Røntgenfortellinger: Dag Johan Haugeruds Sex og Drømmer 

ANMELDELSE/ ANALYSE: Dag Johan Haugerud har åpenbart gode intensjoner med fortellingsuniverset som skapes i de to første filmene i sin trilogi Sex Drømmer Kjærlighet.

Karakterer nederst i saken

I fortellingene som utspiller seg i Sex og Drømmer, later det til at Dag Johan Haugerud vil røntgenfotografere mennesket i sin reneste og mest stillferdige form. Det er et delvis vellykket prosjekt.

Haugeruds filmer dreier seg om hverdag – om livet, rett og slett, og alle de finurlige hendelsene som bidrar til å gjøre oss til oss, dag for dag. Eller som sørger for at vi kanskje blir noen helt andre. 

Poetisk realisme

Begge filmene innebærer flere fortellinger i fortellingen. Sentralt for begge er at de omhandler relasjoner mellom mennesker.

Mennesker som er påfallende underfundige, og har yrker som skorsteinsfeier, stemmepedagog eller lyriker. Men også revisor, arkitekt og lege.

Det er hverdagens tannhjul som portretteres med et åpenlyst snev av poetisk realisme til arytmiske jazztoner. 

I Sex har en skorsteinsfeier (Jan Gunnar Røise) hatt sex med en mannlig pipekunde helt ut av det blå.

Til hans store forundring deler ikke konen (Siri Forberg) uten videre hans begeistring. Det gjør heller ikke den kristne kollegaen (Thorbjørn Harr), som på sin side kjemper med identitetsspørsmål i forhold til å være åpent troende. 

I Drømmer møter vi 17 år gamle Johanne (Ella Øverbye) som forelsker seg i fransklæreren sin, og orkestrerer omhyggelig en relasjon utenfor skolen basert på en performativ interesse for strikking. Hun skriver etter hvert en bok om forholdet, som utvikler seg i tvetydighet, og prøver å finne seg selv underveis. 

Felles filmspråk

Felles for de to filmene, er at de benytter Haugeruds nå ganske gjenkjennelige filmspråk.

Et språk, som gjennom (av og til lomme-)filosofiske betraktninger og patosfylte replikker i sterkt nedtonede hverdagsrammer, utforsker spørsmål om identitet og mellommenneskelige relasjoner. 

Haugeruds filmspråk består av tagninger som er like ettertenksomme som karakterene selv. Vi befinner oss i gjenkjennelige bylandskap stilisert som kulisser.

Alt står på riktig plass, han trekkes mot geometriske former. Trappeløp og stiger i terrenget, hustak, asfalt og gold betong, gjerne innhyllet i lun sol, mystisk tåke eller ubarmhjertig mørke. 

Selv om filmene til Haugerud utspiller seg i tilsynelatende gjenkjennelige miljøer, virker ikke filmene til Haugerud spesielt realistiske.

De er spekket med språklige bilder, akkompagnert av sirlig kuratert bildepoesi. Dialogen er svulstig på en måte som få snakker på i hverdagen – en samtaleform som kanskje føles mer som referat fra en psykologbriks eller teatermonologer. 

Det er av og til som om ordene er litt for store for karakterenes munn. Denne følelsen forsterkes av at det ikke er enkeltstående replikker med intens filosofisk brodd, men at ordlyden gjentas konstant og overtar nesten helt for alminnelig dialog.

I samspillet med de lavmælte rammene og forsøket på tidvis vanlig samtale, så virker mengden av dette nesten fremmedgjørende. 

Tendenser i tiden 

Allikevel tar Haugerud helt klart noen tendenser i tiden helt på kornet.

I Drømmer går hovedrollen eksempelvis til psykolog for å behandle livets helt normale ubehag. Denne scenen later til å ha en viss ironisk distanse til hovedrollen, som filmen ellers føles udelt sympatisk med (og som bærer fortellerstemmen).

Hun blir en del av en tendens i tiden hvor vi ikke lenger føler vi kan bære tilværelsens tomhet uten profesjonell hjelp og begreper. 

Jeg leser også hovedkarakteren i Drømmer sin dagboknedtegnelse – som mormor og mor vil utgi – som en del av en tidstypisk tendens om at alt skal bli bok – alle selvopplevde følelser og opplevelser verdig til å forhøyes til cellulose og permanent blekk. En del av en slags infernalsk selvrealiseringsfeber. 

Drømmer tar også på kornet hvordan man som ung har en særlig evne til å dyrke forelskelser. Kanskje spesielt de ugjengjeldte, der alt tolkes i beste mening og man kan fantasere ubetydelige små tegn til kjempemessige reklamesøyler. 

Røntgenbilder 

De to første filmene i Haugeruds trilogi føles som nevnt som forsøk på en slags mental røntgenundersøkelse.

Han gjennomlyser karakterene for brister, og alt som skjer inni dem blir synlig for oss gjennom eksplisitt dialog og bildepoesi. 

I Sex blir for eksempel undersøkelser av høytflyvende begreper som frihet sentralt.

Karakterene kaster om seg med sitater av Hanna Arendt og reduserer frihetstrangen til muskelknuter på tungen og en stemme som ikke høres ut som den pleier: «Det er vel derfor du drar i tunga di óg? For å bli fri?» 

De kan også lire av seg ting som at verden blir formet av de du snakker med, og at man skal snakke med mennesker som gjør den større, ikke mindre. Det føles sant – ja, til og med profound, men mengden av denne form for dialog føles til tider påtrengende. 

Karakterene snakker ofte PÅ hverandre, og ikke MED hverandre. De betrakter hverandres røntgenbilder og omtaler dem uten felles språkforståelse. Man kan kanskje heller si at verden blir formet av at vi snakker sammen, at vi setter ord på følelser og skaper historier og mening. 

Vi dveler gjennomgående ved formuleringer lik som bildene dveler ved detaljer.

Sex varer i over to timer og Drømmer i mer barmhjertige en time og femti minutter. Fortellingene i Sex og Drømmer føles derfor unektelig litt halet ut til kinolerretet, og man kan forestille seg at filmene ville stå langt skarpere i et vesentlig kortere format. 

Et rollegalleri av myke menn(esker)  

En formildende faktor i både Sex og Drømmer er at rollegalleriet består av myke mennesker.

I Sex får vi et heller sjeldent møte med den myke mannen i sin reneste form. Det er sårbare menn som snakker om følelser og sex, som går i kor, danser og er åpent religiøse.

I Drømmer er det en tenåringsjente som besitter så stor åpenhet med mormor og mor, at de nærmest i et slags familiært kvinnefellesskap, dyrker dagboksnotatene hun har skrevet om fransklærerforelskelsen til litteratur. 

Det er mennesker som prøver å forstå hverandre, som støtter hverandre, men som feiler og har åpenbare brister de kanskje ikke selv forstår. Det er karakterer som konstant etter-rasjonaliserer sin egen atferd som i en terapitime. 

Det virker på en måte som en slags gjenomsnittsnordmann Haugerud forsøker å formidle.

Klasse er en betydelig faktor – det italesettes helt konkret. I Sex ved at sønnen i Jan Gunnar Røises skorsteinsfeier-familie får problemer på skolen for å ha spurt hva alles foreldre tjener. Han blir beklemt da han finner ut at hans foreldre tjener dårligere enn han trodde.

I Drømmer blir det gjort et poeng ut av at hovedkarakteren Johanne har en venninne som ikke har hytte, og er helt over seg over å få bli med til deres.  

Haugeruds filmer er et utsnitt av mennesker som bor i helt like leiligheter i monotone områder, for liksom å illustrere at ting er veldig komplekse under de tilsynelatende helt like skallene vi går rundt i. 

Distraherende talefeil 

Skuespillet er jevnt over formidabelt i Haugeruds filmer, som allierer seg med store navn som Anne Marit Jacobsen og Ane Dahl Torp i Drømmer og Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise i Sex.

Hovedrollen Johanne i Drømmer forvaltes av det unge talentet Ella Øverbye, som også spilte i Haugeruds store suksessfilm Barn. Hun bærer filmen mesterlig, men med en betydelig anke. 

Det er utrolig anstrengende å høre på hovedrollens talefeil i Oslo-dialekten, en språklig uvane med tykke l’er og mangel av kj-lyd, som går som en farsott i generasjon Z.

Nyansene i språket forsvinner med latskap, og det kan man sørge over selv som ung millennial. Det gjør at filmen virker dummere enn den prøver å være, og legger et tykt slør av irritasjon over det som egentlig er en utmerket skuespillerprestasjon.

Spesielt distraherende er det fordi så mye av karakteren utfoldes i fortellerstemmen som et bærende element. Det er åpenbart at regi også har vært bevisst på at det er distraherende, da hun endrer det i noen deler av voiceoveren. Har de bare gitt opp dette underveis?  

Dvelende poesi 

Alle spiller utrolig godt og nakent som det krever av så avkledde filmer som det Haugerud gjør seg i.

Det føles til gjengjeld nesten fremmedgjørende at filmene fortoner seg så lite som, ja – film. Det er til tider vanskelig å leve seg inn i fortellingene på filmens premisser om dvelende poesi. 

Bildespråket preges til tider av overtydelighet. Det er trapper i tåke og bibelske stiger, og flere gjentakelser i både ord og bildespråk som føles løsrevet fra karakterene som realistiske mennesker. 

I motsetning til vitenskapelige bevis, som blir sterkere og sterkere ved gjentakelse, blir det med samme grep at Haugeruds underfundige univers kollapser under egen vekt. 

To timer er lenge å være i et statisk og utelukkende dialogdrevet univers. 

Hvem lager vi film for? 

Haugerud har et gjenkjennelig uttrykk og filmene skal høre sammen i en overhengende trilogi, men det undrer likevel undertegnede at de føles så like. Mer som toeggede tvillinger enn som trilogisøsken. 

Hvem er disse filmene egentlig tiltenkt å fenge?

Som hyppig festivalgjenger kan jeg enkelt se for meg at filmer som Sex og Drømmer fremstår som et lunt, stille skogstjern i en ivrig festivalprogrammering, og dermed kan slå an i disse rammene på en annen måte enn for alminnelige kinogjengere. 

Drømmer er dog en film som absolutt kunne fungere som et utfordrende filmalternativ for elever på videregående skole, men Haugeruds stillferdige stil vil kanskje føles påtrengende langsom. 

Man skulle kanskje tro at kjernepublikummet for begge verkene burde være cineaster og kulturinteresserte voksne, som undertegnede.

Det er allikevel åpenbart at Haugeurds univers, i likhet med andre stillferdige filmskapere som Mia Hansen-Løwe, er særdeles sårbart for smak og behag. 

Det gjenstår under alle omstendigheter at både Sex og Drømmer ville fremstå som vesentlig sterkere og mer helstøpte verker med færre gjentakelser og skarpere rammer.

De snubler nærmest i gode intensjoner om å forene autentisitet og poesi. Det er ingen tvil om at Haugerud har funnet sin form, men det er kanskje på tide å utfordre den? 

Karakter:

5 / 10 

Drømmer (Regi: Dag Johan Haugerud)

5 / 10 

Sex (Regi: Dag Johan Haugerud)

Drømmer kommer på norske kinoer 4.oktober.

LES MER:

Armand: Ingen voksne hjemme

Dette er Norges kandidat til Nordisk Råds filmpris 2024 

Eksplosjoner i hjertet: De bånd som (ikke) binder oss 

Norsk MILF setter standarden

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka