The End: Bittersøt musikk ved verdens ende
ANMELDELSE: En saltmine, undergang og pinlig få mennesker i trygghet og overflod ved verdens ende er utgangspunktet for en mildt sagt annerledes musikalopplevelse.
*Se karakter nederst i saken*
FILMFESTIVALEN I TROMSØ: Joshua Oppenheimer vendte opp-ned på dokumentarsjangeren med de gripende folkemordskildringene The Act og Killing (2012) og The Look of Silence (2014).
Når han nå slipper sin første fiksjonsfilm, som attpåtil er en musikal (!), er det god grunn til å pusse brillene.
The End fikk Norges-premiere på Tromsø Internasjonale filmfestival, der Oppenheimer selv var gjest.
Dette var helt klart en av de filmene man gjerne ville få med seg, men bare for å forklare hvor underlig en film dette er, så var det en regelrett exodus fra pressevisningen på premieremorgenen.
Jeg har ikke sett en lignende utvandring før.
Jeg har dog heller ikke sett en lignende film før. Det er helt klart et verk som ikke nødvendigvis fenger alle.
The End varer i to og en halv time, en modig lengde for selv de mest begivenhetsrike filmer, det kan kanskje være noe av forklaringen.
Også er den bare umiskjennelig merkelig. Nesten aparte.
Undertegnede ble sittende til the bitter end (haha), og det er jeg veldig glad for.
Quirky postapokalypse
Det finnes mange spennende, dystopiske og skjellsettende postapokalyptiske fortellinger.
The End er ikke en av dem.
I stedet beror Oppenheimer seg på et virtuost og tidvis vakkert formspråk med elementer av eksplisitt fremmedgjøring.
De fremmedgjørende elementene i filmen kommer først og fremst til uttrykk gjennom god gammeldags quirk.
Det virker sannsynlig han kan ha vært inspirert av quirkens fyrstinne, Miranda July.
Kanskje spesielt av hennes briljante Kajillionaire (2020), som også er en syrlig klassekommentar med elementer av dommedag.
I den ryster små jordskjelv hele tiden filmen og karakterene, i påvente av det store, totalutslettende skjelvet.
Hun har morsomt nok, som vag parallell til The End, også fortellerstemmen i vulkan-dokumentaren Fire of Love (2022) – en kjærlighetshistorie fra der hvor verden står i brann.
I ly for inntrengere
I The End møter vi en familie som har levd under jorden de siste 20 årene etter en verdensutslettende katastrofe.
De har tatt med seg en venn, en lege og en butler i dommedagsly i en saltmine langt under jorden, hvor de ikke ser ut til å mangle noe som helst.
Sønnen ble født i denne beskyttede boblen.
De har faste rutiner bestående av å omrokkere noen av kunsthistoriens største mesterverker, restaurere sprekker i veggene, lage papirblomster, ha sikkerhetsøvelser i sølvdrakter og spise fin middag.
Vi får vite at faren har vært en slags energimagnat før verden gikk under, og at det i begynnelsen kom overlevende til saltminen som ville søke ly sammen med beboerne.
Men de fremmede endte alltid med å ville drepe familien (selv om de virket snille), og derfor har de nå helt klare regler for hva de skal gjøre med inntrengere.
De har skapt sin helt egen verden under jorden med egne fortellinger om sin rolle i den.
Når det for første gang på mange år kommer en jente, en inntrenger, blir verdensordenen og rutinene satt grundig på prøve.
Sønnen jobber ellers kontinuerlig på en ufattelig misforstått miniatyrmodell av verden «som den var», med borgerkrig, lystige kinesiske togsporarbeidere og Hollywood-skiltet side om side.
Bare en av mange indikasjoner på hvor virkelighetsfjernt familiens verdensbilde er.
Han skriver også en bok om farens bedrifter i oljebransjen. Og hans tilsynelatende veldedige arbeid.
Han jobber med historiefortelling for en ettertid som kanskje ikke finnes, et ettermæle ingen vil lese, og det er ingen igjen som kan utfordre denne påståtte sannheten.
Virkelighetsfjerne karakterer
Den virkelighetsfjerne, sannhetssky følelsen forsterkes av skuespillerprestasjonene. Ingen av karakterene har navn, bare sin funksjon som sønn, mor, far, butler, lege, jente og venn.
George McKay, som spiller familiens sønn, har klart å få tak de mildt sagt rare nyansene av en 20 år gammel mann som aldri har interagert med jevnaldrende.
Tilda Swinton er som skapt for rollen som nevrotisk eks-ballerina, som har giftet seg til ubegripelig rikdom.
På en eller annen merkelig måte kom jeg til å tenke på rollen hennes som virkelightssky overklassefrue i The Souvenir, som også speiler Swintons egne priveligerte bakgrunn.
Michael Shannon er regelrett morsom i rollen som faren. Han skifter sømløst mellom rollen som familiens overhode og skruppelløs oljemogul til bunkersens entertainer – gjerne i samspill med butleren spilt av Tim McInnerny.
De har til og med et Vaudeville-aktig dansenummer sammen som illustrerer perfekt hvordan de klamrer seg til små lyspunkter i rigide rutiner.
Bronagh Gallagher spiller morens beste venninnne og bunkersens kokk.
Til tross for at familien (pluss lege, venn og butler) påtaler at de skal spinke og spare på de edle ressursene, er det helt klart en vanvittig overflod fordelt på skremmende få mennesker.
Hver dag lager vennen nye, overdådige kaker som de alle sammen lovpriser.
Inntrengeren (Moses Ingram), som mange kanskje husker fra The Queens Gambit, er den som får skjelettene til å velte ut av de dekorerte, blåmalte skapene.
Illusjonen lekker
For ordens skyld skal det kanskje nevnes at undertegnede er spesielt begeistret for dommedags- og postapokalyptiske skildringer på film.
Dermed er jeg kanskje ekstra tilbøyelig til å være tålmodig med en film som The End, fordi den også vekker nysgjerrighet om hva som er skjedd på overflaten.
Fortellingen er skrevet av Oppenheimer selv og Rasmus Heisterberg (En kongelig affære, Menn som hater kvinner).
Det er kanskje litt overraskende at han skulle lage en musikal når han endelig lager en fiksjonsfilm, men The End viderefører temaer fra Oppenheimers dokumentariske virke.
Det er et spørsmål om skruppelløse mennesker, som har handlet på en måte som får store (og fatale) konsekvenser for andre, føler skyld og anger.
Det er også et sentralt poeng i filmen at fortellingen om sannheten får lov til å utvikle seg i et vakuum, der ingen kan korrigere den.
Informasjon siver gradvis ut i løpet av filmen om hva som egentlig er foregått, som om taket i den lufttette bunkersen er begynt å lekke.
Dommedagsdesign
Oppenheimers virtuose formspråk blir hjulpet godt på vei av saltminens skimrende snirkler. Til en bunker å være, er den overraskende lite klaustrofobisk.
Produksjonsdesigner er den danske arkitekten og scenografen Jette Lehman (Fun fact: det var hun som var produksjonsdesigner på Lars von Triers Riket.).
Lars von Trier til TBA om Riket Exodus: – Jeg tør ikke si hvor ideene kom fra
Det er også noe umiskjennelig dansk herskapsleilighet over rikmansstilen i dommedagshulen.
Det er vegger i nyanser av blå med flotte trepaneler, minimalistisk, skandinavisk soveromsdesign, marmor, ibenholt og gullbad samt flotte designerbord og dyre vaser über alles.
I kontrast til de dype blåtonene står fargerike og utsøkte papirblomster i veldige vaser, laget av mor og sønn.
Veggene prydes av verdens dyreste og mest berømte malerier, som omrokkeres i det uendelige, etter sesong og humør.
Det hele under dekke av å bevare kulturskattene for ettertiden, mens man sitter igjen med en bitter bismak av at de bare har rasket til seg alt av det beste.
Milliardærstil
Det blå gjennomgangstemaet bidrar til å skape en visuell helhet og gir også ekko i karakterenes dommedagsgarderobe. Blå er uløselig forbundet med det konservative.
I disse dager snakkes det blant annet om fargen Biden Blue, som den avtroppende presidenten introduserte for å signalisere et skift tilbake til normer og regler fra forrige Trump-runde.
De blå, kostbare kreasjonene blir bare av og til besudlet av støv og salt fra saltminen, som beskytter dem, når grepet om sannheten begynner å rakne.
Verdens tilsynelatende siste garderober er skapt av kostymedesigner Frauke Firl (episk navn). Det er ingen tvil om at kasjmirbudsjettet på The End må ha vært svimlende.
I tillegg leverer Chanel, som Tilda Swinton er merkeambassadør for, flere kreasjoner.
Evig gjenkjennelig som eksklusivt for de aller rikeste og gjerne akkompagnert av hyperkonservative perlekjeder.
Swintons karakter har også en badedrakt fra svindyre Eres (det er jo selvfølgelig svømmebasseng i det postapokalyptiske hi).
Dommedagsstilen kan beskrives som umiskjennelig preppy med elementer av stille luksus. Skjorter med nystrøkne kraver titter opp av eksklusive gensere.
Den finspunnede kasjmiren (langt fra Zara og Cos’ billigvarianter), de duse blåfargene og lette, skråskårede silkestoffene, oser av penger.
Tenk for et lager man må ha av alt dette, for at alt skal se så nytt ut etter flere tiår i isolasjon. Det vil jo aldri mer bli laget noe nytt.
Familiens Halloween-utkledning er også storslått. De feirer alle høytider, som de sier.
Tilda Swinton er en leopard som hentet ut av en barnebok fra 1930-tallet, med blå silkechiffon-sløyfe om halsen.
Her var det også vanskelig ikke å tenke på Bringing up Baby fra 1938, screwball-komedien der den rike karakteren til Katharine Hepburn har en kjeleleopard ved navn Baby.
Et privat helvete
Til å være en musikal føles The End egentlig overraskende lite påtrengende musikkdrevet. Det er ikke fryktelig mange sanger, og de som er der virker velplasserte og gjennomtenkte.
De fleste av skuespillerne er ikke store sangtalenter, men det er ikke smertefullt å høre på, og det er også egentlig litt fint – ja, nesten realistisk og til tider svært inderlig. Sangene har eksepsjonelt lite allsangpotensiale.
I det private helvete som karakterene befinner seg i, er det ikke urealistisk at man finner på sanger og synger for seg selv. Det er kun få numre som de synger sammen. Man må jo unektelig gå litt på veggen.
Både musikk og tekst bærer preg av umiddelbar oppfinnelse, et fint grep.
Sangtekstene er skrevet av Joshua Oppenheimer selv og tonesatt av komponist Joshua Schmidt.
Om å være seg selv nærmest
Med medieoppslagene som dominerer pressen denne uken, føles The End nesten skummelt aktuell. Filmens verden, Los Angeles, står i (klima)brann.
En megaloman president har på få timer etter innsettelsen trukket seg ut av samtlige klimaavtaler.
Det er ingen hemmelighet at visse milliardærer allerede har bygget seg dommedags-hi under jorden på Hawaii, hvis handlingene skulle ende med å få konsekvenser.
Det blir vanskelig ikke å tenke på en av de beste seriene fra 2024, nemlig Fallout, basert på spillet med samme navn. Der søker de rikeste ly i overflod under jorden, etter en atomkatastrofe de selv har skapt.
Hvis filmen hadde vært rundt tre kvarter kortere, ville den nok fremstå langt strammere i fisken og mer spiselig for de som synes det blir litt vel mye solorunking i de private dommedagsgemakkene.
Selv om man unektelig kommer til å se litt på klokken underveis, er det ingen tvil om at The End blir liggende å modne litt i kropp og sinn etter teppefall.
Det er nok dessverre en film som kanskje bare vil fremstå enda mer tydelig og viktig de neste fire årene.
The End er en film om skjevfordeling og om å være seg selv nærmest.
Joshua Oppenheimer har overført sitt tydelige moralske kompass fra dokumentar til fiksjonsfilmens verden og resultatet er kanskje smaksberoende, fragmentert og merkelig, men ufattelig vakkert – og dessverre pinlig aktuelt.
Karakter:
8 / 10
The End (Regi: Joshua Oppenheimer)
The End hadde norsk premiere i hovedkonkurransen på Tromsø internasjonale filmfestival.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: