Fra Ulds virkelighet

ANMELDELSE: Oslo-bandet Ulds EP-debut oser av selvbevissthet og følelsesrikdom. Et eksempel på hvorfor vi alltid vil trenge det menneskelige i musikken.

*Karakter nederst i saken*

Det kan kanskje høres ut som noe norrønt, eksotisk ord? Men Oslo-bandet Uld er visst bare en sammensetning av forbokstavene til de tre som utgjør bandet: Une Lorentze Onarheim på vokal, Lucia Andreadatter Utnem på piano og Dagny Lindgren på trekkspill. Like fullt er det et ord med mystikk i seg og som speiler lydbildet.

Og for å være ferske, har de en overraskende selvsikker og trygg scenepersona som gjør at det oppleves som om de skulle ha drevet med livekonserter hele sitt forrige liv, eller noe sånt. 

Men dette er altså debut-EPen, en feiring av deres «første år sammen», som det heter i presseteksten – både som en reise og utvikling som en trio – gjennom improviserte og mer nøye utviklede arrangementer. De lover å være «en kraft å regne med». 

Kraft kan du banne på at det er. Det gjennomarbeida uttrykket fanger meg umiddelbart med et stemningsfullt univers av melankoli og ettertenksomme tekster.

Når dypt

Det bygges også opp på en nøysommelig måte: Trekkspillet kjører en lang tone i B moll på introsporet, og holder den så lenge at den blir en slags drone-aktig lyd som vokalen kan smyge seg over. Den holdes over til andre sporet.

En forsiktig tromme dundrer inni dypet av rommet, pianoet spiller oppover i motsatt retning. Det når dypt, som tittelen sier det – og Jon Fosse: Inst inni meg, en cover av komponist og musikalsk leder i Tøyen kirke, Andreas Utnems tonesetting av Fosse.  

Originallåta har vært en favoritt blant trioen på Toneheim folkehøgskole, der de tre vennene ble kjent. Ulds tolkning har et mindre bassladd, mer klart og crisp lydbilde i mellomspillet som gir låta mer kledelig intensitet.

Forhåndsutgitte Fra en annen virkelighet er Ulds musikalske tolkning av Gunvor Hofmos tekst.

Det lyder umiddelbart kjent på et vis, jeg vet ikke om det er fordi det er den litt trollske, dunkle stemningen som etableres, en lydlig atmosfære som får en til å tenke på folkeeventyr i møte med Edvard Griegs Peer Gynt-univers.

I Ulds hender er det så Hofmos tekst får en helt egen oppriktighet og kraft i hvordan Onarheim artikulerer orda. Hun drar de ut med stor inderlighet og søken i stemmen.

Det er så håra reiser seg på ryggen når hun synger med stor lengsel på refrenget: «Det еr vel virkelighet/ Dеt er vel virkelighet nok for dine øyne/ Men jeg er på den andre siden/ Hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning». 

Et annet høydepunkt blant flere, Jeg følger deg i havn, preges av suspense og undring, uten at det utelukker varmen som også preger lydbildet. Jeg kjenner ofte på flere følelser i møte med Ulds rike lydbilde.

Utvider sitt eget univers

Det gjelder også det på det nest siste sporet, den forhåndsutgitte Ikke vent på meg, med sin vonde tekst:

«Så dra/ Jeg vet du må dra/ Når hjemme ikke føles bra/ Ikke tenk på meg/ Jeg tenker du burde la være/ Og ikke snakk til meg/ Når den der stillheten føles bedre».

Den rommer sorg, sinne, savn – men også ettertenksomhet og håp. Og oppsummerer det mangefasseterte universet som Uld representerer.

Lucia Andreadatter Utnems veksling mellom florlette, klokkereine tangenter, i kontrast til det mollstemte, tankefulle mørket som også bor i musikken, smeltes sammen med Dagny Lindgrens lune, sørgmodige, funderende trekkspill-toner.

Samspillet mellom instrumentene trekkspill, piano og vokal er organisk, og med de andre instrumentene, og det rikt detaljerte lydbildet, utvides stadig rommet og universet.

Det er en en tydelig selvkontroll og -bevissthet som holder seg fra å bli for dramatisk og overdreven. Slik oppleves også det som skildres troverdig og oppriktig.

Knekt koden

I den flunkende ferske musikkdokumentaren om Brian Eno som nylig hadde sin Norgespremiere på BIFF, påpeker den banebrytende musikklegenden betydningen av musikkens kraft, og hva han mener er dens magi. Han påpeker også hva det er med låta Heroes som funker:

Det handler kun om det som skjer i stemmen til Bowie. Den menneskelige røsten som får deg til å føle noe. Og det er det det handler om. Det er det vi søker.

Det er nok mye av grunnen til hvorfor vi henvender oss til musikken, men det er ikke sikkert all musikk evner å nå inn til oss, enda så mye penger man kan ha brukt på den. 

Det får meg til å tenke på kunstig intelligens og disse utallige diskusjonene om denne pågående (og overdrevne) frykten for hvor lett KI kan ta over for musikken for oss.

Men når jeg hører musikken fra Uld, er jeg ikke det spor bekymra.

Uld er et eksempel på hvorfor vi alltid vil trenge det menneskelige aspektet i musikken: Det er her, i den menneskelige kvaliteten, at musikkens kraft så udiskutabelt ligger.

Det er noe tydelig (ur)menneskelig som når inn til meg med en kraft som handler om de variasjonene og den sensibiliteten som eksempelvis vokalen til Une Lorentze Onarheim rommer, og som også ligger i samspillet.

Uld har knekt en eller annen slags kode for hvilke toner og teksturer som når «inst inni meg», for å si det med Fosses ord. Selv om det har mange elementer av folkemusikk og det tradisjonsbaserte, lyder dette først og fremst fremoverlent og friskt. 

Kanskje også fordi lyden oppleves her og nå. Den oppleves umiddelbar fordi den er skapt og utført i en mellommenneskelig kontekst som både høres og føles. 

Karakter: 

9  / 10

Uld – Fra en annen virkelighet (EP) 

LES OGSÅ:

James Blunt: «Dere har muligheten til å ødelegge livet mitt»

Stig Brenner tar det ned i sin kjellerleilighet

Røntgenfortellinger: Dag Johan Haugeruds Sex og Drømmer 

Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka

Folksom høstrute: Dette hører vi på nå