Å bekjempe fascismen – på gata og på data
Ilustrasjon/ kollasje: Ida Madsen Hestman/ Foto: Christopher Olssøn
KOMMENTAR: Om nettet er blitt en gladiatorarena, holder det ikke med silkehansker. Kampen må i tillegg føres på flere arenaer. Hva må vi gjøre, når vi må ut og slåss for demokratiet vårt, spør Jonas Bals.
Fascismen er på frammarsj. Om du følger litt med, kunne du de siste ukene ha sett tusenvis av fascister som helt åpent hilser med utstrakt arm i Italia (der hilsenen egentlig er forbudt, men der de eneste som blir stanset av politiet er de som protesterer), i Tyskland, Østerrike og nå sist i Ungarn.
Under Viktor Orbans beskyttelse fikk nazister i februar paradere åpent og fritt i gatene, flere av dem ikledd nazi-uniformer fra andre verdenskrig.
Vi har sett Elon Musk heile for åpen skjerm, og en skog av kommentatorer som har forsøkt å bortforklare det – og vi har nå, sent i februar, fått se Steve Bannon gjøre det samme på det «konservative» CPAC-toppmøtet.
I tillegg marsjerer fascistene fram på nettet. I kjølvannet av Trumps seier har det skjedd en konvergens og en vanvittig forsterkning av det vi tidligere primært regnet som «russiske» narrativer på nett.
Hittil har Norge vært nokså forskånet for dette trykket, ettersom Russland trolig prioriterte å vinne det amerikanske valget først – «first we take Manhattan…».
Groyper-kultur
Men dette tanke- og idéuniverset har trolig gode vekstvilkår også i deler av den «norske» nettkulturen.
Også mye av den «upolitiske» nettkulturen er i dag marinert i det som i dag gjerne går under navnet «groyper»-kulturen, det siste kallenavnet på det vi tidligere er blitt kjent med under navn som «alt-right», «netthøyre» og deler av den såkalte mannosfæren.
Det er en kultur det er vanskelig å få ordentlig grep om, fordi det er en desentralisert og nokså lederløs form for høyreekstremisme.
Selv om det finnes aktive nazister som Nick Fuentes som bruker dette helt bevisst og snakker om en «groyper-hær», er det mange som bare slenger innom, som elsker ironien og trollingen, og som kan forledes til å tro at det hele er nokså uskyldig ettersom det er mer «Pepe the frog» enn nazisymboler.
Noen ganger kan det derfor også være vanskelig å skjønne om man skal ta det på alvor eller ikke.
Å pakke ting inn i ironi og innforstått språk har mange fordeler, og var en metode som ble flittig benyttet også av høyreautoritære bevegelser i mellomkrigstidens Europa.
I stedet for å bli møtt av en samlet motstand, kan man lene seg tilbake og se motstanderne krangle seg imellom om hva det var man egentlig mente.
Blir man møtt med anklager om å henspille på fascistiske symboler og hilsener, eller å spille på frykt og rasisme, kan man kontre ved å si at det er mottagerne som er overfølsomme: «Selvsagt mente vi det ikke sånn», «nå overreagerer dere».
I tillegg gjør den det mulig å vri debatten om det som antydes over til å bli en metadebatt om ytringsfrihet og «krenkelseshysteri», der de som klager på trakassering kan framstilles som woke-fanatiske persilleblad.
Slik kan også forsøk på å begrense minoriteters ytringsfrihet paradoksalt nok framstilles som en opprørsk og modig kamp for ytringsfrihet og toleranse.
«Stem Frp»
Her i Norge har Fremskrittspartiet gitt oss et skoleeksempel på denne grumsete og svært effektive kommunikasjonsformen.
Etter at VG skrev om hvordan nordmenn med minoritetsbakgrunn blir bombardert med «Stem Frp»-kommentarer i kommentartrådene sine, svarte lederen av partiets ungdomsorganisasjon, FpU-leder Simen Velle, at han ikke så det som et problem med mindre kommentaren var fulgt av eksplisitt rasistisk retorikk.
Det finner man imidlertid sjelden, eller i alle fall godt bortgjemt.
Et eksempel er en video som ble delt på TikTok av en hendelse på Grønland i Oslo.
Den ble raskt kommentert av «9gr» (ja, helt riktig), også kjent som «abdullahmongolidi».
Han skrev bare: «hva stemmer vi?» i kommentarfeltet, noe som fikk over 1000 likes i løpet av noen timer. I tillegg avfødte den en lang strøm av likelydende meldinger: «Stem Frp».
Da medieforsker Steffen Krüger kalte dette bruk av hundefløyte, høynet Frp innsatsen.
Frps kommunikasjonssjef Jon Helgheim kalte det «spekulativt og konspiratorisk», og partileder Sylvi Listhaug la ut et bilde av seg og Velle på Facebook, med tomlene opp og plakaten «Stem Frp».
Det er etter mitt syn vanskelig å tolke som noe annet enn en klar oppfordring til fortsatt aggressiv rasistisk oppførsel.
Som komikere Javad El Bakali skrev:
«Alle som har noe mellom ørene kan jo tolke hva det er ment som. Dette er ikke en ren saksopplysning om at Frp er et parti man kan stemme på. Det er åpenbart». Han fikk støtte fra blant andre kollega Yousef Hadaoui.
Statlige aktører
Slike kommunikasjonsformer brukes også helt bevisst av statlige aktører.
Narendra Modis ekstremistiske bakland var tidlige pionerer med en kombinasjon av trollfabrikker på data og voldsmenn i gata.
Det samme har Putin-regimet holdt på med i lang tid:
Mens ungdomsbevegelsen Nasji brant bøker og kunne banke folk i gatene, foregikk trollfabrikkenes krig primært gjennom fiberoptiske kabler.
Med Elon Musk og Donald Trump i Det hvite hus har denne kombinerte styre- og kommunikasjonsformen også inntatt verdens viktigste demokrati – «the best democracy money can buy», som det heter på folkemunne.
Ved å sette inn en mann med «warrior ethos» som forsvarsminister, en konspirasjonsteoretiker av rang som FBI-sjef og ved å gi kuppmakerne og voldsmennene fra 6. januar 2021 amnesti, er signalet klart og tydelig:
Gjør du motstand, kommer du til å angre.
Et kjempende demokrati
I februar samlet de tre hovedsammenslutningene LO, Unio og YS seg til en demokratikonferanse på Deichmanske bibliotek i Oslo.
Blant de inviterte var faglige aktivister som verken kan omtales med navn eller landbakgrunn, fordi truslene mot dem er så overhengende.
Marianne Dahl fra PRIO, holdt et innlegg om hva det er som gjør det mulig å frigjøre seg fra autoritære regimer, og motsatt, hvordan man kan skape demokrati.
Basert på doktorgraden sin, Desisting from Violence: The selection of Non-Violent vs. Violent Strategies, fortalte hun hvor viktig en organisert arbeiderklasse er for å kunne forsvare demokratiske rettigheter.
Hun viste også hvordan det har vært en markant nedgang i sosiale bevegelsers suksess siden 2000, og særlig siden 2012, og ga noen bud på hvorfor det er sånn.
Særlig ett moment pekte seg ut: at autokratene har tilpasset seg.
Siden den arabiske våren, da Twitter og Facebook så ut til å være potente mobiliseringsverktøy, har vi sett en utvikling der sosiale bevegelser er blitt stadig mer avhengig av sosiale medier for å mobilisere.
Der man i gamle dager ville brukt løpesedler, plakater, ringelister og andre verktøy, nøyer man seg i dag ofte med spredning av budskap gjennom ulike kommunikasjonsplattformer.
Det gir autokrater og autoritære krefter god oversikt, og gjør det lett å forberede mottrekk.
Enda viktigere er det at handlingsrepertoaret etter den innledende mobiliseringen, der man går fra å få folk ut i gatene til å faktisk tvinge fram demokratisk endring, er blitt like ensporet.
Blir den det, kan bruken av sosiale medier ende opp med å skje på bekostning av andre former for folkelig demokrati-kamp, der langt flere virkemidler enn gatedemonstrasjoner ble tatt i bruk, som streiker, boikotter, blokader og sit-ins.
Å hacke hat
Det er ikke et argument mot å bruke de nye mediene, tvert imot.
Vi ser fortsatt hvordan sosiale medier kan brukes til å sette agenda og skape fysisk bevegelse, i alt fra Fosen-aksjonene til den globale Palestina-solidaritetsbevegelsen, for ikke å snakke om den amerikanske demokratibevegelsen som begynner å ta form, eller protestene i land som Georgia og Serbia nylig.
Poenget er at virkemidlene må kombineres, og, dersom de skal tvinge gjennom systemisk endring, må de være forankret i organisasjoner og strukturer som varer utover «tv-øyeblikket» eller TikTok-feeden.
I tillegg til det kommer et annet forhold som ikke ble drøftet på konferansen, men som er tema i dokumentaren Hacking hate fra 2024 av Simon Close.
Der sier den svenske journalisten My Vingren at det eksisterer en idé om at høyreekstremister er gode på sosiale medier.
Hun spør på om det ikke snarere er sånn at det er sosiale medier som er gode på høyreekstremisme.
Siden filmen kom ut, har tek-kongen Elon Musk (det er hans offisielle tittel i Tesla), satt seg på den utøvende makten og overtatt selve statsapparatet i USA.
I månedene før han inntok Det hvite hus brukte han teknologien han er i besittelse av som et apparat for Trump, både ved å spre propaganda til potensielle tilhengere og ved å spre demobiliserende desinformasjon til folk som med stor sannsynlighet ville stemme på Demokratene.
Og ikke minst ved å bruke av sin enorme formue til å skape synlighet for innhold som fikk potensielle republikanere opp av sofaen, og potensielle demokrater til å bli hjemme.
Valgkampen det året er blitt beskrevet som den første der redaktørstyrte medier bare spilte en birolle i å forme velgernes oppfatninger.
I stedet var det youtubere, podkastverter, trollfabrikker og influensere som inntok førersetet, og særlig for de som endte opp med å vinne valget: MAGA-republikanerne.
Spotify har donert millionbeløp til Trumps innsettelse
Overgangen til den nye medievirkeligheten ble formelt bekreftet av Det hvite hus og Trumps talskvinne Karoline Leavitt etter valgseieren, da de nye ikke-redaktørstyrte mediene ble gitt akkreditering og fikk innta første rad i briefingrommet.
Tidligere forskningssjef ved Stanford Internet Observatory, Renée DiResta, sa i et intervju med Morgenbladet nylig at kommunikasjonsstrukturen er varig endret.
Hun sa også at demokratiske krefter må fylle det store informasjonsrommet der den ekstreme høyresiden lenge har vært nærmest enerådende, slik blant annet venstreorienterte og progressive aktører som MeidasTouch har klart å gjøre den siste tiden.
En gladiatorarena
«Vi har ikke en offentlig møteplass, men en gladiatorarena», sa Di Resta. Selv opplevde hun at prosjektet hun ledet ble utsatt for en intens svertekampanje som endte i rettsprosesser og høringer, der instituttet hennes til slutt kollapset under presset fra vaksinemotstandere og konspirasjonsteoretikere – deriblant Stephen Miller, som nå er visestabsjef i Det hvite hus.
Gladiatorene som foreløpig dominerer på arenaen er ikke opptatt av argumentets kraft; de har vunnet fordi de kunne omsette økonomisk kapital til politisk kapital, og fordi de har utviklet informasjonsteknologi som bryter ned selve argumentets kraft.
Som Morgenbladet presist oppsummerte det: «En sensasjonell løgn kan komprimeres i én setning, mens sannheten ofte er sammensatt – og krever mer plass eller tid å formidle».
For demokratiets fiender er det en enorm fordel at falske nyheter, desinformasjon og propaganda er gratis, samtidig som tilgangen til redaktørstyrte medier og kvalitetsinformasjon befinner seg bak betalingsmur.
I tillegg kommer det elementære forholdet at nær sagt alle mediehus over hele verden de siste årene har kuttet i staben, og står igjen med et skjelett:
Nyanser, dybde og skarphet lider under knøttsmå redaksjoner med få ressurser til å bedrive den maktkritikken demokratiet vårt forutsetter at noen bedriver.
Mange arbeidsløse journalister har klart å skape andre leveveier og bygge seg opp på Substack og andre tjenester, og en bevisst nyhetsforbruker kan fortsatt finne mye god informasjon.
De mangler imidlertid de enorme finansielle musklene som høyresiden har til å sikre seg spredning, og ikke minst: Til å sikre folk et levebrød.
Den raskeste veien til en journalist-aktig jobb det går an å leve godt av, går nemlig definitivt via den mørke siden:
For bak de høyreekstreme mediehusene står det formidable formuer til disposisjon, som kan holde liv i både podkaster og nettaviser.
Disse aktørene nyter godt av en generasjon som er mer vant til å hente informasjon fra bilder og video, enn fra tekst.
De kan også utnytte det tillitsproblemet som allerede i dag er stort, og som trolig vil vokse seg enda større når kunstig intelligens gjør det mulig å fylle sonen med enda mer møkk, for å låne et uttrykk fra Trumps tidligere høyre hånd, fascisten Steve Bannon.
For hvordan kan vi stole på noen som helst informasjon, dersom vi vet at brorparten av det som omgir oss er falskt?
Makten over meningsproduksjonsmidlene
Mens vi venter på at noen finner ut hvordan vi kan gjenvinne samfunnsmessig og demokratisk kontroll over meningsproduksjonsmidlene, og derigjennom sikre reell ytringsfrihet, må vi gjøre mange ting samtidig.
På de digitale flatene der det fremdeles er mulig å yte motstand, som på Facebook, må vi gjøre det:
Spre antifascistisk innhold, ta diskusjoner, støtte dem som utsettes for hets og trusler, rapportere og blokkere.
De plattformene der det ikke lenger har noen hensikt, som X, må vi forlate og motarbeide på andre vis:
Sørge for at annonsører forlater dem, oppfordre myndigheter og andre med stor følgerskare og makt til å legge ned kontoene sine, oppfordre til boikott og deinvestering.
Vi må også skape alternativer som kan stå seg mot fiendtlige oppkjøp og manipulasjon, sikre pressestøtten, og en offentlig rikskringkasting mot angrep fra Frp og andre.
Kanskje burde det også opprettes offentlige løsninger som på sikt kan erstatte noe av den funksjonen Facebook og andre plattformer har i dag, fortrinnsvis med redaksjonelt ansvar.
Og så må vi hjelpe hverandre til å skape bedre digitale vaner, både i skoleverket og i samfunnet.
Gi hverandre råd og tips, for eksempel om at det finnes alternative søkomotorer til Google, som raskt bøyde seg for kravet om å omdøpe Mexico-gulfen til Amerika-gulfen, og som nå har fjernet både Pride Month og Black History Month fra kalenderne sine.
Dagens situasjon er uholdbar, der «overvåkingskapitalismen» langt på vei har erstattet en fri, diskuterende offentlighet.
Vi må forlate verstingene og gå over til alternativene, som søkemotorene ecosia, quant eller duckduckgo; vi må bruke kunnskapskilder som refseek.com og worldcat.org, og bidra til å bygge opp kunnskapsbaser som Wikipedia og snl.no.
Mens vi alle har et ansvar for å finne de mange ressursene akademikere og journalister bygger opp for kunnskapsformidling, har akademikerne et stort ansvar for å komme seg ut i verden og formidle det de kan og vet.
Fra et samfunnsmessig perspektiv er det uholdbart at de skriver bak betalingsmur. Det er tross alt samfunnet som har betalt for utdanningene våre.
Ikke enten-eller, men både-og
Samtidig må vi også huske hvordan sosial endring skjer, i en verden der vi skal ut og slåss for demokratiet og ytringsfriheten:
Det skjer ved å ta del i og være aktive. Ikke bare på nettet, men også i den virkelige, ikke-virtuelle verdenen, der vi må bruke kroppene og hodene våre, hvor vi kan oppleve fellesskap med andre mennesker dypere enn det vi kan få til digitalt, og hvor gater, inngangspartier og maktsentre kan blokkeres.
Det er ikke snakk om «enten-eller», men «både-og».
Akkurat som ukrainerne i 2014 vant demokratiet sitt gjennom uker og måneder med kamp, da «verdighetsrevolusjonen» på Majdan-plassen til slutt beseiret oligarkene og Russland, trenger vi i dag ikke én, men mange Euromajdan.
Vi trenger et USA-Majdan, et østerriksk Majdan, et ungarsk Majdan og så videre.
Noen steder har vi allerede sett de første tegnene: Generalstreiken og studentopprøret i Serbia i januar-februar, de mange månedene med enorme gatedemonstrasjoner i Georgia, de hundretusenvis av tyskerne som fylte bygatene i protest mot AfD.
Alt sammen dokumentert, samlet og spredd via sosiale medier.
Det er en eksistensiell kamp for demokratiet som er under oppseiling, og den kommer til å foregå to steder samtidig: På gata – og på data. Og den trenger også deg.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: