Folksom høstrute: Dette hører vi på nå
Mustafa. Foto: Jagjaguawar
Sjelfulle toner fra folk-artister som Mustafa og nykommerne Uld snurrer i vår skalle.
Høsten er her og det speiles i spillelista som blant annet inkluderer:
Ugress – In Every Fear, a Friend
Ugress aka. Gisle Martens Meyer, følger opp sitt kunstneriske sci-fi- og multivers-konsept med sin tolvte fullengder, Retropia. Men ikke uten 60-talls psykeliske innslag og mer 90-tallsangst.
Every Fear, a Friend er et av flere spor som fremstår som en kantete klubbtrøkker som gir fres i ryggraden og selvsikkerhet i fotfestet. Vi aner ikke lenger hva som er den ekte virkeligheten, men det er ikke så farlig.
Casiokids – I ettervarmen
Casiokids er gjenoppstått fra de døde, eller, de er i hvert fall tilbake etter minst ti år med pause. Det har i hvert fall gått nok av år siden albumet Aabenbaringen over aaskammen (ca 2011). De har visst drevet på med jobbing for andre artister som Aurora, The Megaphonic Thrift og Silja Sol – men nå er yndlingsbergenserne våre altså tilbake med album og turné og hele pakka.
Det merkes at trioen selv har vært fulladd med skapertrang.
Tittelen Tid for hjem er mildt sagt misvisende: Man vil jo aller sist hjem av å høre på dette, men rett ut i natta og finne på kvalm.
Ja, til og med av mer «rolige» låter som Ein levende linjal. Dette er en energisprengt herlighet som stimulerer flere av hjernens mange deler, med sine høydare, deriblant tittelsporet og Karibisk stemning.
I ettervarmen er et kremeksempel på en danseglad klubbkaramell som er inviterende, samtidig som Fredrik Vogsborgs særegne vokal utvider låtas emosjonelle spenn og sammen med varme spitzy synther, gjennomsyres låta av den der kjærkomne Casiokids-touchen vi har savna uten å vite det. Velkommen hjem.
Uld – Ikke vent på meg
Jentetrioen var en soleklar favoritt under årets Bylarm som grep om seg med et fjetrende lydbilde.
Nå er EPen rundt hjørnet, og representerer gruppas reise, som strekker seg fra improviserte innfall, til de mer planlagte arrangementer.
Ikke vent på meg er spor nummer to ut etter snakkisen Fra en annen virkelighet.
Sporet demonstrerer trekløverets triumferende kraft og viser hvordan hvert av instrumentene – trekkspill, vokal og piano – både står seg ut hver for seg, og skaper fortryllende synergi i dynamisk samspill, og fremkaller noe som vaker mellom zen og eskapisme. Og klump i halsen.
Naturvin, yoga og merkeklær på bergensk klubb i Henningsvær
Mustafa – Leaving Toronto
Mustafa, eller også Mustafa the Poet, og medlem av hiphop-kollektivet Halal Gang, er multitalentet og vidunderbarnet som fikk anerkjennelse for sin poesi og spoken word allerede som 12-åring, og hatt en imponerende karrierevekst siden. Poesien hans har blant annet prydet catwalken til Pierpaolo Picciolis Valentino show, og gitt ham plass i Justin Trudeaus ungdomsråd. Og det var før han begynte å skape kritikerrost musikk.
Men han går fortsatt med skuddsikker vest. For selv om poesien har tatt klassereisen, er Mustafas perspektiver knyttet til der han kommer fra, et av Torontos mest voldsutsatte sosialboligkomplekser og nabolag. Han har laget kortfilmdokumentar om våpenvold og fått med Drake på å diskutere systemkritikk, vold, sorg og traumer. Og der debutalbumet behandlet disse temaene, tar han grubleriene videre med sitt andrealbum, Dunya.
Sårbarheten som bor i folk-sjangeren utnytter Mustafa til å skape et tiltalende univers og ekspanderende rom for grubling og forsoning.
Og med stødig produsenthjelp av Jamie xx, Aaron Dessner (The National), Rodaidh McDonald, Frank Dukes og Simon Hessman – og dessuten vokal-innslag fra Rosalía.
På arabisk betyr Dunya noe sånt som livet i denne verden, fra det øyeblikket vi er født og til vi dør, og vi forlater dunya (denne verden), og er beskrivende for temaene Mustafa behandler og flanerer over på denne gnistrende fullengderen, som også handler om tro, samtidig som det gjennomsyres av en platonisk stemning. Noe større enn det eksplisitt sanselige.
Så også på enkeltsporet Leaving Toronto, der hans inderlige og ærlige røst blandes med et rap-sample i loop.
Det gir ilinger idet orda treffer med vokallydens oppriktighet og sakrale tone, og gir sonisk-verbale avtrykk til ettertanke: «And if they ever kill me/ Make sure they bury me next to my brother/ Make sure my killer has money for a lawyer».
Popcaaan – Show Me
Slå deg løs med skinker og lemmer til denne herlige beaten og smørblide vokalen signert dancehall-kingpinen Andrae Sutherland, aka Popcaan. I say no more.
Sjekk ut og følg resten av spillelista som også inkluderer Ævestaden + Kanaan, TSHA, Fousheé, Pa Salieu, Duckwrth, BINA, Willow Smith + Kamasi Washington, SOPHIE ++ her:
LES OGSÅ:
Macklemore droppet fra musikkfestival etter «Fuck America»-utsagn
Sophies siste album gis ut posthumt senere i år
Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka