Årets beste serier 2024
Dette var seriene som fikk oss til å le, som trollbant og engasjerte oss i 2024.
Her er årets beste serier, i tilfeldig rekkefølge:
Shōgun
Serieskaper: Rachel Kondo og Justin Marks
Hvor: Disney+
Basert på James Cawell-boka med samme navn, er Shōgun satt til føydale Japan. Her får vi ti episoder om maktspill, ledet an av lorden Yoshii Toranaga (Hiroyuki Sanada), den britiske kapteinen John Blackthorne (Cosmo Jarvis) og tolken Toda Mariko (Anna Sawai) som kommer sammen i det en borgerkrig lusker.
Shōgun ble ikke bare en favoritt hos kritikere og seere, men også Emmy-favoritt, og vant flere høythengende priser, blant annet for beste dramaserie, beste mannlige skuespiller og beste kvinnelige birolle i en dramaserie.
Der den tidligere TV-adaptasjonen fra 80-tallet fokuserte mer på kaptein Blackthrone, handler det her langt mer om de japanske karakterene, og det er et sterkt menneskelig drama i kjernen.
Historiefortellingen, utviklingen av karakterene og de nydelige settene, gjør det enkelt å bli transportert til denne historien av Japan – til tross for at hele serien er spilt inn i Canada.
– Steffen Stø
Nobody Wants This
Serieskaper: Erin Foster
Hvor: Netflix
Joanne møter rabbineren Noah (Adam Brody) på voksenfest, og med ett oppstår en uslukkelig gnist, selv om det blir fort tydelig at de tilhører to helt forskjellige verdener.
Skildringen av ekte romantikk i Nobody Wants This er noe av det mest medrivende som har flimret på skjermen i hele år, men en annen tendens som serien skildrer til perfeksjon, er kvinners interne maktspill.
Serien beskriver også hvordan venner og families tilbakeholdelse av anerkjennelse av en ny kjæreste er et effektivt maktspill, og hvordan kvinner har en tendens til å ønske hverandre det verste dypest inne.
Elementet av kvinnekamp i møte med konservative ideer, er noe av det som gjør den romantiske komedien til et mer ektefølt drama mellom alle latterkulene.
Moralen i historien er noe så fornuftig som at vi ikke skal behøve å endre oss for andre, hverken kvinner eller kjærester, at det kanskje finnes noen der ute som er villig til å ta oss som vi er (akkurat som i Bridget Jones!).
Midt i mørke tider kommer nødhjelp i form av ekte romantikk, så bunnsjarmerende og elskelig i all sin tvetydighet, at man ikke kan annet enn å overgi seg.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les hele anmeldelsen her.
Baby Reindeer
Serieskaper: Richard Gadd
Hvor: Netflix
Skotske Richard Gadds hybrid mellom prykologisk thriller, traumer, komikk og drama om hans kvinnelige stalker, er grøssende uhyggelig.
Men Baby Reindeer er like mye en serie som effektivt viser hvordan maktmisbruk, manipulering og overgrep kan skje mot de vi tror ikke kan rammes av det, på en måte som virkelig sitter i lenge etterpå. Kanksje fordi serien er basert på ekte hendelser, og Gadd spiller sin egen hovedkarakter basert på seg selv?
Det er ikke bare meta, for virkeligheten har også overgått fiksjonen, nok en gang: Gadds virkelige stalker som angivelig inspirerte Martha-karakteren i filmen saksøkte Netflix og ble invitert av Piers Morgan for å fortelle «sin versjon». Nok om det.
Stemingen er i hvert fall klaustrofobisk og anspent, og lik hovedkarakteren Donny Dunn, føler heller ikke vi som tilskuere oss trygge noe sted. Likevel evner serieskaper Gadd å skape balanse gjennom sine formgrep og regi, og får frem lyspunkter og humor i det som ellers grenser mot noe ganske deprimerende.
Jessica Gunning gjør en sterk rolleprestasjon som stalkeren Martha Scott. Her får vi en antagonist som det aldri er mulig å forutse, og som heller ikke oppleves som noen «stereotyp stalker», men et menneske som tidvis oppleves menneskelig og empatisk – det er også derfor hun oppleves potensielt farlig.
Gadd skaper en troverdig og unik hovedkarakter som det er lett å forstå det selvdestruktive handlingsmønsteret til når ny informasjon fra fortiden sakte men sikkert rulles frem.
Gjennom et forseggjort manus og skuespill er det vanskelig å ikke sitte klistra til skjermen.
– Ida Madsen Hestman
Baby Reindeer vant Emmy for beste miniserie, manus, beste kvinnelige birolle og hovedrolle.
Fallout
Serieskaper: Jonathan Nolan og Lisa Joy
Hvor: Amazon Prime
Selv hvis man aldri har eid en gamerstol, er Fallout utvilsomt en vitaminsprøyte for seriesfæren anno 2024.
Amazon Prime-serien er basert på videspillserien med samme navn, og brakt til live på skjermen av ingen ringere enn Westworld-skapere Jonathan Nolan (som har jobbet på broren Christophers mer famøse filmer) og Lisa Joy.
Post-apokalypsen fortoner seg både humoristisk og grotesk i en verden av retrofuturistisk estetikk, rikmanns-bunkerser og kapitalist-amerikas ondeste krefter.
Hovedkarakteren Lucy spilt av Ella Purnell, ghoulen spilt av Walton Goggins og Hank MacLean spilt av (selveste) Kyle MacLachlan, er alle åpenbare grunner til at Fallout er en av årets desidert store høydepunkter.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Slow Horses S4
Serieskaper: Will Smith
Hvor: AppleTV+
Den britiske humørfylte spionserien basert på Slough House-romanserien av Mick Herron, følger den smått Bond-aktige River Cartwight og hans kollegaer av eksentriske utstøtte MI5-spioner, som av ulike grunner har blitt degradert fra stillingen sin, og henger rundt på Slough House.
Og med Gary Oldman i hovedrollen som den stinkende lederen deres, Jackson Lamb, som ikke akkurat bidrar til å skru ned for det iboende komiske mørket i serien. Man vil bare ha Slough House-gjengens nærvær på repeat i stua.
Sesong 4 har uppet gamet betraktelig hva gjelder delikate farger, metning og bildekvalitet, men også skrudd opp spenningen.
Sesongen er smart skrevet, og med puslespillbrikker også plantet i en dement hukommelse.
Det er fortsatt herlig dynamikk i en sesong som dessuten nikker nostalgisk til The Matrix på flere måter enn den åpenbare.
Sannsynligvis det råeste ensemblet på TV om dagen, det er med andre ord knytta store forventninger til fortsettelsen i sesong 5 og 6.
– Ida Madsen Hestman
Ripley
Serieskaper: Steven Zaillian
Hvor: Netflix
Fortellingen om den skruppelløse Tom Ripley fra Patricia Highsmiths bok The Talented Mr. Ripley (1955), har fostret mange formidable filmskildringer.
Netflix-utgaven Ripley er utvilsomt mørkere enn alle forgjengere, i bokstavelig og overført betydning. Ripley lener seg på referanser til film noirs silkeglatte bilder og 60-talls-settingens naturlige eleganse.
I forførende sort/hvitt kommer vi inn i hjernen på en grådig morder, hvis største talent er å lyve og bedra.
En visuell gave til garvede filmelelskere og et overraskende, nyskapende blikk på den allerede grundig undersøkte Ripley-karakteren gjennom en ubegripelig formidabel Andrew Scott.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Kids in Crime S2
Serieskaper: Kenneth Karlstad
Hvor: TV2 Play
Etter å ha bygget opp grunnmuren til et bunnsolid univers i sesong 1, er det akkurat som om serieskaper Kenneth Karlstad ser sitt snitt til å sparke litt til rammeverket i sesong 2.
På mange måter holdes kammertonen fra første sesong, men den er langt mørkere og mer eksperimentell i både form og tema. Den later til å ha en uforbeholden tillit til at publikum kan navigere i lekent foto og karakterenes kaotiske ferd gjennom plottet.
Dette føles allikevel helt riktig for en serie som handler om noen som er helt fucka på stoffer mesteparten av tiden, eller er i ferd med å gå til grunne i jakten på dem. Der sesong 1 tross eksperimentelle grep brukte mer lineær historiefortelling, virker det som om sesong 2 er mer interessert i å utforske den menneskelige nedbrutte psyke.
Lea Myrens Monica leverer en rystende god rolleprestasjon, blottet for forfengelighet som sesongens fortellerstemme og narrativt omdreiningspunkt. Kristian Repshus som Tommy Montana, spiller «hyppær»-troverdig i hvert eneste bilde, og tilfører serien en god del humor. Det samme gjelder for Martin Øvreviks Pål Pot, som i denne sesongen skildrer psykisk forfall med nerve og dybde.
Sesongen holder i likhet med sesong 1 et kunstnerisk svært høyt nivå, med et formidabelt foto av Pål Rønnevik. Det er i det hele tatt som om det er skrudd opp for å leke med formspråket på alle parametere, i den bekmørke millenniumsskildringen.
I sesong 2 er festen over og vi er på vei ned i avgrunnen sammen med karakterene. Det er på ingen måte en behagelig reise, men det er sabla bra tv.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les hele anmeldelsen her.
The Penguin
Serieskaper: Lauren LeFranc
Hvor: HBO Max
Gestaltet av en fullstendig ugjenkjennelig Colin Farrell, som også dukket opp i filmen The Batman, fortsetter spinoff-serien The Penguin der filmen slutter, men fra et ganske annet perspektiv.
Det er ubestridelig gøy å se en skuespiller gjennomgå en så fullstendig transformasjon i mimikk, talemåte og bevegelser, så vel som det imponerende sminke- og protesearbeidet som ligger til grunn. For ikke å nevne imponerende skuespill.
Serieskaper Lauren LeFranc vet å spille på etablerte fortellerkonvensjoner, som gryende «bromantikk» og erkemotstandere som speiler hverandre – ikke minst i handlingens framtredende farskomplekser og kledelig ekstreme ødipale relasjoner.
Konvensjonene brukes også til å bryte med seerens forventninger. Dette gjenspeiles i de mange velskrevne dialogene, hvor øyeblikk med tilsynelatende åpenhjertige betroelser gjerne snus til fiendtlige konfrontasjoner.
Det sies at tilbakemeldingen HBO oftest gir til serieskapere når de utvikler nye prosjekter, er å gjøre dem mørkere. Mye tyder på at dette rådet har blitt fulgt i The Penguin – og godt er det.
For de av oss som kjenner på et visst superhelt-utmattelsessyndrom, er dette kanskje veien og lyset: En serie basert på et superheltunivers som ikke er en superheltserie.
Den minner oss samtidig om at disse tegneseriene er befolket av karakterer som har vekket fascinasjon og begeistring gjennom mange tiår, med god grunn.
– Aleksander Huser
Les hele anmeldelsen her.
Serieanmeldere som har stemt over årets serier er: Ida Cathrine Holme Nielsen, Aleksander Huser, Steffen Stø og Ida Madsen Hestman.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
LES OGSÅ:
Norsk serie om datingkultur hanker inn priser, nå også i Danmark
Har Emmy-favoritten The Bear gått på en seriesmell?
Ta en titt på den første teaseren for The Last of Us sesong 2