Emilia Pérez: Et uspiselig mesterverk
Zoë Saldaña og Karla Sofía Cascón i Emilia Pérez.
ANMELDELSE: Jaques Audiards syretripp av en woke-infusert gangster-musikal er mildt sagt en film som deler vannene. Hvorfor er den så vanskelig å like?
*Karakter nederst i saken*
TROMSØ INTERNASJONALE FILMFESTIVAL: Uansett om man liker eller ikke liker Emilia Pérez, er det unektelig en usedvanlig filmopplevelse. Noen (inkludert undertegnede) vil påstå at den er både storslått og uforglemmelig.
Emilia Pérez vant prisen for beste skuespiller i Cannes. Den ble fordelt mellom de fire hovedrolleinnehaverne Karla Sofía Gascón, Zoë Saldaña, Adriana Paz og Selena Gomez.
Nå har den vunnet fem Golden Globes og er dessuten nominert til en haug med priser her i den såkalte Award season.
En ukonvensjonell musikalopplevelse
Musikalsjangeren er tydeligvis kraftig i vinden om dagen, både med hyperkommersielle Wicked og kunstfilmmusikalen The End fra Joshua Oppenheimer.
Men ikke alle er tilsynelatende like lette å like.
Sistnevnte ble i likhet med Emilia Pérez vist i et musikal-program under årets utgave av Tromsøs Internasjonale Filmfestival, og jeg har ALDRI sett en lignende exodus fra en pressevisning som under den.
Den er i likhet med Emilia Pérez ukonvensjonell, både musikalsk og filmatisk, og leker seg med en rekke stereotypier og arketyper.
Emilia Pérez har dog fått mye kritikk på sosiale medier for å forsterke stereotypiske, negative forestillinger om mexicanere og mexicansk kultur.
Dette aspektet kan jeg vanskelig uttale meg om, så jeg vil fokusere på filmen som filmverk.
I Emilia Pérez selger den unge, underbetalte advokatfullmektig Rita (Zoë Saldaña) sjelen sin til djevelen, narkobaronen Manitas (Karla Sofía Gascón).
Han vil at hun skal løse en nesten umulig oppgave:
Å finne et legeteam som vil hjelpe med omfattende kjønnsbekreftende operasjoner, under radaren, for deretter å gjenoppstå som et helt nytt menneske.
For å arrangere dette, vil Rita bli rikelig belønnet.
Musikalens transformative makt
Emilia Pérez passer perfekt inn i musikalens løfte om transformasjon.
I langt de fleste musikaler synger protagonisten om noe de ønsker innerst inne, og som regel blir det oppfylt gjennom en eller annen form for transformeringssekvens – helst i form av et musikalnumre.
I Emilia Pérez er transformasjonen både av fysisk og åndelig karakter, og langt mer enn bare en klassisk bli-ny-sekvens som eksempelvis i Stanley Donens ikoniske Funny Face (1957).
Proteser og visuelle effekter forvandler Gascón til kartellkongen Manitas.
Hun er mildt sagt ugjenkjennelig, hvilket gjør avsløringen av Manitas’ kvinnelige jeg desto mer effektiv.
Transformasjonen er så gjennomført, at jeg faktisk trodde det var to forskjellige skuespillere.
Emilia Pérez er helt klart mest nyansert og interessant i skildringen av hva forvandling kan gjøre med en – eller snarere ikke gjøre.
For Manitas’ ønske om å utleve sitt sanne jeg går unektelig utover en hel del andre.
Den ytre forvandlingen og den forhenværende persons falske død, endrer ikke alt. Manitas dukker fremdeles opp i ånden når ting blir satt helt på spissen.
Det finnes mennesker, ting og dynamikker fra det tidligere livet som Manitas, nå Emilia, kanskje allikevel ikke vil oppgi helt.
Emilia blir tilsynelatende god og regelrett veldedig, der Manitas var ond, og starter et senter for å finne personer som er forsvunnet.
Allikevel dukker rester av Manitas’ skruppelløshet opp i Emilia. Kanskje bare en illustrasjon av at selv om vi får vårt høyeste ønske oppfylt, så sitter vi fremdeles igjen med oss selv.
I tillegg krever hennes transformasjon og ønske at en del andre mennesker ikke kan komme videre med livene sine og få utlevd sine drømmer og ønsker.
Det er ikke bare Gascóns karakter som gjennomgår en transformasjon.
Zöe Saldaña blir også tilsynelatende forvandlet av den store rikdommen som følger oppgaven fra kartellkongen, og hun blir også fanget av den, i stedet for å få den friheten hun ønsket seg.
Fremmedgjørende og slagkraftig
Mange av musikalnumrene i Emilia Pérez er rå, brutale og storslåtte, selv om de helt klart befinner seg på den eksperimentelle siden av skalaen.
Musikken er komponert av Camille og Clément Ducol. Det er den fransk-belgiske koreografen Damien Jalet som står for de ukonvensjonelle dansescenene. Dette er neppe en musikal for deg som liker polert belting og yre jazz hands.
Fordelen med en musikal som Emilia Pérez er at sangene virker integrert i diegesen ved rett og slett å virke som noe man finner på underveis.
Det samme gjelder faktisk koreografien, og det er som kjent vanskelig å etterligne det tilsynelatende tilfeldige.
Emilia Pérez sikter åpenbart på å bevare filmhåndverket og ikke la det gå på kompromiss med musikaldogmet, som filmen unektelig har satt seg.
De fleste sangene har evnen til å virke både fremmedgjørende og perfekt integrerte i det fragmentariske og til tider uoversiktlige universet filmen bygger opp.
Det er ikke sanger som får deg til å synge med på refrenget eller nødvendigvis gå nynnende ut av kinosalen, men det rå og upolerte, noen ganger direkte ufengende, passer perfekt til den fortvilelsen, desperasjonen og håpet karakterene opplever.
Det er imidlertid ikke alle musikalnumrene som er like slagkraftige.
Det dreier seg hovedsakelig om et nummer som går kanossagang på TikTok og Instagram for tiden.
Scenen utspiller seg på sykehus verden over i jakten på en lege som kan hjelpe Manitas, og det synges ordrett om hvilke inngrep som skal gjennomføres.
Scenen er nærmest komisk, jeg har også inntrykk av at det er med vilje, men virker noe tam og platt ved siden av maskingevær som setter rytmen og en dansende Zöe Saldaña.
Det var vel egentlig bare et spørsmål om tid før Saldaña skulle gjøre en musikalrolle.
Mange husker henne sikkert som svært talentfull ballettdanser i Center Stage (Nicholas Hytner, 2000). Det samme gjelder pop-vidunderet og Disney Channel-stjernen Selena Gomez, som gjør sin første spansktalende rolle.
Hun har fått mye pes for uttalen sin, men det er dog meningen at denne ikke skal være plettfri, da karakteren også er vokst opp i USA.
Den nye 90-minuttern?
Bare et lite hjertesukk – hvorfor skal alle nye filmer nå som standard vare i over to timer?
Emilia Pérez varer i to timer og ti minutter og felles for samtlige nye filmer er at de har en spillelengde på minst to timer.
Det er rett og slett blitt den nye 90-minuttern, og jeg har enda til gode å oppleve at de ikke kunne ha vært kortet ned minst en halvtime.
Dette er også tilfellet for Emilia Pérez, som ellers er en glimrende film.
Den hadde hatt godt av å bli strammet opp litt, kanskje ta bort det musikalnummeret som får gjennomgå mest – og litt til. Kill your darlings er visst et glemt begrep.
Selv om den kanskje kunne vært en halvtime kortere, er Emilia Pérez en helt særegen filmopplevelse.
Man blir revet med, både av de atypiske musikalnumrene og av fantastiske skuespillerprestasjoner.
Emilia Pérez er neppe for alle, men et uspiselig mesterverk som bryter mange av sjangerens blankpolerte konvensjoner.
Karakter:
8 / 10
Emilia Pérez (Regi: Jaques Audiard)
Emilia Pérez hadde norsk premiere under Tromsø internasjonale filmfestival, her filmen deltok i hovedkonkurransen, og får ordinær norsk kinopremiere 31. januar 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
LES OGSÅ: