Nobody Wants This: Er kvinnekamp, nostalgi og en gjenoppstått Adam Brody oppskriften på millennials’ våte drøm? 

ANMELDELSE: Noe så sagnomsust som ekte romantikk er tilbake på skjermen i Netflix’ nye serie Nobody Wants This.

*Karakter nederst i saken*

Plottet i den romantiske komedieserien er like enkelt som det er komplisert: Joanne (Kristen Bell) har en populær podkast med søsteren sin (Justine Lupe): Nobody Wants This, basert på ublide erfaringer i en ellevill datingkultur.

Joanne møter rabbineren Noah (Adam Brody) på voksenfest, og med ett oppstår en uslukkelig gnist, selv om det blir fort tydelig at de tilhører to helt forskjellige verdener. 

Nobody Wants This har fått en hel generasjon til å innse at alt de lengter etter, i et hav av udugelige tinder-matches, bare er en partner som sier «I can handle you». Helst forkledd som sexy rabbiner, og helst i Adam Brodys umiskjennelige nice guy-skikkelse. Nå i en mer rufsete utgave. (Jeg kan neppe være den eneste som synes det er skremmende hvor lite han har forandret seg siden Gilmore Girls og The O.C. på midten av 2000-tallet. Vampyr!). 

Serien bygger utrolig nok på en sann historie. Serieskaper Erin Foster har basert den ellers så usannsynlige kjærlighetshistorien på hennes og mannens eget romantiske eventyr. 

Romantisk nødhjelp 

Det er mye som tyder på at romantikk er et etterlengtet innslag i vår kyniske tidsalder. Man kan kanskje argumentere for at serieversjonen av Sally Rooneys Normal People var en slags soft launch av romantikkens tv-tidsalder. 

Tidligere i år ble Netflix’ serieversjon av One day en slags romantisk defibrillator, og Nobody Wants This følger daten helt til dørs og lander som etterlengtet nødhjelp i krise. Romantikk i hungersnød!

Det er bare sjeldent vi ser noe som føles ekte romantisk, som ikke føles Disney-klissete eller komisk påtatt. Riktignok er Nobody Wants This en vaskeekte romantisk komedie, men den er faktisk ganske så morsom og kjemien mellom hovedrollene er til å skjære i selv med sløv trekniv.

Serien har ikke minst gått viralt på sosiale medier for å ha konstruert tiårets mest troverdige og intenst romantiske skjermkyss. 

Det er ikke bare på skjermen at romantikken gjør et etterlengtet comeback. Romantikk er også et gjennomgangstema i motebildet, både i form av Alaïas omnipresente hjerteveske, Simone Rochas blondeballett og boho chics ubønnhørlige gjenkomst.

Sistnevnte ble forseglet av Chloés spådom for moten neste sommer – 70-talls-romantikk i blonde og sarte, romantiske pasteller. 

Romantikken i Nobody Wants This handler tilsynelatende om noe dypere enn romantiske komedier som vi husker dem fra 90- og 2000-tallet.

Vi lever i en tid der alle er mer eller mindre selvforsynte, og det å inngå i et seriøst parforhold blir en komplisert transaksjon som bygger på en rekke ofringer på autonomiens alter. 

For at det skal være «verdt det», krever vi noen som kan ta oss som vi er, som vi ikke skal forandre oss for og som gir plass til et helt menneske.

I en verden av dating-apper (djevelens verk) og evige valgmuligheter, er ekte forpliktelse det mest romantiske av alt. 

Det hele har nok sin naturlige forklaring i at vi lever i nokså dystre tider. 

Nostalgi-bait 

Romantikk og nostalgi går hånd i hånd, en slags grandkusiner kan vi formode. For yngre øyne virker kanskje Nobody Wants This uhyre frisk og freidig, nyskapende og moderne, men for alle over 30 er det mye som er umiskjennelig velkjent.

Hele serien er på mange måter en eneste stor nostalgikarusell, spesielt designet for å gjøre oss emosjonelt sårbare med ungdomslengsel som effektivt agn.   

Med hysterisk morsomme replikker som: «It’s like having Jason Mraz here and you don’t ask him to sing I’m yours?», er det tydelig at serien lefler for et helt bestemt publikum, nemlig de samme som siklet over Brody i første omgang og som satt lenket til uendelige episoder av Gossip Girl og lignende abstrakte tv-mesterverker.

Kristen Bell er som de fleste vet stemmen til Gossip Girl (XoXo). Det blir ikke mindre meta-nostalgisk av at Adam Brody er gift med selveste Blair Waldorf (Leighton Meester) i virkeligheten. 

I en gjesterolle finner vi også Leslie Grossmann (som samme generasjon husker fra serien Popular) som kvinnelig rabbiner.

Det er ikke minst festlig hvordan vi er gått fra å dyrke Hot Priest i kultmesterverket Fleabag (som serien deler en rekke stilistiske likheter med) til Adam Brodys heite rabbiner.

Det må være noe med religiøse ledere som dykker rett ned i vår kulturelle oppfatning av det gode mennesket. Finnes jo ikke noe heitere enn det. 

Aldersspekulasjon 

Joanne skal åpenbart forestille en morsom, lett kontroversiell og av og til uspiselig kvinne i sin beste alder, men hva vil det egentlig si?

De av oss som har gjennomlevd første runde av Brody og Bell, skjønner at de må være et sted midt i 40-årene hvis regnestykket skal gå opp. 

Som utgangspunkt var det derfor naturlig å tenke at det var utrolig forfriskende å se mennesker i den alderen date som om de var i 30-årene og ikke på noe tidspunkt forholde seg til egen fruktbarhet som om den var en ferskvare med snarlig eller overskredet utløpsdato. 

Det var derfor anledning til å bli en anelse skuffet da Bell og Brody bekrefter i en podkast med podkastvert og skuespiller Dax Shepard (Kristen Bells ektemann), at karakterene de spiller er yngre enn dem (44 år i skrivende stund), og skal forestille å være i 30-årene. 

Forfriskende det også, selvfølgelig, at 25-åringer ikke spiller 35-åringer som den største selvfølge lenger, men det er ikke et like duggfriskt perspektiv som det ville være med mer aldersblind casting av en romantisk komedie om 40-somethings som finner ekte kjærlighet for første gang.

Brodys karakter bryter en forlovelse i begynnelsen av serien, og det er tydelig at Joanne aldri har funnet den riktige, men samler på røde flagg som om de var blomster til en midtsommerkrans. Tross alt ikke så uvanlig lenger for folk som er «midt i livet» og ikke har funnet seg selv eller andre enda. 

Dette gjelder kanskje i spesielt høy grad for mennesker som Joanne som jobber i et (kultur)felt fylt av usikkerhet og manglende karrierestiger, blir det fort gjort at de tradisjonelle milepælene ikke lenger nås med bravur på normert tid. 

Mennesker i 40-årene har tross alt endret seg drastisk i løpet av de siste tiårene.

Hvis man har gjensett horrible serieklenodier som What Not To Wear (gjør det), så husker man fort hvor drastisk mye eldre vi oppfattet mennesker bare i starten av 30-årene for 20 år siden (og hvor lemfeldig forhold vi hadde til kroppsutskamning og bisarre moteregler). 

Vår oppfatning av hvordan alder skal se ut har endret seg, og det reflekteres i alt fra karakterenes væremåte til garderobe.

Joanne og søsteren Morgan fremstår som noen som ikke forholder seg til hvordan man «skal» kle seg, selv om det flere ganger gjøres et poeng ut av hvor sultne karakterene er etter oppmerksomhet og bekreftelse. (Like sultne som vi er etter romantikk, antakelig.). De er knapt så umiddelbart elskelige som vi er vant til. 

Alle husker vel hvordan Hannah Horvath (Lena Dunham) i Girls fikk gjennomgå for sin uspiselige fremtoning, men etter et nylig gjensyn innså undertegnede hvor åpenlyst fryktelige karakterene skulle være. Det var aldri meningen at vi skulle elske dem, de var forferdelige hele tiden.

I etterpåklokskapens lys gjør det serien vesentlig bedre enn først antatt. I Nobody Wants This føles det mer åpenlyst at vi kan få lov til å være ambivalente, og fremdeles la oss rive med. 

Kvinnekamp og maktspill

Skildringen av ekte romantikk i Nobody Wants This er noe av det mest medrivende som har flimret på skjermen i hele år, men en annen tendens som serien skildrer til perfeksjon, er kvinners interne maktspill. 

Joanne blir eksempelvis besatt av Noahs eks-forlovede Rebecca, som utover å ha riktig religiøs tilhørighet, også er penere uten sminke enn med. Uutholdelig!

Hun dyrker besettelsen både gjennom å be Noah fortelle om henne og ved å gjøre egen iherdig research på diverse sosiale medier. Det viser seg naturligvis at de to kvinnene er like besatte av hverandre. 

Serien beskriver også hvordan venner og families tilbakeholdelse av anerkjennelse av en ny kjæreste er et effektivt maktspill, og hvordan kvinner har en tendens til å ønske hverandre det verste dypest inne.

Vi kan med få ord ødelegge en potensiell livslang kjærlighet ved å påpeke en feil, ved å insistere på at de er giftige eller gjennom blanke løgner.

Vi kan rive ned tanker om kvinners utseende gjennom nådeløs sammenligning. «It’s not a filter!», som Joannes søster ondskapsfullt påpeker om Rebecca.

Elementet av kvinnekamp i møte med konservative ideer, er noe av det som gjør den romantiske komedien til et mer ektefølt drama mellom alle latterkulene. Moralen i historien er noe så fornuftig som at vi ikke skal behøve å endre oss for andre, hverken kvinner eller kjærester, at det kanskje finnes noen der ute som er villig til å ta oss som vi er (akkurat som i Bridget Jones!).

Midt i mørke tider kommer nødhjelp i form av ekte romantikk, så bunnsjarmerende og elskelig i all sin tvetydighet, at man ikke kan annet enn å overgi seg. Skal du vold-se én serie i høst er Nobody Wants This både lettspist, hysterisk morsom og dypt nostalgisk for millennials i sin beste alder. Og alle andre. 

Karakter:

9 / 10

Nobody Wants This (Serieskaper: Craig Digregorio)

Nobody Wants This kan strømmes på Netlix.

LES MER:

Elskling: Kanskje årets sterkeste norske regidebut  

In Vogue: The 90s: Et palass av papir og en malplassert Kardashian

Røntgenfortellinger: Dag Johan Haugeruds Sex og Drømmer 

Armand: Ingen voksne hjemme

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjes.