Transgresjoner, psykisk helse og politikk preger musikkdokumentarene på årets BIFF

Ikke alle musikkdokumentarer behøver å følge den typiske musikkdokumentar-formen. Bergen internasjonale filmfestival har flere gode eksempler på programmet. 

BERGEN: Musikkdokumentarer er en sjanger mange av oss er glade i, og som man kan finne rikelige mengder med på strømmetjenestene.

Samtidig er det en sjanger som ofte følger en standardform. Kall dem gjerne strømlinjeformede produkter mer eller mindre bestående av følgende ingredienser:

• «Snakkende hoder»-intervjuer med nåværende eller tidligere bandmedlemmer, managere og andre involverte, kanskje også et par musikkjournalister.
• Åpenhjertige uttalelser om bandets opp- og nedturer, hedonisme og kreative uenigheter.
• En eventuell «sell out»-periode, gjerne også et misforstått, ambisiøst album og kanskje et vellykket comeback.
• Alt ispedd hyppige innslag av gamle konsertopptak og andre arkivklipp. 

Men det lages også mange dokumentarer om musikk som bryter med denne normen.

Filmer som kan komme mer til sin rett på kino, og som har mer naturlig plass blant utvalget på filmfestivaler. 

Hybrid om nittitallsbandet Pavement

Den amerikanske regissøren Alex Ross Perry er først og fremst kjent for indie-spillefilmer med skuespillere som Elisabeth Moss og Jason Schwartzman. Deriblant den høyst anbefalingsverdige Her Smell, som er et portrett av en fiktiv rockestjerne spilt av nettopp Moss. 

Nå har han laget dokumentar om det amerikanske bandet Pavement. 

Etter filmens premierevisning på filmfestivalen i Venezia i år, forklarte Perry at han elsker konvensjonelle musikkdokumentarer og sluker massevis av dem. Men at de er milevis unna å være gode filmer.

Med sitt ferske bidrag ønsker han å gjøre noe nytt og annerledes med denne nokså forslitte og fastlåste sjangeren. 

I disse dager vises Pavements på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF blant venner), sammen med en rekke andre musikkfilmer. Perrys film er langt fra den eneste av dem som ikke er noen typisk musikkdokumentar. 

Men la oss holde oss litt til ved Pavements. 

Gruppa er et av de mest innflytelsesrike amerikanske bandene fra nittitallet, og plasseres gjerne i sjangeren «slackerrock».

Rufsete og melodiøst, med en ironisk og generelt avslappet innstilling og utgivelser som gjerne tok helt andre retninger enn plateselskapet håpet. For kule for eventuell skolering fra salgssjefene, om du vil. 

Perrys film er en hybridfilm, altså en film som blander dokumentar- og fiksjonselementer. 

Den er ikke bare en film om selve bandet, men om flere prosjekter som handler om Pavement: En galleriutstilling om bandet i forbindelse med et jubileum (jeg husker ikke nøyaktig hvilket), en biopic om bandet med blant annet Jason Schwartzman på rollelista og en scenemusikal basert på bandets låter. 

Du leste riktig: Det er laget en Pavement-musikal, riktignok «off-Broadway». Og en pop up-utstilling. 

Det er imidlertid ikke laget en spillefilm om Pavement. 

Dette er en «spoof» som Perry har skapt for denne filmen, der han inkluderer scener fra den fiktive fiksjonsfilmen og liksom-dokumentariske innslag fra innspillingen av den.

I tillegg rommer Pavements (blant mye annet) reelle dokumentarsekvenser om musikalen og utstillingen – og fra en av bandets nylige turneer. Pluss det nært sagt obligatoriske arkivmaterialet. 

Kanskje ikke overraskende er resultatet litt «all over the place», men det er også hensikten. 

Pavements er en mangesidig, anarkistisk, ironisk og motstrøms film, passende nok for en film om et mangesidig, anarkistisk, ironisk og motstrøms band.

Internasjonal storpolitikk og irsk språkpolitikk

På BIFF-programmet er også Soundtrack to a Coup d’Etat, regissert av belgiske Johan Grimonprez.

Denne to og en halv time lange dokumentaren tar utgangspunkt i amerikanske jazzmusikere som Louis Armstrong, Nina Simone, Duke Ellington og Dizzy Gillespie, og forteller om dypt tragiske, storpolitiske hendelser i forbindelse med Kongos løsrivelse fra kolonimakten Belgia på 60-tallet. 

Filmen skal ikke minst berømmes for hvordan historien formidles gjennom arkivopptak, framfor forklarende fortellerstemmer og tilbakeskuende nåtidsintervjuer. 

Soundtrack to a Coup d’Etat er snarere en dokumentar om nyere politisk historie og kolonitidens konsekvenser enn om musikk, men jazzmusikerne spiller like fullt en mer sentral rolle enn man skulle tro. Og enn de selv trodde, siden de ble ufrivillige brikker i stormaktenes og etterretningstjenestenes spill. 

Noen typisk musikkdokumentar er den uansett ikke, men en opprivende film om et land som kunne kommet så mye bedre ut av avkolonialiseringen. Om det ikke var for den fortsatte innblandingen fra andre land som ikke ville miste tilgangen på Kongos ressurser. 

BIFF viser også Kneecap om og med den nordirske hip hop-gruppa med samme navn som filmen. 

Den er imidlertid ikke en dokumentar, men en fiksjonsfilm om gruppas tilblivelse der medlemmene spiller seg selv. Sammen med blant andre Michael Fassbender, som dukker opp i en sentral birolle. 

Kneecap er en heftig og medrivende spillefilm som kan sammenlignes med Trainspotting og 8 Mile, og til dels med The Commitments. Her er rikelige doser rus, samfunnsopprør, hedonisme og selvsagt også musikk, mens et sentralt tema er noe så tilsynelatende uhipt som språkpolitikk.

Kneecap rapper nemlig på irsk, og da ikke engelsk med irsk aksent, men det irske språket som ikke mange snakker. Et langt på vei truet språk som blir en styrke og et våpen for gruppa, og en viktig del av deres identitet. 

I bakgrunnen murrer naturligvis også Nord-Irlands mildt sagt kompliserte forhold til England og det å være del av Storbritannia, med alt det har medført av troubles. 

Filmen kommer på kino neste år, og er vel verdt å se fram til. 

Forsøk på å forklare musikkens tiltrekningskraft 

Også blant de norske musikkdokumentarene på BIFF er filmer som ikke føyer seg inn i den tradisjonelle rammen. 

Hva vi snakker om når vi snakker om musikk av Mats Andersen er en vellaget og svært interessant dokumentar som prøver å forklare fascinasjonen ved musikk. Hva musikk egentlig gjør med oss. 

Med i filmen er Aurora Aksnes, Jonas Benyoub, Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys, bandet Honningbarna, jazz-saksofonisten Kjetil Møster og komponisten Anna Berg. Men også forskere fra ulike land som forsøker å forklare hvordan musikk påvirker hjernen vår. 

Dokumentaren benytter mange visuelt kreative løsninger, som unngår de mest opplagte måtene å illustrere det som fortelles med ord – deriblant både animasjon og gamle opplysningsfilmer.

Dette er med andre ord en film som ikke bare prater om musikk, men som strever etter å beskrive opplevelsen av musikk, også fra utøvernes side. 

Samtidig er det en film hvor det blir sagt mye interessant. Det ligger forsåvidt allerede i tittelen, selv om den kanskje kan framstå som noe tørr. 

Til syvende og sist er Hva vi snakker om når vi snakker om musikk kanskje et forsøk på å forklare noe som ikke helt lar seg forklare. I tråd med det kjente utsagnet om å skrive om musikk: Det er som å danse om arkitektur. 

Like fullt er filmen et svært hederlig forsøk, som gir bred innsikt i musikkens psykologiske, emosjonelle og ikke minst kollektive kraft. 

Norske portretter om psykisk helse

Blant de norske filmene er også Brev til Håkon Banken, regissert av Sven Arild Storberget og Martin Walther.

Dokumentaren forteller om den norske artisten Håkon Banken som i stor grad appellerte til dansebandsegmentet og folk som heller kjøpte musikk i kassettform på bensinstasjoner enn i platesjapper med kredutvalg. 

I tekstene sang han åpenhjertig om psykiske problemer, på en tid da dette ikke var vanlig i noen musikksjanger. Med dette fikk musikken hans stor betydning for mange som selv strevde i livene sine. 

Banken er ikke et spesielt kjent navn blant musikkinteresserte, men historien hans har også blitt fortalt i NRK-podkasten Balladen om Håkon Banken.

Men la nå ikke det stå i veien for å se denne bevegende dokumentaren, som også inneholder møter med Banken før han gikk bort i 2018. 

Gjennom vanskelighetene han har med å gjennomføre disse intervjuene, får vi ytterligere innblikk i et liv som på ingen måte har vært enkelt. 

Psykisk uhelse skildres også i den norske filmen Innerst i tonen av Torstein Grude.

Dette er ikke et portrett av en kjent artist, men av en mer alminnelig norsk mann som driver med musikk – men som har mistet troen på seg selv. 

Han har også mistet «lyden sin», noe de fleste sliter med å hjelpe ham med, eller engang forstå. 

Med utgangspunkt i å skulle få orden på en forsterker, oppsøker han en annerledestenkende mentor, og tar med det fatt på en reise innover i både lyd og sjel. Eller innerst i sjelen, for å si det med en kjent norsk artist. 

Den grenseoverskridende Genesis P-Orridge

BIFF viser i tillegg internasjonale dokumentarer om kjente artister og musikere som Paul Simon, Peaches og Brian Eno. Og ikke minst Genesis Breyer P-Orridge, som portretteres i David Charles Rodrigues’ dokumentar S/He Is Still Her/e.

P-Orridge er en svært fascinerende person som mange nok har hørt om, uten å kjenne inngående til.

I likhet med Brev til Håkon Banken, er S/He Is Still Her/e en film hvor historien om artistens liv er vel så viktig som musikken.

La oss kort oppsummere: 

På 60- og 70-tallet tok britiske P-Orridge del i kompromissløs, avantgardistisk performancekunst, og var også knyttet til okkulte retninger. Gjennom bandet Throbbing Gristle var hen deretter en foregangsfigur innen den industrielle musikksjangeren, og fortsatte videre inn i elektroniske soniske landskaper med Psychic TV. Det sistnevnte bandet dannet den tilknyttede bevegelsen Thee Temple ov Psychick Youth, av noen ansett for å være en sekt. 

Kanskje mest særegent og ikke mindre radikalt var det kjønnsoverskridende prosjektet «The Pandrogyne Project», som P-Orridge satt i gang med ektefellen Jacqueline Breyer på 90-tallet.

Gjennom hormoner og kirurgi forsøkte de to å bli så like som mulig, og med det utviske grensene mellom hverandre.  

P-Orridge gikk bort i 2020, men medvirker i et lengre intervju. Formmessig består filmen av musikkdokumentarsjangerens velkjente elementer, men gjør god bruk av det rike materialet til det som har blitt en dokumentar med klare filmatiske kvaliteter.  

Men her er det definitivt hovedpersonen som står for de største bruddene på konvensjonene, ikke selve filmen. 

Sånn må det kanskje også være. En film som var like ukonvensjonell som P-Orridge måtte jo ha vært ekstremt eksperimentell, og brutt med alle etablerte fortellerkonvensjoner. 

I S/He Is Still Her/e, som har undertittelen The Official Genesis P-Orridge Documentary, er poenget isteden å fortelle om hens liv og prosjekter. For ikke å si livsprosjekt. 

Det har resultert i et fascinerende, tankevekkende og berørende portrett av en på alle måter grenseoverskridende person.

En person som kanskje virkelig utførte livsoppgaven hen på et tidspunkt ble gitt av forfatteren William S. Burroughs: Å skulle kortslutte all form for kontroll. 

Og heldigvis er heller ikke musikkdokumentaren som sjanger alltid like kontrollert og tro mot sine tradisjoner.  

Alle filmer i denne saken vises på Bergen Internasjonale Filmfestival som varer til og med 24.oktober.

LES MER:

Stig Brenner tar det ned i sin kjellerleilighet

«Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Forbrytelse og straff i Follo: En gonzonovelle om dopdealing, anabole følelser – og neseblod på Ski stasjon. 

Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se