Dette fortjener du – ikke
Sjur Vatne Brean. Foto: Erika Hebbert
ANMELDELSE: Dette fortjener du på Torshovteatret byr på en klisjéfylt forestilling med overfladiske karakterer og en historie som verken går i dybden eller byr på noe substansielt.
Jeg er plassert på første rad på Torshovteatret, rett ved siden av en av skuespillerne. De øvrige fem har også sine reserverte plasser spredt utover den sirkulære raden.
Scenen er enkel og stilren, med en scenografi inspirert av skandinavisk møbeldesign.
I sentrum står et hvitt podium, som reflekterer lyset fra projektoren. Ved siden av podiet står en moderne, hvit lenestol, som kunne vært hentet rett fra et designstudio, mens lysrør i ulike farger henger fra taket, omfavnet av et tyllslør som minner om svevende skyer. På balkongen over oss er store grønne planter plassert subtilt rundt i rommet.
Vi møter Mette, spilt av Kjersti Tveterås, en musikkterapeut i et norsk fengsel, som sliter med å håndtere både sitt krevende arbeid og ansvaret for sin litt senile mor, spilt av Trine Wiggen.
Mette har liten tid til eget liv, og i et samfunn som stadig presser henne til å finne en kjæreste, står hun overfor både indre og ytre forventninger.
Dette kan tolkes som en aktivisering av forestillingens tittel – et forsøk på å utforske hvordan individualistiske begrunnelser, som «jeg fortjener det», dominerer i dagens samfunn.
Når en kollega introduserer Mette for en ny app, «Rent a boyfriend», tar historien en uventet vending.
Plutselig står en ung ukrainsk mann, spilt av Sjur Vatne Brean (Nr. 24), på døra hennes, klar til å spille rollen som hennes leiekjæreste.
Herfra utvikler ikke historien seg videre på en måte som gir meg noe mer enn det opprinnelige premisset.
Karikaturer
Vi blir servert en rekke klisjeer som forsterker negative og forenklede forestillinger om ulike grupper.
Moren til Mette er redusert til en figur som havner i stadig pinlige situasjoner.
Den ukrainske leiekjæresten er rusmisbruker, noe som ikke bare er en grov forenkling av karakteren, men også forsterker rasistiske fordommer knyttet til bestemte nasjonaliteter, som det stereotypiske bildet man har av Øst-Europa knyttet til vodka-konsum, rusproblemer og fattigdom.
Hjemmesykepleieren med tyrkisk opprinnelse, spilt av Deniz Kaya (Pørni) (som også har tyrkisk opprinnelse), fremstilles på en ubehagelig stereotypisk måte.
Hans handlinger – som å dele baklava (en tyrkisk dessert) med Mette under et romantisk øyeblikk og kommentaren «Nå er du muslim» mens han kler moren hennes i et hijab-liknende slør – forsterker en overfladisk og forenklet fremstilling av tyrkisk kultur.
Her reduseres kulturell identitet og religiøs praksis til en handling som virker mer som en karikatur, enn en respektfull fremstilling. Som norskfødt kurder fra Tyrkia, tar jeg ikke ironien, dersom dette er ment ironisk også for meg.
Nationaltheatret offentliggjør kritisk mangfoldsrapport
Handlingen blir ikke akkurat hjulpet av scenografien, som er mer opptatt av å være visuell og stilfull enn å gi oss en følelse av at vi er i et meningsfullt rom.
Den fremstår heller fremmedgjørende og ubetydelig, men virker heller ikke som det er hensikten.
Dermed blir scenografien estetisk unødvendig, i stedet for å bidra aktivt til historiefortellingen.
Usammenhengende sketsjer
Vi får også servert klining under stjernehimmelen på podiet, seksuelt utnyttelse og andre elementer som føles forutsigbare og overbrukte motiver i populærkulturen – uten å bidra med et nytt kritisk blikk på samfunnet eller dets stereotyper.
Er denne forestillingen kun for hvite nordmenn som skal le av egen ignoranse og redusere immigranter og flyktninger til passive ofre? Hvor lenge skal dere i så fall le av dette?
Når skal vi gå videre? Her ligger det et stort ansvar hos kunstnerne.
Så lenge man fortsetter å lage kunst om disse temaene uten å bidra med noe nytt, kommer vi oss aldri ut av gjørma.
Manuset fremstår som en samling usammenhengende sketsjer som aldri går i dybden, noe som gjør at historien føles både umotivert og utilfredsstillende.
Mangel på dybde gjør at karakterene og handlingen blir flate og uten emosjonell resonans, noe som igjen hindrer meg i å få noe ekte å gripe tak i.
Karakterene bidrar lite eller ingenting til den overordnede handlingen, og vi ser aldri noen reell vekst eller endring i dem. Er dette intendert? Skal dette speile det norske samfunnet som aldri utvikler seg?
For meg virker dette uklart, og jeg blir stående igjen med spørsmålet om hvorfor denne historien er viktig i det hele tatt.
Hva prøver manusforfatterne, Even Torgan, Fanny Vaager og Markus Neby, og skuespillerne, egentlig å formidle – og til hvem?
Dette er en forestilling med et hvitt fortellerperspektiv, ment for hvite og privilegerte som har råd til å se denne forestillingen. Ikke for meg, som er fra arbeiderklassen med foreldre født i Tyrkia, som identifiserer meg som norsk-kurdisk, og som fikk gratis pressebillett til forestillingen.
Invaderende uten formål
Torgans metodikk – som blander nyskrevet materiale, improvisasjon med skuespillerne og dialog med publikum – gir inntrykk av å være overfladisk.
Han går ikke dypt nok til å gi historien den substansen den trenger. Stykket fremstår som uferdig. Det føles som et forsøk på noe viktig, men uten en tydelig, underliggende mening.
Dialogen med publikum fremstår som meningsløs og tilfører nærmest ingenting til forestillingen. Mettes kollega, spilt av Seda Witt, stiller blant annet spørsmålet om hvor mange i publikum som tjener over 600 000, 700 000, 800 000 eller mer enn én million kroner. Flere rekker hånden i været.
Deretter, når Witt spør enkelte av oss om vi har vært i kontakt med NAV, begynner publikum å dele privat informasjon på en måte som virker mer som en invasjon av deres privatliv, mer enn et relevant innslag i stykket.
Ingen blant publikum tør å motsette seg eller avvise spørsmålene. Det oppleves som at vi alle presses til å være med på dette ubehagelige og invaderende intimsnakket uten mulighet for å trekke oss unna. Vi skjønner at det er tabu å snakke om dette, i motsetning til det å informere om å ha høy inntekt, men hva er formålet med å gjøre det ubehagelig? Det får jeg ikke tak på.
Helt mot slutten blir vi påtvunget å synge John Lennons oppbrukte Imagine i kor.
A Complete Unknown: Komplett underdog
Det er så kleint at det rett og slett får meg til å avstå. Til tross for min motvilje, ser det ut til at resten av det hvite publikummet omfavner øyeblikket og synger med, kanskje mer fordi de føler de ikke kan gjøre annet enn å imøtekomme forventningene, enn ut av ekte entusiasme.
Deretter trer skuespillerne ut på scenen og begynner å synge usammenhengende, sure toner som et nesten irriterende brudd på den mer harmoniske innsatsen fra publikum.
Dette kaotiske innslaget avslutter hele forestillingen på en måte som føles mer forstyrrende enn rørende.
Uten å avsløre for mye, kan jeg likevel si at denne avslutningen føles malplassert, som et mislykket, forsøksvis emosjonelt klimaks som ikke tilfører noe til forestillingen. Og det er kanskje meningen, men hvorfor?
Torgan & co prøver kanskje å kritisere nordmenns meningsløse og privilegerte tilværelse, men dette er langt fra tydelig i en forestilling som mislykkes med å skape noen ønsket refleksjon.
Historien føles for vag og ustrukturert til at det er mulig å fange opp noen klar mening eller intensjon.
I stedet for en skarp, gjennomtenkt kritikk, blir jeg sittende igjen med en følelse av forvirring – som om stykket prøver å si noe viktig, men ikke klarer å formidle det.
Dette i seg selv er typisk norsk: Å kritisere forsiktig og pent, og når man forsøker å skape ubehag, gjennom dårlige karakteristikker, blir det bare banalt.
Her er manusforfatterne og skuespillerne fanget i sin egen privilegerte, norske boble.
Når du betaler 585 kroner for en billett til Dette fortjener du, regissert av en Heddaprisvinnende regissør og spilt av et stjernelag av skuespillere i en produksjon fra Nationaltheatret, fortjener du mer enn dette.
Karakter:
2 / 10
Dette fortjener du (Regi: Even Torgan), Torshovteatret
Dette fortjener du spilles på Torshovteatret fra 21. februar til og med 24. april 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: