Armand: Ingen voksne hjemme

ANMELDELSE: Halfdan Ullmann Tøndel forener kommunal estetikk og kunstferdige skrekkelementer i en kraftprestasjon av en debutfilm.

*Karakter nederst i saken*

De fleste er enige om at man får tilgang til en særlig level av voksenlivet hvis og når man får barn. Man er ikke lenger utelukkende ansvarlig for seg selv, men også for avkommet. Ansvar er på mange måter som en glødende ildkule.

Når noe uønsket skjer vil en gjerne kaste den fra seg til nærmeste uvillige mottaker. I Armand knives foreldre og skole i en kamp om ansvar og sannhet, mens fortellingen vokser for tilskueren.

Hva har førsteklassingen Armand gjort? Hvems skyld er det egentlig?

Vi får dryppvis informasjon om foreldrenes relasjon, og hvilke mørke hemmeligheter som ulmer under den selvrettferdige overflaten.

ANMELDELSE: The Substance: Det er dette som er intellektuell film

Konfliktsky

Renate Reinsve briljerer i hovedrollen som Elisabeth, moren til den titulære bråkmakeren Armand, som i all hast blir kalt inn til en samtale med skolen og foreldreparet Anders (Endre Hellestveit) og Sarah (Ellen Dorrit Petersen).

Stemningen er mildt sagt anspent, og det hjelper ikke at «skolen» ikke aner hva de holder på med når de skal løse en konflikt basert på halvkvedede viser og spekulasjoner fra den forulempede part.

Øystein Røger fungerer svært godt som konfliktsky rektor – en slags ubrukelig mellomleder som er bedre til å utdelegere ansvar enn faktisk å ta det selv.

Thea Lambrechts Vaulen er glimrende usikker i rollen som nytudannet lærer, tvunget nådeløst ut i en meglersituasjon uten klare rammer og håndteringsrutiner.

Ingen vil erkjenne nederlaget i at de ikke aner hva de gjør. En tredje representant for skolen (Vera Veljovic-Jovanovic) blir så nervøs ved tanken om å konkretisere en konfliktløsning, at fossende neseblod avbryter et hvert forsøk.

Veien blir til mens de går, og den blir stadig mer hullete og farlig.

Halfdan Ullmann Tøndel er foreløpig et nokså ubeskrevet filmatisk blad, og Armand er hans første spillefilm. Han fikk internasjonal anerkjennelse for kortfilmene Fuglehjerter og Fanny.

De to filmene skildrer forholdsvis en intimt utfordring i et parforhold, og en ung jentes ublide møte med fadderuken.

Sammen med Armand, kan man unektelig fristes til å tenke at han er en filmskaper som liker å utforske menneskets mindre flatterende skyggesider.

Armand har allerede vunnet Camera d’Or i Cannes og er utvalgt som Norges Oscar-bidrag. Noen vil kalle det en lovende karrierestart.

Voksenlivets horror

Armand innebærer en hel del elementer vi kjenner fra skrekkfilmsjangeren. Skolens mange lange tomme og dystre ganger, klasserom latent med mobbing. Ulmende ubehag i dirrende bilder.

Det kler en film som i så stor grad behandler ansvar og moral hos voksne mennesker, forkledd som en problematisk konflikt mellom barn.

Det ligger for så vidt en helt egen skrekk i første gangen man opplever at de voksne ikke har styr på noe som helst.

På mange måter er Armand en film om voksenlivets horror.

En der man helt ufrivllig kan bli kastet inn i skrekkens foreldresamtale med tilsynelatende uendelige misforståelser og potensielt fatale konsekvenser for foreldreskapet.

Konvensjonene som følger med – skolen som tvangstrøye for både barn og voksne, hvor ingen egentlig helt vet hva de gjør eller hva som er best, er det reelt uhyggelige i Armand, som karakterene hjelpeløst forsøker å navigere i.

Kontrastkostyme

Elisabeth braser inn i rød regnfrakk og restene av det man kan anta er et kostyme. Vi får vite at hun er skuespiller, «en offentlig person», hvilket bidrar til den anspente dynamikken mellom skole og foreldre.

Den ubehjelpelig fotformaktige læreren Sunna er formidabelt kostymert i uformelig tøy og behagelige sko. I kontrast til den Hollywood-lekre Reinsve, drapert i silkecharmeuse og guipere-blonder, åleglatte bukser, en ikke-hjemmestylet hestehale, krystallsko og dyre klaser av smykker.

Den veike Anders har på seg en omhyggelig kuratert Moldejazz t-skjorte fra 1991, som føles realistisk for en kulturelt kapitalsterk småbarnsfars garderobe.

Det er åpenbart at alle har dratt i samme retning i arbeidet med Armand.

Alle fagfunksjoner, fra produksjonsdesign til kostyme, har gjort seg flid med selv mikroskopske detaljer og samtidig skapt en sammenghengende helhet.

Forskjønnet kommunal estetikk

Det er ikke mye negativt å trekke frem i Armand. Det er en helstøpt, solid filmprestasjon av en kunstner med åpenlyst god smak på mange parametre.

Foto er sømløst, men teksturert og ukonvensjonelt vakkert.

Lydbildet akkompagneres av en finstemt blanding av klassisk og moderne musikk, selv den kommunale skoleestetikken er opphøyet, ja, regelrett forskjønnet.

Man har åpenbart lagt veien helt til Ålesund for å finne en skole som tilfredstiller de visuelle formkravene, men fremdeles er lett gjenkjennelig som den kulturelle fellesnevneren «barneskolen».

Aspøy skole danner en visuelt slående ramme for klaustrofobiske konvensjoner som foreldresamtaler og skoleavslutninger.

I det hele tatt er Armand en film som lykkes svært godt med å skape stemning gjennom taktile bilder.

Konvensjonene rakner

Det virker litt som om de fleste filmer som slippes nå er rundt to timer lange eller mer, og det er utfordrende for både tålmodighet og verket som helhet, selv når det er forholdsvis solide filmer.

Hvis man skulle sette en bitteliten finger på noe, er det at Armand later til å være litt for forelsket i egne eksperimenter med formspråket. Med forelskelsens blindhet som følge.

De eksperimentelle sekvensene kunne med fordel vært begrenset, selv om det naturligvis er en slags gave at de eksisterer i det hele tatt i et så idefattig filmlandskap som norsk film kan oppleves som noen ganger.

Armand ville med andre hatt godt av en ekstra svipptur i klipperommet. Der kunne man gjenbesøkt noen av de lange scenene med eksperimentelle elementer og revurdert om alt strengt tatt skulle være med.

På et tidspunkt mister filmen nemlig kortvarig sin ellers formidable form, og siden alle avsløringene allerede er lagt på bordet, venter man som tilskuer på slutten, som hales ut.

Det er åpenbart et filmspråklig uttrykk for tilværelsen som gradvis rakner for karakterene. Men varigheten og mengden av scener som løsriver seg fra realistisk virkelighet føles overtydelig til slutt.

Som tilskuer ønsker man seg en litt tydeligere handlingstråd i stedet for å utforske flere ideer samtidig helt mot slutten.

Det er ingen voksne hjemme i Armand, og det er det, som setter konflikten på spissen og får karakterene til å ønske seg langt vekk fra konvensjonene og fra seg selv.

Etablerte sannheter, og rammene som forsøker å holde på dem, rakner foran øynene på oss, formidlet gjennom formidabelt skuespill, utsøkt smak og et kunstnerisk overskudd som er svært etterlengtet i norsk film.

Armand er en film av internasjonalt kaliber av en filmskaper som gir mersmak.

Karakter:

8 / 10

Armand (Regi: Halfdan Ullman Tøndel)

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Sjekk traileren til A Different Man med Renate Reinsve og Sebastian Stan

Verdens verste menneske og Titane: Kanskje grunnene til hvorfor vi ikke liker enkelte kvinner på film kan fortelle oss mer om vår egen moral og vårt samfunn? 

So long, Marianne: Kitsch, bohemer og føling i fjæra 

Høy X-faktor med X, Pearl og MaXXXine

Babygirl: Sex, samliv og sidesprang med Nicole Kidman