The Brutalist: Et monumentalt verk om skjønnhet og brutalitet
Adrien Brody i The Brutalist. Foto: A24
ANMELDELSE/ ESSAY: Brady Corbet og Mona Fastvolds The Brutalist er et mektig filmverk om store vyer, også på filmkunstens vegne.
Det står ikke på ambisjonene i amerikanske Brady Corbets – og norske Mona Fastvolds – drøyt tre og en halv time lange epos om en ungarsk arkitekt som flykter til USA i kjølvannet av andre verdenskrig og får i oppdrag å skape et monumentalt samfunnsbygg i Pennsylvania.
Et storstilt drama om etterkrigstidens USA fra immigrantperspektiv. Og med det en beretning om jødisk identitet og utenforskap.
De høye ambisjonene har da også gitt uttelling.
The Brutalist er en av storfavorittene til årets nært forestående Oscar-utdeling, og har allerede blitt belønnet med en rekke priser.
Regissør Brady Corbet ble først kjent som skuespiller, med bemerkelsesverdig teft for roller i interessante filmer.
Blant filmene han har spilt i kan nevnes Catherine Hardwickes Thirteen (2003), Gregg Arakis Mysterious Skin (2004), Michael Hanekes engelskspråklige nyinnspilling fra 2007 av sin egen Funny Games, Sean Durkins Martha Marcy May Marlene (2011), Lars von Triers Melancholia (2011) og Ruben Östlunds Turist (2014).
Samt Simon Killer (2012) av Antonio Campos, der Corbet var med å utvikle historien.
Han spilte også i Mona Fastvolds spillefilmdebut Sleepwalker fra 2014, og samarbeidet med henne om å skrive manuset til denne filmen.
Deretter har Corbet selv etablert seg som en av USAs aller mest spennende regissører. Skuespillerkarrieren synes på sin side å være lagt på hylla.
Så langt har han regissert tre spillefilmer, der han og partneren Fastvold har fortsatt å skrive manuskriptene sammen.
Ambisiøse filmfortellinger
Helt fra starten har ambisjonsnivået vært imponerende høyt.
Corbets første spillefilm The Childhood of a Leader fra 2015 er løst basert på Jean-Paul Sartres novelle med samme navn, og utspiller seg med forhandlingene rundt Versailles-traktaten på slutten av første verdenskrig som bakteppe.
The Childhood of a Leader forteller om en av de amerikanske diplomatenes obsternasige unge sønn – som i filmens epilog har vokst opp til å bli leder av en (fiktiv) fascistisk stat, nå spilt av Robert Pattinson.
Andrefilmen Vox Lux (2018) er et portrett av en fiktiv popstjerne, spilt av Natalie Portman (samt Raffey Cassidy i yngre utgave).
Samtidig tegner filmen et forstyrrende bilde av USA. Allerede i starten skildres en brutal skoleskyting, og hovedkarakterens liv blir etter hvert nært knyttet til ulike terrorangrep og nasjonale traumer.
«Med valget av en reality-stjerne som president, noe den tidligere skuespilleren Reagan på et vis banet vei for på 80-tallet, ga det mening å lage en film hvor sosial og politisk historie, nyhetsbilde og popkultur møtes,» sa Corbet da jeg intervjuet ham og Fastvold om Vox Lux for bransjebladet Rushprint.
I likhet med debutfilmen er Vox Lux inndelt i kapitler, her med en enda mer ukonvensjonell dramaturgisk struktur.
En storfilm med kunstfilmens sensibilitet og ambisiøsitet, som bare blir mer kompleks av elementene den utelater.
I det samme intervjuet omtalte Corbet filmen som et forsøk på å fange en slags kollektiv bevissthet. At Vox Lux handler om hvordan verden føles, framfor hvordan den faktisk er.
Ifølge regissøren henger The Childhood of a Leader og Vox Lux tett sammen med hverandre.
En spirende fascistleder og en traumatisert popstjerne som hylles av massene. Et sammenfallende trekk er at de er to nokså ekstreme karakterer som begge er produkter av tiden de lever i.
Immigrantperspektiv på USA
Flere av disse elementene kan man se videreført i Corbets nye spillefilm The Brutalist, igjen med manus skrevet sammen med Fastvold. I tillegg er de for øvrig begge kreditert som produsenter av filmen.
Det er en film som enda tydeligere framstår som en fortelling om USA.
Igjen er historien delt inn i kapitler, og strekker over flere år. Denne gangen bestående av to lange hoveddeler, samt en innledende ouverture og en epilog.
Handlingen starter på 40-tallet, da den ungarsk-jødiske arkitekten László Tóth, fremragende spilt av Adrien Brody, ankommer USA.
Under krigen i Europa har han blitt adskilt fra sin kone (Felicity Jones) og foreldreløse niese (Raffey Cassidy). Håpet er at de etter hvert kan gjenforenes i hans nye hjemland.
Gjennom sin fetter (Alessandro Nivola), som har tatt en amerikansk identitet og konvertert til katolisismen, får Tóth igjen arbeid som arkitekt i Pennsylvania.
Det fører ham i kontakt med den kapitalsterke industrimagnaten Harrison Lee Van Buren (Guy Pearce), som gir ham i oppdrag å bygge et storslagent samfunnssenter med flere funksjoner. Deriblant å være et monument til minne om Van Burens avdøde mor.
Tóths innflytelsesrike nye bekjentskap kan dessuten sette administrative hjul i bevegelse for å omsider få kona og niesen over til USA.
Brutalistisk kapitalisme
Handlingen dreier seg i stor grad om det ambisiøse byggeprosjektet, som utformes i tråd med den arkitektoniske retningen som har gitt filmen sin tittel – brutalismen.
Men The Brutalist er naturligvis ikke bare en fortelling om modernistisk arkitektur.
Det er en fortelling om etterkrigstidens USA. Om kapitalisme og grandiost skapervirke. Og om jødisk identitet.
Historisk sett er USA som kjent en nasjon bestående av immigranter, uten at nasjonen nødvendigvis tar til seg nye tilreisende med åpne armer.
Et gjennomgående tema i filmen er hvordan Tóth aldri tas helt inn i den nasjonale varmen. Det skal aldri mye til før antisemittismen viser sitt hatefulle ansikt.
Riktignok har han Van Buren som en slags mesén, en bemidlet velgjører som muliggjør at Tóth får realisert sitt profesjonelle og kunstneriske potensial. Dette hviler imidlertid på en nokså skjør maktdynamikk, der de to aldri er likestilte.
Isteden er Tóth nærmest Van Burens eiendom.
Langt på vei framstår Tóth som den traumatiserte, rusmisbrukende og kompromissløse kunstneren. Men karakterskildringen føyer seg ikke egentlig inn i kunstnermytenes klisjébilde av det lidende, skapende geniet.
Til det er han hakket for mild og pragmatisk, for ambivalent i sin lidenskap.
Allerede forut for handlingen i filmen, synes han å ha lært å føye seg etter andre. Han har da også overlevd en konsentrasjonsleir, med alt det setter av sjelelige spor.
Van Buren portretteres som en selvsikker kapitalherre – som kan være vennlig, men er vant til å ta seg til rette og få viljen sin. I tillegg synes han å ha noen dype mindreverdighetskomplekser, som også gir sine utslag i hvordan han behandler folk rundt seg.
Her kan man med andre ord se konturene av en Donald Trump-aktig skikkelse, som også var en parallell Corbet og Fastvold trakk i intervjuet om Vox Lux.
Og kanskje er det Van Buren som mest grunnleggende er en «brutalist», i vel så stor grad som hovedkarakteren.
The Brutalist er heller ingen entydig omfavnelse av den amerikanske drømmen, denne ideen om landet der alle kan slå seg opp og fram.
På et vis er det riktignok akkurat det hovedpersonen gjør. Men han kommer slettes ikke fra ingenting. Rollefiguren Tóth har bakgrunn som erfaren og allerede anerkjent arkitekt i Ungarn, før hans modernistiske stil samsvarte dårlig med nazistenes estetiske preferanser.
Og suksessen i det nye hjemlandet kommer ikke uten kostnader.
Den Store Amerikanske Filmen
Store filmer krever på sett og vis store ord.
Kanskje kan man si at The Brutalist er et slags filmatisk motstykke til å skulle skrive Den Store Amerikanske Romanen, slik Paul Thomas Anderson vel har siktet mot med både There Will Be Blood (2007) og The Master (2012).
I tråd med dette, er det neppe helt irrelevant at filmens Van Buren til dels kan minne om Jay Gatsby. Altså romanfiguren fra F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby, som er en av de klareste kandidatene til den forjettede litterære posisjonen som Den Store Amerikanske Romanen.
Filmens budsjett er angivelig på under 10 millioner dollar. I amerikansk storfilmsammenheng er det oppsiktsvekkende lavt.
Ikke desto mindre er The Brutalist et på flere måter gedigent prosjekt, som Corbet og Fastvold har arbeidet med i mange år.
Spilletiden er som nevnt på drøyt tre og en halv time, inkludert et kvarters pause. Filmen er skutt på det analoge filmformatet VistaVision, tilrettelagt for at den også kan framvises i 70mm-filmkopier.
The Brutalist er ikke redd for å bryte den klassiske dramaturgiens regler og benytte eksperimentelle grep i form og innhold. Igjen merkes inspirasjonen fra europeisk filmfortellertradisjon.
Men filmen kan også minne om de episke storfilmene som var langt mer utbredt i USA på 50- og 60-tallet, da Hollywood forsøkte å ta opp kampen med fjernsynsapparatene som hadde invadert de tusen hjem.
I så måte kan man ane et metalag i fortellingen, der ambisjonene bak selve filmen speiler det gedigne arkitektoniske prosjektet den skildrer.
The Brutalist kan leses som en hyllest til en type kunstnerisk ambisiøse storprosjekter som få gir seg i kast med lenger, ikke minst innen film.
Ikke slik å forstå at filmen er en hyllest til seg selv, det ville naturligvis være pinlig navlebeskuende. Men om en film først skal hylle ambisiøs skapertrang, ville det føles hult om ikke filmen selv var ambisiøs.
Med dette rommer The Brutalist like fullt et selvrefleksivt aspekt, siden det åpenbart ikke er lett å få gjennomført en film i denne skalaen. Enda mindre i dag, da de store produksjonsbudsjettene gjerne tilfaller velprøvde «franchise»-konsepter.
Fortjent anerkjennelse
I løpet av tiden Corbet og Fastvold har arbeidet med å realisere dette filmprosjektet, har Fastvold laget sin andre spillefilm som regissør:
Periodekjærlighetsdramaet The World to Come med Katherine Waterston, Vanessa Kirby, Casey Affleck og Jesse Plemons på rollelista hadde premiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia i 2020, der den vant Queer Lion for beste LGBTQ-film.
Venezia er opplagt en viktig festival for paret. Epilogen i The Brutalist er da også lagt til Venezia-Biennalen, som filmfestivalen er del av.
Corbets debutfilm The Childhood of a Leader hadde i sin tid premiere i sideseksjonen Horizons på samme festival, og vant pris for både beste debutfilm og regi. Vox Lux var valgt ut til Venezia-festivalens hovedkonkurranse.
Likevel kan det argumenteres for at det først er med The Brutalist, som ble vist i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia i fjor, at Corbet – og Fastvold – virkelig har fått oppmerksomheten de fortjener for sine ambisiøse og kompromissløse filmer.
I Venezia vant Corbet prisen for beste regissør i hovedkonkurransen.
The Brutalist var nominert til sju Golden Globes, og stakk av med prisen for beste film (drama), beste mannlige skuespiller (Adrien Brody, også i dramakategorien) og beste regissør.
Mens de tidligere filmene ikke ble nominert til verken Golden Globe eller Oscar i noen kategorier, er The Brutalist nå nominert til ti Oscar-priser. Deriblant flere av de aller fremste kategoriene.
Det inkluderer nominasjon for beste manus til Corbet og Fastvold, som dermed kan anses som en fjær i den norske prestisjepris-hatten. Men også beste film, beste regissør og skuespillernominasjoner til Brody, Jones og Pearce.
Børs og katedral
Så kan man spørre seg: Hva forsøker denne episk anlagte fortellingen egentlig å si? Vel, det er ikke spesielt lett å gi svar på.
Men det er ikke nødvendigvis en svakhet.
Som tidligere beskrevet, omfavner The Brutalist en rekke store og komplekse temaer.
En vesentlig grunn til at filmen fascinerer, er at den behandler temaene med respekt for denne kompleksiteten. I en tid der mange søker enkle svar, er det sant å si ganske radikalt.
Det gjør at noen nok vil oppleve klimakset som en smule, vel, antiklimaktisk.
Samtidig kunne en klarere, mer entydig konklusjon lett ha føltes billig.
Dette er en mangesidig beretning om et land og en periode som har formet vår samtid, også her hjemme.
Befolket av karakterer som representerer velkjente arketyper, men som likevel kjennes som ekte mennesker av kjøtt og blod.
Her er børs og katedral – eller kunst og kommers, om man vil – i ikke alltid like harmonisk samspill, men kanskje heller i en form for tvangsekteskap. Som gir seg utslag i både skjønnhet og brutalitet.
The Brutalist er i seg selv et monumentalt verk, som viser at det stadig er mulig å ha store vyer – også for filmkunsten.
Karakter:
9 / 10
The Brutalist (Regi: Brady Corbet)
The Brutalist får norsk kinopremiere fredag 28. februar. Årets Oscar-priser deles ut natt til mandag 3. mars (norsk tid).
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: