Nr. 24: Et annerledes perspektiv på motstandskamp

ANMELDELSE: Hva skal vi med nok en film om en hvit mannlig helt i eplenikkers lagt til 2. verdenskrig? Nr. 24 har svaret. 

*Karakter nederst i saken*

Jeg skal innrømme det: Jeg har kviet meg for å måtte skrive en anmeldelse av nok en norsk konvensjonell og kommersiell storproduksjonsfilm lagt til 2. verdenskrig. 

Jeg var beredt på å skru opp ventilen for oppsamla gøgge jeg har hatt voksende inni meg siden Max Manus (2008), om hvor jævlig lei jeg er av å se i filmer lagt til «gamle dager», med hvite norske cis-menn i eplenikkers som representanter for en hegemonisk nasjonalromantisk idé om den norske idealmannen™. 

Det overfokuserte fokuset på dyrking av helten som kjemper tappert for å utføre sitt oppdrag og være standhaftig, for fedrelandet sitt, noe som må innebære under actionfylte, ekstreme forhold (Kampen om Tungtvannet, Krigsseileren, Den 12. Mann), har jo også gitt seg til kjenne i andre filmer, etter den samme amerikansk-inspirerte action-oppskriften, og kan også handle om uredde menn som har gjort Norge stolt på andre vis, så som oppdagelsesreisende (Kon-Tiki, Amundsen), eller også i mer moderne skildringer om mannen som redder oss når det kommer et skjelv (Skjelvet) eller en flodbølge (Bølgen).

Ideen om den perfekte, heltemodige mannen har blitt reprodusert i så mange filmer nå, at jeg har mistet tellinga.

Dette er selvsagt satt på spissen, men det blir fort det når en tendens blir så til de grader overdrevet at det tar helt overhånd. 

Heldigvis stopper ranten min her. Heldigvis skulle jeg tenke annerledes om filmen om Gunnar Sønsteby, Nr. 24. 

Gode fortellergrep 

Med Erlend Loe på manus, er det vel også å forvente at nyansene er større og at det tabubelagte pirkes litt mer i. At man i det minste våger å ta litt mer oppgjør med ensidige forestillinger om norsk motstandskamp.  

Kampen for tilværelsen er et av nyere tids beste norske serier, nettopp fordi Loe konfronterer oss med våre egne verdier og alt vi tror vi er, men ikke er.    

Nr. 24 går rett på sak fra start: Filmen åpner med at Sønsteby på sine eldre dager, gestaltet av Erik Hivju, holder foredrag for ungdommer på Rjukan. 

Han starter med å ville snakke om verdier og om demokrati. Her går filmen abrupt inn på hva det egentlig handler om, og lager en direkte kobling mellom mellomkrigstiden, og til i dag.   

Han forteller at de trodde de befant seg i etterkrigstiden, og var fullstendig uforberedte på det som kom. En naiv tro på at det ikke vil ramme oss: «Vi følte oss trygge. Vi trodde vi levde i et demokrati». 

Sånn sett kan man tolke filmen som propaganda for Forsvaret (har de vært involvert?). 

Vi hopper frem og tilbake mellom «nåtid» og tilbake til hendelsene som fortelles om i sin «samtid», parallelt med det den gamle Sønsteby forteller. Det er et fortellergrep som ved å hele tiden ha en fot i nåtiden, er effektfullt ved at det legges til rette for refleksjon rundt det som skjedde, med spørsmål fra salen, både fra skoleklassen (deriblant av Flo Fagerli, Døden på Oslo S), men også vi som ser på, i kinosalen.

Vi kan stille oss spørsmål ved det han vektlegger – og ikke velger å snakke om.

Det er nøyaktig det samme som Sønsteby selv poengterer om mediene som har makt til å velge hva man skal fokusere på, hvordan – og hva man unnlater å skrive om, og som dermed blir vanskelige å stole på i «krigstid», når de er underlagt en okkupasjonsmakt og det ikke eksisterer pressefrihet. 

Også her, ved at han gjør et kort poeng ut av det, om aksjoner som avisene ikke skrev om, går filmen rett inn i samtidens «krig» om hva som skal fortelles, og hvilke perspektiver som vektes og som vi sympatiserer med i mediebildet. 

Sterkt lag

Den gamle Sønsteby leier oss i hånda, til vi følger den unge Sønsteby gjennom ulike sabotasje-aksjoner. Spenningsmomentet ofte ligger i detaljene, og hvorvidt man fullfører en aksjon avhenger av at man er helt klar i toppen, på alerten.

Som vi etter hvert lærer, er det å være forberedt, fokusert og oppmerksom, mye av det det koker ned til om man vil overleve som sabotør. Da er det ikke tid til mye annet. 

Filmen er godt castet, ikke minst er Sjur Vatne Brean glimrende i rollen som den unge versjonen av «Kjakan», med et ettertenksomt blikk og en nøktern holdning – som om han har lengre livserfaring enn alderen tilsier. Noe sier meg at det gjaldt Sønsteby også.

Flere kjente fjes dukker opp i Oslogjengen: Det unge skuespillertalentet Philip Helgar (med artig minirolle i blant annet Dates In Real Life) som Edvard Tallaksen, mens Magnus Dugdale går fra tysk soldat i Den 12. mann, og brite i Kampen om Narvik, til Andreas Aubert her – og «selveste» B-Boy Myhre ikler rollen som Max Manus, noe han også gjør godt.

Vi får også se Espen Petrus Andersen Lervaag gli rett inn i en ørlilten rolle som Vidkun Quisling. Mens Lisa Loven Kongsli går fra den ene norske krigsfilmen i år (som prestefrue i Quislings siste dager) til den andre: Her som Gudrun Collett.

Også den svært talentfulle Ines Høysæter Asserson (som spiller på et stort følelsesspekter i Royalteen) er med som Reidun Andersen, men får svært lite å spille på her. Nå er det jo Sønstebys film, så det er ikke så rart den ikke dveler voldsomt rundt hvilket utfordringer andre rundt ham opplevde – selv om vi jo også får en del smertefulle inntrykk av andres skjebner rundt ham. 

Det er klart filmen også tar seg friheter, men på de rette premissene: Nr 24 søker å gi troverdige fremstillinger gjennom en tonalitet og tilnærming som hverken virker å overdrive eller underdrive disse menneskenes karakter.

Det samme gjelder for dramaturgien: Filmspråket er befriende lite opptatt av at det kun er bomber og skytesekvenser som driver handlingen fremover og som skaper spenning alene.  

Intenst og tankevekkende

Så har vi også å gjøre med et svært habilt team som står bak denne svært suspense-drevne fortellingen. 

Selv om vi er fullstendig klare over at Sønsteby overlever hele krigen, sitter man med dunkende hjerte oppi halsen gjennom mange sekvenser.

Intensiteten er omhyggelig bygget opp med et godt driv, og forseggjort klippearbeid av Trude Lirhus og Kalle Doniselli Gulbrandsen, sammen med Pål Ulvik Rokseths ladde bilder og til Kristoffer Los vibrerende lydbilde.

Det er også  interessant bruk av Radioheads Exit Music (For A Film) som om det også er for å peke på sin egen selvbevissthet omkring samblandingen av fortid og etterkrigstid.  

Filmen holder heller ikke tilbake for det som ventet motstandsmenn som ble tatt.

Spørsmålet om hvordan man ville reagert på tortur blir et gjentakende utsagn: Under ekstreme forhold vet ingen av oss hvordan vi vil reagere. 

Og samtidig forteller torturen om vår evne til å dehumanisere. Metoder kommer mer til syne på en måte der vi selv skaper bilder i hodene, enn det reint grafiske, og er sånn sett smart løst. 

Og samtidig gir det umiddelbare tanker til de mange brutale skjebner i dag som utsettes for tortur, fordi mennesker stadig vekk lærer å dehumanisere. 

Det synes å være et poeng: Å minne om hva mennesker har vært i stand til i alle år, og fortsatt er i stand til i dag. Og hvorfor demokrati og verdier er så viktig å stå opp for. Det er ikke noe selvsagt, akkurat som troen på at likestillingskamp er noe som er vunnet for lengst. Tvert imot. 

Nye perspektiver

Det ville vært rart å ikke skulle lage en film om Norges mest dekorerte mostandshelt. 

Som en rak motsats til dagens bilde på en såkalt influenser, er denne karen en frisk påminner om at det å være nøktern, punktlig, pålitelig, ikke for oppmerksomhetssøkende og ikke gjøre for mye ut av seg, kan være fordelaktig og attråverdig, det også. 

Det skulle tatt seg ut om Sønsteby tok selfies av alle ting han gjorde for Norge. Her har vi alle noe å lære.

Mye er fortalt før, men denne filmens hovedmålgruppe er tydelig: Den unge oppvoksende generasjonen som ikke har like god kjennskap til historien om Sønsteby og co. eller har vokst opp med besteforeldre som tidsvitner fra krigen. 

Et mer interessant perspektiv her, er at filmen også viser et mer nyansert bilde hva gjaldt norske menn under 2. verdenskrig.

Videre graves det litt mer i hva det innebærer å være god, som i å gjøre det rette. Ja, rett og slett drøftes denne forestillingen om den tilsynelatende perfekte norske motstandshelten. 

Her er det tydeligst fokus på mannen som Sønsteby mener var verre enn Quisling, nemlig Karl A. Marthinsen (Per Kjerstad). Han stod for gjennomførelsen av Holocaust i Norge, og ifølge Sønsteby «den største massemorderen i nyere norsk historie».  

Her er det mannen i uniform – Marthinsen – som sees som terroristen, mens mannen som går i sivil og likviderer egne landsmenn – og som i en annen kontekst i dag ville vært kalt for en terrorist – som er helten. 

En mer tydelig parallell til dagens samtid med okkupasjon av stater og motstandskamp, kan du ikke få.

Karakter: 

8 / 10 

Nr. 24 ( Regi: John Andreas Andersen )

Nr. 24 går på norske kinoer fra 30. oktober.

LES OGSÅ:

Transgresjoner, psykisk helse og politikk preger musikkdokumentarene på årets BIFF

Til tross for kritikk er norsk krigsfilm fortsatt pop – også i jula 

Sterben: Denne tre timer lange filmen om døden er sannsynligvis årets beste film

Luca Guadagnino skal regissere ny American Psycho-film

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Donald Trump fullfører alle trinnene på Roy Cohns «killer»-skole, men til hvilken pris?