Folkebølgen: Et savn etter det nære

Sjangermiksing, Blodklubb og et ønske om å bruke det vakre som allerede er – Norges folkemusikkeksperter har svaret på hvorfor tradisjonsmusikk har blitt kult.

Det er så fullt av folk i underetasjen på Riksscenen at husets billigste øltype allerede er utsolgt. På scenen står to skjortekledde menn med hver sin fele over skuldra. På gulvet danses det ringdans. Unge, gamle, skeive, glitter- og bunadskledde har alle trukket hit av samme grunn – for å høre folkemusikk.

Det kan virke som det er en tradert stemning i den unge, norske musikalske luften om dagen.

Helaftner dedikeres til folkemusikk på Parkteatret under konsertkonseptet Gjengangar, der Gauteshow-fjeset Sverre Monsson varmer opp for jazz/vise/folk-bandet Måsåva, mens det populære klubbkonseptet Tuvas Blodklubb har gjort folkedans på byen så populært at det alltid blir utsolgt.

Nyere stemmer som inspireres av folk og vise, slik som Ævestaden og Uld, selger ut konserter side om side med etablerte band som Valkyrien Allstars og Gåte.

Er det en ny folkemusikalsk visebølge som skyller inn over landet? Hvordan ble folkemusikken så kul?

«Folkemusikk-vibe»

Et av trekkplastrene fra årets by:Larm var trioen Uld, som i løpet av sin ettårige karriere har tatt internett med storm gjennom sin musikalske tolkning av Gunvor Hofmos dikt Fra en annen virkelighet, og som er tittellåta fra deres debut-Ep som kom i høst, etterfulgt av utsolgte konserter.

Uld gjør nemlig noe som står sterkt i tradisjonsmusikken: å sette toner til lyrikk, og nytolke gammelt materiale. 

Bandet, som består av Une Lorentze Onarheim på vokal, Lucia Andreadatter Utnem på piano og Dagny Lindgren på trekkspill fremkaller de vakreste toner som kan plasseres et sted innenfor sjangermylderet av visepop, folk, jazz og tradisjonsmusikk.

Eller?

Stemningen er småskral når jeg vil snakke med jentene med curtainbangs om sjanger. Musikken deres lar seg vanskelig kategorisere, mener de: 

– Det er ikke pop, ikke folk og ikke vise, forklarer trioens trekkspiller, Lindgren.

– Det er noe med at vi kanskje ikke har så lyst til å kategorisere oss. At vi vil at musikken skal være fri og noe som skapes uavhengig av sjanger, legger Onarheim til.

Det kan virke kontraproduktivt å skulle snakke sjanger og uttrykk med et band som ikke vil la seg definere, men så er det kanskje også de som oftest plasseres i bås som har mest å si om disse båsene.

Det at vokalist Onarheim har bakgrunn fra folkemusikk, får mye av skylda for at trioen gjerne tildeles et folkemusikkstempel, også som gruppe. For mange er trekkspill dessuten uløselig knyttet til folkesjangeren.

Men det er en vesentlig forskjell: Noe kan høres ut som folkemusikk, uten å være det. Likledes kan man benytte seg av folketradisjonsmateriale, uten at det høres ut som folkemusikk.

– Vi bruker ikke tradisjonsmateriale, egentlig. Trekkspillet gir nok en folkemusikk-vibe og jeg driver med folkesang, men vi bruker ikke folketoner som utgangspunkt i våre komposisjoner, sier Onarheim.

– Det handler mer om en slags misforståelse. Vi er uten tvil inspirert av mye forskjellig, også folkemusikk, og musikken vår har et folkepreg over seg, forklarer Lindgren:

– Men når vi lager noe nytt, så tar vi ikke utgangspunkt i noe gammelt som eksisterer, forklarer Lindgren.

Samtidig bruker de tekster som i hvert fall er litt gamle i musikken sin. Gunvor Hofmos dikt er i hvert fall fra 1948.

De er i begynnelsen av tjueårene, så hvor kommer behovet for å sette gamle lyrikere til livs fra?

– Det er nok det at det finnes så mange fine ord der ute fra før, som vi synes det er fint å gi en ekstra dimensjon til. Tekst er et så sterkt virkemiddel, så det er veldig spennende å dykke inn i tekst som allerede eksisterer, forteller Onarheim.

Blodklubb har skylda

Når jeg spør Uld om de har noen god forklaring på hvorfor musikken de lager treffer folk, og hvorfor folk- og visesjangeren har fått en oppsving, trekker de fram et konsept som skal vise seg å bli en gjenganger i denne folkemusikkreportasjen, nesten til det parodiske:

– Har du hørt om Tuvas Blodklubb? Spør Onaheim. 

Det populære folkemusikalske nattklubbkonsept ble nylig kåret til Årets arrangør under prisutdelingen Folkelarm for sitt unike format.

– Det har kommet mange arenaer hvor man kan drive med det. Også er det en musikk som er hverdagslig, spesielt folkemusikken er for min del noe man har med seg hver dag og som lever i alle, sier Onaheim.

Lindgren peker heller på et utbredt behov for å ta musikkindustrien i en ny retning når det stadig er popsjangeren som tar mest plass på radio og på festivaler.

Behovet for noe nytt, og at noe annet enn popmusikken får råderett på de store plattformene, hinter dessuten mot at folke- og visemusikken er i ferd med å bli en slags motkultur.

Kan vi ane en ny generasjons opprørssjanger?  

Både motstrøms og medstrøms

Det finnes også de som utvilsomt lar seg definere som folkemusikere.

Noen av disse vil at folkemusikken skal bli like populær som popmusikken. Her finner vi folkemusiker, låtskriver, klaviklyrist og vokalist, Eir Vatn Strøm. 

Hun er kanskje mest kjent fra bandet Ævestaden, hvor hun i tillegg spiller synth og styrer elektronikk.

Sammen med bandkollegaene Kenneth Lien og Levina Storåkern, befinner hun seg på bransjefestivalen Womex i Manchester «for å bransje» når jeg ringer for å spørre om folkemusikk er kult.

– Ja. Som faen, svarer Strøm.

– Folkemusikk er tidløst, har overlevd for alltid og går ikke ut på dato. Spesielt nå med denne bølgen, som jeg også er med på, hvor folkemusikken blir mer tilgjengelig.

Den svensk-norske folketrioen Ævestaden begynner å bli en slags spesialist på vakre dobbeltprosjekter.

Først gjennom sitt samarbeid med indieorkesteret Benedikt, og nå med progrockbandet Kanaan på plata Langt, lagt vekk, hvor forøvrig halvparten av låtene er tradisjonelle folketoner. Sammen syr de folkemusikk sømløst inn i andre sjangre og skaper nye lydbilder. 

På sin solodebutplate Om jeg lar deg sove må du våkne fra 2023 derimot, går Strøm mer i retning pop.

Musikeren, som ble utpekt som årets unge folkemusiker i 2022, trekker fram sjangerkrysninger som en av årsakene til folkemusikkens voksende popularitet.

– Det har jo alltid eksistert en fornying av folkemusikk: Gåte, Valkyrien Allstars og Sara Parkman, og kombinasjoner av jazz og folk, eller rock og folk. Jeg føler nok også at det er mange som har gått mer i retning folk etter at vi i Ævestaden startet opp, men jeg vet ikke om det er noe som stemmer eller bare en følelse.

– Er det en ny folkebølge?

– Ja, jeg tror det er en ny bølge. Spesielt det at man nå kombinerer folk med elektronisk musikk. Det er også noe med Tuvas Blodklubb og Riksscenen sine bookinger som tilgjengeliggjør sjangeren for både miljøet og de utenfor. 

– Det er en måte å få vanlige folk til å oppdage tradmusikk [kul bransjeslang for tradisjonsmusikk] på. 

Folkestempelet

På Strøms solodebut, er seks av ti låter egne, mens de resterende er en blanding av eget materiale og tradisjonslåter. I likhet med Uld, trekker også Strøm fram behovet for bevaring og kjærligheten til tradisjonsmateriale i arbeidet sitt:

– For det første så er det så mye fint materiale som jeg ikke vil skal dø, det er nok hovedgrunnen min. Jeg vil også at folk skal høre hvor mye fint arvemateriale vi har, at det går an å bruke det på forskjellig vis og at tekstene er relevante i dag, sier folkemusikeren.

– Men det er ikke megaviktig for meg at det låter folkemusikalsk. Det som er gøy, er at på helt egne låter så drar jeg gjerne inn folkemusikkelementer, men på tradlåter så gjør jeg kanskje litt motsatt.

Folkemusikeren er også del av den elektroniske gruppen Mörmaid, og forteller at hun ofte tildeles stempelet som folkesanger, uansett hvilket prosjekt det gjelder. Hypotesen hennes er at dette nok gjelder flere:

– Une i Uld, for eksempel, synger med mye krull og har studert folkemusikk, noe som gir bandet det folkestempelet. Det samme skjer med meg, siden jeg har studert og vært i miljøet lenge, så tror jeg mange tenker at det er folk uansett hva jeg gjør.

Strøm forklarer at kruller er en type forsiring som er vanlig å bruke i folkemusikk, både instrumentalt og vokalt. De er ofte litt skjulte og brukes for å få strofer mer sammenhengende, i tillegg til å pynte på dem. Ingebjørg Bratland er et prakteksempel.

Sjangeblanding, en gammel tradisjon

– Jeg kan begynne med å si at det ikke er noe nytt at folkemusikere eksperimenterer, sier redaktør i bladet Folkemusikk, Kjellbjørn Karsrud. 

Med over 25 års erfaring som musiker i folkemusikkmiljøet, er han en mann med godt overblikk over folketrender. 

– Egentlig kan du gå helt tilbake til 60- og 70-tallet, så finner du sjangerblandinger allerede da. Da var det en type «back to the roots»-stemning, også internasjonalt. 

Eksperimentering er selve nøkkelbegrepet når Karsrud snakker om hva som kjennetegner dagens unge folkemusikere.

Han trekker blant annet fram Ævestaden og Kanaans nylige hardrocksamarbeid, noe han beskriver som «grensesprengjandes».

På valdresdialekt med tjukk l, tar Karsrud oss med helt tilbake til 1973, da hardingfelespiller Sigbjørn Bernhoft Osa spilte med rockegruppa Saft under Ragnarockfestivalen i Holmenkollen.

I skjønn harmoni med 70-talls-progrock, kunne folkehavet nyte både folkedans og bunader på scenen.

– Det tror jeg var banebrytende for mange, sier han.

Hardingfelespilleren er likevel enig i at sjangeren har fått en oppsving det siste året, og trekker fram spesielt én faktor som mange kanskje overser:

– Det man kan trekke fram, er at det er veldig mange talentfulle folk som har satset på musikken ved å ta utdanning. Det er tre store folkemusikkinstitusjoner i Norge: Norges musikkhøgskule, Ole Bull Akademiet i Voss og Folkemusikkstudiet i Rauland. Totalt sett er det mange unge som går både tre og fem år og fordyper seg i musikk generelt, og folkemusikk spesielt.

Karsrud er samtidig opptatt av å skildre nyansene innad i miljøet, og understreker at det blir feil å snakke om kun ett folkemusikkmiljø. Felles for alle miljøene finner vi likevel kravet til fordypning. 

– Det å være «trad» betyr at man har fått det inn skikkelig, du må jo fordype deg i én eller flere tradisjoner. En er ikke nødvendigvis en tradisjonsbærer selv om en lar seg inspirere av folkemusikk og tradisjonsmusikk, forteller han.

– For å være det må du ha tatt jobben med å fordype deg i et nedarva tradisjonsmateriale over tid, og kanskje være velvillig innstilt til å videreføre dette til kommende generasjoner. Det er ikke nok å sette seg ned og spille litt med noter, du må jobbe med det i flere år.

Med sterk grobunn for utdanning, fordypning og sjangerkryssninger, kan mye tyde på at folkemusikkbølgen er noe mer enn bare en bølge – den er på vei til å bli en definerende sjanger for dagens generasjon, slik for eksempel hiphop og rap var for unge på 90-tallet.

Folkebølgen har Karsrud også merket på kroppen: Han er med i hardingfelegruppa Spelemannslaget til fremjing av møsagrodde låttar, og spilte på Tuvas Blodklubb i april i år.

– Vi spiller utelukkende gamle slåtter fra Valdres, og likevel var det fullt på dansegulvet og utsolgt mange dager i forveien. Det var uvant, så jeg er helt med på at det har vært en boom det siste året, kanskje særlig knyttet til miljøet i hovedstaden. 

I Valkyrien Allstars’ fotspor

I året som kommer, kan det være lurt å merke seg navnet Pumpegris – et folk-rock-popband, som inspireres av vestafrikansk musikk, og som har tatt navnet sitt fra den danske barnedikteren Halvdan Rasmussens dikt Pumpegris. 

Vokalist Vera Sonne og felespiller Trygve Liahagen ringer fra Voss, og nok en gang skal vi driste oss inn i et definisjonsunivers fylt med sjangerrot.

– Alle band sier jo det: «Vi er mellom sjangre». Men jeg opplever at hver av låtene våre spriker i retning, forklarer Sonne. 

– Noen ganger er vi inspirert av rap, andre ganger pop og punk. Vår bassist, Mikkel Bjørneboe, er for eksempel en sånn funk-mann og har en del vestafrikanske trekk i sitt spill, noe som påvirker vårt sound gjennom alle låtene, fortsetter vokalisten. 

– Det er jo superklisje å si at man ikke passer inn i noen boks, men om jeg skal velge en helt okei boks å være i, så er det nok folkpop. 

Pumpegris har blant annet spilt på Pride, Vill Vill Vest, og på begge folkemusikk-konseptene Gjengangar på Parkteatret og Tuvas Blodklubb.

Så er det også årets folkemusiker Tuva Syvertsen selv – hjernen bak den prisvinnende Blodklubben (under Folkelarm), og frontfigur i Valkyrien Allstars – som har produsert bandets debutsingel som kom i starten av november, men også debutalbumet som kommer i 2025. 

– Jeg tror vi tråkker i Valkyrien sine fotspor. De har virkelig rendyrket sitt uttrykk, som jo ligger mellom sjangre, og da blir det det uttrykket det blir, sier Sonne.

Bandets felespiller forteller at de ønsker å innføre ordet folkfusion som en beskrivende paraplysjanger for Pumpegris. For når man implementerer ordet fusion, så er liksom alt lov, mener han.

I motsetning til Uld, som setter toner til tekst, hender det at Pumpegris heller setter nye tekster til gamle melodier. 

– Men mye av tradisjonen ligger i groovene vi velger – elementer som trekkes ut fra sin originale form og blir til en ny ting, forklarer Sonne, som er bandets tekstforfatter.

I likhet med kanskje folkemusikere flest, ser også Pumpegris det som sitt mandat å bringe sjangeren ut i verden, slik at så mange som mulig får nyte det flotte folkemusikken har å tilby.

– Vi to som sitter her, er i utgangspunktet blitt forelsket i denne musikken uten at det kommer med noen andre goder enn at det er fantastisk musikk og et veldig lite miljø. Vi vil helst at så mange som mulig skal elske denne musikken, sier Sonne. 

I grevens tid

De to bandmedlemmene har også sine tanker om hvilke faktorer som er avgjørende for at folkemusikken skal nå ut til hvermannsen:

– Jeg tror det har mye å gjøre med medieoppmerksomhet. NRK har laget serien Trollstemt, som har blitt pusha godt fram i både NRK og i nyhetsrulla, også med artikler. De har også hyra inn en folkemusikkritiker, som er med på å gjøre folkemusikken mer aktuell, sier Liahagen.

– I Oslo har mange utenforstående forstått at folkemusikk er noe dritfett som de må sjekke ut, og her har nok Tuvas Blodklubb på Riksscena hatt særlig stor innflytelse, så det er nok en blanding av medier og mennesker som drar på arrangementer, som gjør at det vokser.

Den store folkebølgen beskrives som en bølge av en grunn: Den er noe som kommer og går. Frontfigur Vera Sonne mener det dypest sett kan handle om menneskets behov for noe nært og kjært: 

– Det var vel på 70-tallet at det sist var på tide med en ny bølge innen folkesjangeren, visemusikken, og alt som liksom er nært, tett på, inderlig og ektefølt.

Hun tror det handler om sjangre som har en sterk kobling til det å møtes, å være sammen og høre på live musikk.

– Det tror jeg er noe samfunnet trenger igjen nå. Den nye bølgen med folkemusikk kommer som bestilt. 

Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka

https://www.instagram.com/p/DDMq43FKUQF/

LES OGSÅ:

Norske musikkskatter med Ol’ Burger Beats

Tuva Syvertsen er årets folkemusiker og årets arrangør med Tuvas Blodklubb

Irsk fest i Tøyenparken: Kneecap, The Mary Wallopers og Fontaines D.C. til Øya

Vi ble med Tuva Syvertsen på Blodklubb: – Folk skal få tilgang på sin egen tradisjon

Folksom høstrute: Dette hører vi på nå