nei, ikke igjen, ropte han.

Akkurat det samme hadde nemlig skjedd dagen før. Da var det politiet som knakk nesa hans da han ble pågrepet for å ha tatt med seg en håndgranat på en fest i Ski. 

Situasjonen løste seg opp og så vidt jeg veit møtte vaskemannen for å betale ned gjelda påfølgende torsdag. Og ganske mange flere påfølgende torsdager.

Tabletter og avskjedsfest

Det begynte å nærme seg studiestart igjen, og hele den siste uka jeg jobba der dreiv Petter og snakka om at vi måtte ha en skikkelig avslutningsfest den siste fredagen. 

Dette var noe jeg var moderat interessert i, men som vanlig hjalp det ikke å takke nei. 

Da jeg møtte på jobb fredag var det imidlertid ingen Petter der. 

Men faren til Petter var der. Han kunne fortelle at Petter hadde blitt pågrepet av politiet hjemme hos seg selv, fordi han hadde sparka ned en advokat helga før. 

– Det var da synd, sa jeg. 

– Nå ble det ikke noe avslutningsfest. Å nei, og nei, så trist. 

Vel hjemme hos meg selv etter jobb ringer telefonen:

– Heggdal! Hvor er du?

Petter var ute igjen. Han satt hos sin gamle dopdealer-kompis og hadde ikke sovet gjennom natta han satt på glattcelle, men var overraskende våken for det. 

Han var som en duracell-kanin lada på en Tesla Supercharger. 

Dopdealer-kompisen hadde klart seg litt dårligere gjennom de to årene de ikke hadde vært nyktere, og nå satt han bare hjemme i leiligheta hele dagen og spiste noe sånt som 16 forskjellige tabletter forskrevet av legen til nøyaktig bestemte tider på dagen. 

Det var medisiner mot psykoser, medisiner mot bivirkninger og medisiner mot bivirkningene av medisinene mot bivirkningene. Det var like mye en fulltidsjobb som noe annet. 

Jeg henta Petter og så kjørte vi til Ski, med en liten tur innom Ski Storsenter, der han fikk noen pendlere til å stirre ned i bakken foran seg. 

Fredagstaco og alternativ debatt

Vel hjemme i den nyvaska leiligheta skulle det lages taco sammen med kjæresten hans og søstra hans. 

Det var en viss vibrerende intensitet over Petter den kvelden, og han var mer enn normalt masete å prate med, men heldigvis var søstra hans der som viste seg å være et helt vanlig oppegående menneske, og som kunne snakke om å sove litt lite i russetida. 

Vi satt på stua og prata, mens kjæresteparet laga taco på kjøkkenet. 

Plutselig eskalerte debatten på kjøkkenet fra vanlig taco-pludring til skriking. Petter insisterte på at det var verre å sitte varetektsfengslet på isolat, mens kjæresten mente det var mye verre å sitte på avrusning. 

Dette klarte de ikke å bli enige om via skriking, så kjæresten dro av seg forlovelsesringen, kasta den i hodet på Petter og spytta ham i fjeset. 

Petters motargument var å ta tak rundt halsen hennes og løfte henne opp på veggen med en arm som om hu veide 20 kilo. Noe som nok ikke var langt unna sannheten.  

Jeg og søstra kom springende ut på kjøkkenet og klarte å dra dem fra hverandre med makt, søskenkjærlighet og diplomatiske utspill om at både avrusning og isolat er verre enn å sove lite i russetida. 

Petter ble med meg ut, mens søstra og kjæresten, hvis nektar gudene normalt sett vil drikke, ble igjen i leiligheta. 

Vel ute trava Petter fram og tilbake som en tiger i bur, og ringte dopdealer-kompisen for å få ham til å hente oss, mens han stirra på inngangsdøra. 

Rører dere han, dreper jeg dere!

Medisinene dopdealer-kompisen gikk på mot dop-induserte psykoser og bivirkningenes bivirkninger, førte til at han kjørte bil i noe over gangfart midt på veien. 

Vel framme et par mil og to timer senere dro vi på fest i en leilighet over en frisørsalong. Dette var midt i august, men festen i leiligheta tror jeg starta en gang tidlig i april. 

De spilte musikk fra en CD der det ikke var noe mellomrom mellom sangene og alle sangene hørtes helt like ut. Det var en eller annen form for dubstep fra jura-perioden og det føltes som et forrykt menneske hamret løs på ørene mine med en ishakke.  

Petter gikk inn, stoppet musikken og skreik; 

– Dette er Heggdal, rører dere han, så dreper jeg dere!

– Hei, hei, folkens, sa jeg.

Petter skrudde på musikken igjen og festen fortsatte helt ubemerket. 

Etter en halvtime registrerte jeg at Petter var opprømt igjen, han hadde hørt at en fyr som skyldte ham penger var ute på byen, så han måtte dit for å kreve inkasso. Det var nok en regning som forfalt hardt. 

Endelig fri fra mine forpliktelser, betalte jeg en av festdeltakerne 100 kroner for å fyllekjøre meg hjem til Ås. 

Vel hjemme i trygghet på hybelen skrudde jeg av telefonen, logga på MSN og sendte Silje en melding for å høre om hvordan det gikk med russebuss-insomniaen.  

Det var visst ikke så stor forskjell mellom oss fra Trøndelag og disse byggefelt-ungene fra Østlandet som jeg trodde. 

LES OGSÅ:

Rånere, hippier og dunken i oppvaskmaskina: En gonzonovelle om rånekultur på bygda

Naturvin, yoga og merkeklær på bergensk klubb i Henningsvær

Lagde trilogi om ungdomsopprør på 00-tallet til samtidas «stygge» estetikk og Deathhammer

Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se

Vi ble med norske Jenny på det ikoniske nakenløpet på Roskildefestivalen

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka