Anora: Visjonær, sexy og nesten-folkelig

ANMELDELSE: Gullpalmevinneren Anora forener umulige størrelser, takket være suverent filmspråk, et utsøkt blikk for det menneskelige og en fenomenal Mikey Madison i tittelrollen. 

*Karakter nederst i saken*

Et googlesøk på Brighton Beach, New York, bringer deg tidlig inn på en Reddit-tråd, der et nysgjerrig og muligens lettskremt ektepar fra Ohio undres over hva i all verden dette er for et sted.

Butikknavn og skilt på russisk gjør dem urolige: Vil de bli kidnappet av mafia eller spionert på av Putin? Har noen et tips til et sted «mer i tråd med deres patriotiske verdier»?

Brighton Beach, som ligger der Brooklyn møter Atlanterhavet, er nettopp kjent for sin store andel av russisktalende.

På søttitallet, da middelklassen spredte seg til forstedene, var det skikkelig Joker-stemning i området, leilighetene ble overtatt av mentalpasienter og syke, i gatene rådde dopsalg og ildspåsettelse – alt i følge Wikipedia.

På samme tid begynte Sovjet-flyktninger – gjerne jødiske – fra Russland og Ukraina å bosette seg i strøket, en utvikling som bare fortsatte med Sovjetunionens fall.

Boligprisene steg, og i dag huser Brighton Beach luksusleiligheter og ballettskole. Men – som turistene fra Ohio kanskje merket seg – stedet har slett ikke mistet edgen. 

Penger, samkvem og asymmetri

I forarbeidet til Anora, flyttet filmskaper Sean Baker til Brighton Beach, for å utforske områdets kontraster mellom prakt og forfall. Hovedpersonen kommer herfra, og det er her mesteparten av handlingen finner sted. 

Men vi blir kjent med Anora (Mikey Madison) i det hun drevent overtaler ymse menn til «private danser» på en strippeklubb – eller snarere lapdanceklubb – på Manhattan.

Fordi hun behersker russisk, blir hun satt til å betjene ynglingen Vanya (Mark Eydelshtein), som snart skal godtgjøre henne en med betydelig sum for å agere som hans «kåte kjæreste» i en uke.

Forholdet er lidderlig, men asymmetrisk: Anora er voksen, Vanya er barn – Vanya er rik, Anora er fattig. 

Den virkelige intrigen settes i gang idet paret bestemmer seg for å gifte seg i Las Vegas. Vanyas foreldre er russiske oligarker og engasjerer lokale lakeier for å få ekteskapet annullert.

Forsøket skjer – delvis med makt – i løpet av en temmelig surrete kveld, som gir et solid innblikk i Brighton Beachs interiører, eksteriører, verdier, dynamikker og uteliv. 

Sol- og skyggesiden

Det er nettopp det stedsspesifikke som gjør Sean Bakers filmografi særegen: Gjennombruddet Tangerine (2015) – filmet med en iPhone – fulgte sexarbeidende transpersoner i Hollywood.

I The Florida Project (2017) tok han for seg fattige småbarns oppvekst og rampestreker i forslummede områder, bokstavelig talt i skyggen av USAs største fornøyelsesparker. 

Red Rocket (2020) foregår i oljebyen Texas City, et sted Baker skildrer ved å sammenstille absurd utseende oljeanlegg med majestetiske solnedganger og trær som blafrer i vinden. 

Felles for hele katalogen er en utforskning av det man med en heidundrende klisje kan kalle «skyggesiden av den amerikanske drømmen». Og som i Tangerine og Red Rocket, er hovedpersonen i Anora en sexarbeider. 

Samtidig representerer sistnevnte noe nytt: Den skildrer– delvis fra innsiden – livet til rikinger.

Og der tidligere Baker-produksjoner fremstod formmessig pønka og håndholdt, føles Anora mer påkostet og tradisjonell i billedspråket. Ikke tradisjonell som i «satt», men som i «sender tankene til historiens fremste filmskapere». 

Sex og skravlete screwball

Da juryforkvinne Greta Gerwig ga filmen Gullpalmen i Cannes i våres, trakk hun linjer til hollywoodgullalder-storheter som Howard Hawks og Ernst Lubitsch.

Og Baker synes mindre engstelig for å underholde enn tidligere – av og til på småsnuskete vis. Det er mye samkvem i disse 140 minuttene og når filmåret skal oppsummeres er det lett å plassere Anora sammen med andre «hete» titler som Poor Things, Challengers, The Substance og Babygirl.

Eller som NRK formulerte det, i en samtale med Dag Johan Haugerud og undertegnede: «Hollywood er kåtere enn på mange år». 

Sexen i Anora har flere funksjoner, den representer valuta, kjærlighet, lidenskap og galskap, på en overlappende måte.

Det er muligens ikke riktig å hevde at Baker problematiserer salg av sex, han menneskeliggjør snarere begge sider av transaksjonen, et godt stykke unna tematisk beslektede Pretty Woman (Garry Marshall, 1990).

På merksnodig vis balanserer filmskaperen realisme og empati med skravlete screwball – det er nettopp den skyndsomme dialogen som sender tankene til eksempelvis Howard Hawks Bringing up Baby (1938). 

Formidabel

Men det er verken dialog, Brighton Beach, screwball, realisme eller sex som vil dominere publikums tanker på vei ut av kinosalen. Det mest slående med Anora er den formidable innsatsen til Mikey Madison. 

Tittelrollen er ikke nødvendigvis gjennomsympatisk, hun har akrobatikken og hustlerholdningen til en stripper, hun snakker russisk, hun forelsker seg, er grådig, sårbar, tøff, voldelig, hevngjerrig, oppgitt – alt under en barsk fasade.

Og det er ikke sånn at alt spilles ut, vi fortsetter å være nysgjerrig på hvem Anora er gjennom hele spilletiden og sannnsynligvis i måneder og år senere. Madison, som tidligere har spilt i Better Things, Once Upon a Time in Hollywood og oppdateringen av Scream, bør definitivt hanke inn noen nominasjoner og priser om et halvt års tid. 

En folkelig auteur

Anora er Sean Bakers mest tilgjengelige film og det går an beskylde ham for å ha blitt glættere.

Er han mer opptatt av å demonstrere hvor virtuos filmskaper han har blitt, mer enn å fortelle en historie med dypere mening? Er punken erstattet med symforock? 

Heldigvis ikke. Akkurat som Poor Things, makter Anora å være underholdende og nesten-folkelig, og samtidig utforske seksualitet og … menneskenaturen, uten å gi avkall på kunstnerisk uavhengighet.

Filmen fremstår både bramfri og som et visjonært auteurverk. Og – kanskje heldigvis – nokså langt fra de «patriotiske verdiene» Ohio-ekteparet ikke fant på Brighton Beach.   

Men det hadde jo ikke vært krise om Baker gjør som Poor Things-skaper Yorgos Lanthimos og følger opp med en enda mer kompromissløs film.  Gjerne i nok et kompaniskap med fenomenale Mikey Madison. 

Karakter:

8 / 10

Anora (Regi: Sean Baker)

LES OGSÅ.

Donald Trump fullfører alle trinnene på Roy Cohns «killer»-skole, men til hvilken pris?

Sterben: Denne tre timer lange filmen om døden er sannsynligvis årets beste film

Luca Guadagnino skal regissere ny American Psycho-film

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Transgresjoner, psykisk helse og politikk preger musikkdokumentarene på årets BIFF