Denis Villeneuves Dune: Ikke les denne anmeldelsen

ANMELDELSE: Storslagen og ærbødig tolkning av Frank Herberts roman.

10 / 10

Dune (Regi: Denis Villeneuve)

ADVARSEL: Den beste filmopplevelsen får du gjerne uten å vite noe som helst om filmen på forhånd. Les ingenting. Forvent ingenting.

*

FILMFESTIVALEN I VENEZIA: Denis Villeneuves etterlengtede filmatisering av Dune, basert på Frank Herberts roman fra 1965, er endelig her. Ikke bare er det den mest innflytelsesrike og mest solgte sci-fi-romanen noensinne. Det er ingen tvil om at Dune på papiret har inspirert ikoniske deler av filmhistorien, spesialeffekter og vesener – eksempelvis George Lucas’ Star Wars-univers. 

Når jeg skriver «på papiret» er det bokstavelig: Det har nærmest hvilt en forbannelse over Dune som klin umulig å lage film ut av. Alejandro Jodorowsky, David Lynch og Ridley Scott har alle prøvd – og mislyktes – i å adaptere Herberts mesterverk for kinolerretet. 

En forbannet film

Det var ikke akkurat et lite ambisiøst prosjekt Jodorowsky hadde for sitt 10-timers lange epos. Mick Jagger, Orson Welles og Salvador Dalí skulle ha sentrale roller, og med musikk av Pink Floyd. I dokumentaren Jodorowsky’s Dune legges det ut i detalj om filmprosjektet –  som for øvrig er et must for alle som vil forstå hvor omfattende prosjektet har vært og hvor mange spor det uferdige prosjektet har satt i filmhistorien. Men med svimlende store ambisjoner, og noe absurd forhold til budsjett, sa det seg selv at prosjektet måtte gå i oppløsning.

Mannen bak spesialeffektene, Dan O’Bannon, fikk visstnok sammenbrudd av det hele og la seg inn på mentalsykehus, før han senere tok ideene sine videre – også Hans Rudolf Gigers ideer og tegninger, og utviklet like så godt manuset til Alien. Ridley Scott, som regisserte filmen, prøvde senere å jobbe med noen manusversjoner av Dune – for så å forlate prosjektet til fordel for Blade Runner. 

Kan man bli forelska i landskap? Åpenbart. Og jeg vil ikke hjem. Ikke enda.

David Lynch i sin tur, er den eneste som har klart å lage Dune som ferdig film – og takket dermed nei til å regissere Return of the Jedi, til fordel for en Star Wars for voksne. Det ble en fiasko. 

Også David Lean, mannen bak den lange ørkenfilmen Lawrence of Arabia – som også kan virke inspirert av Frank Herberts roman – var i prat om å regissere filmen aller først, men falt av. Han var ikke så interessert.

En som derimot har hatt stor interesse av å lage denne hittil umulige filmen, er derimot Denis Villeneuve. Visstnok har han vært kobla på prosjektet lenge –  allerede før Arrival og Blade Runner 2049. Det kan være smart å «trene» seg opp litt erfaring med sci-fi-formatet først, og gjennom filmene kan man se utviklingen hans.

Det er liten tvil om at Villeneuve har tatt jobben på alvor. Det knotete universet og dets mange detaljer og konflikter har tatt tid og kosta en historisk sum. Prosessen med å designe de massive sandormene, de mest ikoniske skapningene i Dune-sagaen, tok visstnok ett år alene. Men Villeneuve har prestert å presentere fortellingen på en møysommelig og oversiktlig måte. 

LES OGSÅ: – Mange av historiene vi har fått som er satt til den tida, er av menn på hesteryggen som sloss

Kolonialisme i ny-gammel drakt

«Dreams are messages from the deep». Ordene setter tonen før Warner Bros-plakaten fyller skjermen. Tronarving Paul Atreides (Timothée Chalamet) har mange drømmer, og syner. Om en blodig slagmark med døde kropper av hans eget folk. Han kan spå fremtiden, og har krefter han ikke enda har helt kontroll på, eller trent til å bruke.

Vi befinner oss i år 10 191. Menneskeheten har erobret hele det kjente universet, og planetene som er sentrale for denne delen av Villeneuves adaptasjon av fortellingen, er Arrakis, Giedi Prime, og Caladan. Som et ledd i å skape mer stabilitet og kontroll, og forvalte krydderproduksjonen, beordrer keiseren Pauls far, hertug Leto Atreides (Oscar Isaac) å forvalte naturressursene på den lite gjestmilde ørkenplaneten Arrakis – også kjent som Dune. 

Planeten er eneste kilde til den mest verdifulle ressursen i universet: Et krydder kalt Melange, og som høstes og utvinnes av de innfødte på Arrakis, folkeslaget Fremen. Krydderet har uendelige egenskaper, og kan forlenge menneskeliv, og brukes for tryggere intergalaktiske reiser. Det fungerer også som hallusinogen, som åpner sinnet og skjerper sansene. 

Selvsagt er det denne naturressursen alle ønsker kontroll over – og som er grunnen til at konflikt har oppstått: Den fascistiske Baron Harkonnen (Stellan Skarsgaard) og hans tilhengere har okkupert Arrakis for å få kontroll over krydderproduksjonen. Når Keiseren beordrer Atreides å overta forvaltningen av krydderet på planeten, utløser det lite god stemning.

Hertug Leto vet at det er en mulighet for at han settes i en intrikat felle av fiendene. Likevel forlater han hjemplaneten Caladan, og tar med seg sin kone Lady Jessica (Rebecca Ferguson), Paul og sine mest trofaste rådgiverne og soldater til Arrakis. Men det er flere farer som lurer på ørkenøya – som gigantiske sandormer som spiser mennesker. Samtidig venter innbyggerne på Arrakis på en lenge profetert Mahti eller messias-aktig skikkelse. Dune-eventyret i to (eller tre ?) deler, kan med andre ord begynne.

LES OGSÅ: – Historiene er innimellom så drøye at man må le

Kraftfullt og magnetisk

Med eksplisitte linjer til dagens politiske storspill om land og ressurser, har Denis Villeneuve skapt et Dune-univers som er uendelig vakkert og grusomt på samme tid. Kraftfullt, magnetisk og ubehagelig. 

Det fortryllende lydsporet, signert Hans Zimmer, speiler det grenseløse universet og forsterker det urovekkende stemningsbildet.

Fotoet signert Greg Fraser (som også har foto på Matt Reeves kommende The Batman-film) og produksjonsdesignet til Patrice Vermette (som også jobbet med Villeneuves Arrival) er i en helt egen klasse. Aldri før har jeg blitt rørt av synet av ørken og sand, presentert på en så majestetisk og mektig måte som her. Og samtidig en slags kvalme i påvente av det brutale og nådeløse som vil skje. 

Det er rett og slett en kunst å evne å fremstille noe så ugjestmildt og nådeløst på en så vakker og innbydende måte. Ja, det er nesten hypnotiserende. Sensuelt. Og noe vi tror på, ned til hver matte, robuste maskindel og flyvinge, eller sandorm-tann. Samtidig med en voldsom selvbevissthet, bakkekontakten er intakt. Det blir aldri for pompøs. Prøver aldri være mer enn det er.

Kan man bli forelska i landskap? Åpenbart. Og jeg vil ikke hjem. Ikke enda.

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Rikt karaktergalleri

De mange nyansene i karakterkartoteket gir det hele en ekstra dybde: Ingen er fullt ut gode eller onde, slik som virkeligheten jo er. Det handler om helt reelle menneskelige indre og ytre konflikter, som kynisme og maktspill. Og du har mange måter å spille det spillet på. Du har baron Harkonnen som kan det spillet ganske godt – og som her virker som en homage til en viss Marlon Brando-karakter i Apokalypse Nå (og signaturbevegelsen med håndflata som glir over skallen).

Jason Momoa stjeler mye av showet som Duncan Idahoe. Han er som skreddersydd for rollen som lojal ridder til kongehuset. Timothée Chalamet storspiller som den unge og urørte Paul, en karakter som fort kunne blitt noe blass og grunn som unge helteroller gjerne har for vane. Hans oppsyn er imponerende og beundringsverdig. Og noe av det som er interessant her, er hans forhold til moren, Lady Jessica, og at dette er en story om et mor og sønn-forhold, deres reise og felles kamp mot onde krefter. Hvor ofte ser du det på kino med et budsjett på 165 millioner dollar? 

Oscar Isaacs Leto, er en av flere karakterer som som evner å skildre Leto som en stoisk person på effektivt vis, med sitt uttrykksfulle ansiktsuttrykk og kroppsspråk på lite tid. Det samme gjelder Josh Brolin som Gurney Halleck og Javier Bardem som Stilgar.

Kanskje vil du innvende at de mange store navnene i castet får alt for lite skjermtid før de avlives, men er det ikke nettopp slik virkeligheten også er? Det at karakterene blir brutalt revet vekk fra oss, viser bare at det er noe som står på spill.

Det er i det hele tatt svært effektiv historiefortelling, der ikke et eneste bilde eller replikk oppleves overflødig. 

LES OGSÅ: The Green Knight: Særegent fantasy-epos som virkelig treffer

I Dune er samtlige valg skildret på en forståelig og nyansert måte. Det er kanskje det som forklarer den kvalmen som sakte fyller meg: For å si det som Quentin Tarrantinos sier om Corbuccios westernfilmer i Django and Django: «What makes them grotesque is their reality». Tanken på hvor mange varianter av virkeligheten vi ser, hvor reellt det hele er – som jo sci-fi er, bare servert som én eneste gigantisk metafor. Et speil til verden.

Denis Villeneuve skildrer nåtidas brennaktuelle politiske konflikter på en elegant og engasjerende måte uten at det først og fremst oppleves politisk, eller som om han skulle hatt noen annen agenda foruten en enorm trang til å formidle en god fortelling.

En fortelling om menneskers indre og ytre konflikter. Om de standhaftige lojale som vil kjempe for sin sak og sin leder til de dør. Om de som innser at slaget er tapt, som overgir seg, eller tilpasser seg sine omgivelser, og kanskje overlever. Ingen av delene er hverken rett eller galt.

Denis Villeneues filmversjon, som er den første delen av Herberts roman, har også en av de mest håpefulle avslutningene på et dystopisk univers på lenge, og den står godt for seg selv dersom det ikke skulle være økonomisk mulig å produsere en del 2.

Dune sier noe oppriktig om menneskeheten og dens iboende ondskap, men også dens godhet. Den viser vei, og gir rom til håp, selv når mørket er på sitt mest kvelende. Det er en sånn film vi trenger nå.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka