Kanskje grunnene til hvorfor vi ikke liker enkelte kvinner på film kan fortelle oss mer om vår egen moral og vårt samfunn? 

ANALYSE: At en karakter gjør andre valg enn man helst skulle ønske, gjør seg selv vanskelig å like, må ikke bety at karakteren er dårlig skrevet, uinteressant eller urealistisk.

Det er noen karakterer vi har litt vanskeligere med å like på film enn andre. Det er liksom poenget – man har protagonister og antagonister. Og protagonister kan også ha antagonistiske trekk. Kanskje nettopp er det dette menneskelige aspektet som gjør karakterer interessante: Ingen er bare gode eller bare onde. Det bor både kynisme, selvopptatthet, godhet og omtanke i oss alle. Men det er også andre personlighetstrekk som gjør at vi som tilskuere kan mislike en protagonist.

Det har vært flere reaksjoner på hovedkarakteren i Joachim Triers Verdens verste menneske, Julie, skildret av Renate Reinsve. Her synes problemet å være at Julie ikke oppfyller et slags krav om å være en eksplisitt feministisk karakter. 

«Julie oppleves som et blankt lerret med slapt påtegnede piler som peker i alle retninger, hvor menn utgjør gravitasjonspunkter», skriver en anmelder i Dagbladet. Fordi hun ikke er kvinne over eget liv har Julie blitt diskutert på kvinneforum på sosiale medier. 

Men kan ikke virkeligheten også være nettopp sånn?

Hos Julie mener jeg å se et motiv for hennes «passivitet»: Hun vet ikke helt hvilken retning hun skal. Hun har jo allerede prøvd å finne det ut da hun skulle utdanne seg og byttet studieretninger, men fant ikke helt ut av det. Hun fant en 15 år eldre kjæreste i stedet, som tar mye plass, og som har gjort at hun har blitt en tilskuer til sitt eget liv, eller som hun sier det selv: «en birolle i mitt eget liv».

Hvis man mener Julie er ufeministisk, mon tro hva folk vil tenke om Alexia, hovedkarakteren i Julia Ducournaus Titane? 

Hun er på mange måter den rake motsetning. Alexias jobb er en som går ut på å tilfredsstille et mannlig blikk, underkastet et mannlig univers, og samtidig en slags ensom ulv som går sin egen vei. Og nåde den som skulle blokkere den for henne, enten fysisk eller emosjonelt – for hun er en kald drapsmaskin. 

Aftenpostens anmelder Ingrid Åbergsjord er ikke begeistra, og mener det ikke «er noe feministisk ved at en dame dreper i affekt. Hadde filmen vært feministisk, ville vel Alexia kjempet for å få tatt abort av fosteret hun ikke vil ha, på et sykehus.» 

Men hvorfor blir det en bedre film i seg selv av at Alexia vil ta abort, eller at volden er moralsk motivert? Eller av at den består Bechdel-testen?

At en karakter gjør andre valg enn man helst skulle ønske, gjør seg selv vanskelig å like, og er lite selvstendig eller modig, må ikke bety at karakteren dermed er dårlig skrevet, uinteressant eller urealistisk.

Å antyde at en kvinnelig hovedkarakter nødvendigvis må handle eksplisitt feministisk, hvis ikke er både karakteren og filmen automatisk dårlig og irrelevant for kvinner å se, er ikke akkurat å være åpen for en films budskap. Snarere er det et dårlig utgangspunkt å la ens egen moral står i veien for en tolkningsprosess. 

En grunn til at jeg synes det er interessant å se at kvinner selv stiller strenge krav til kvinnelige karakterer i kulturen, er kanskje nettopp fordi jeg sjelden eller aldri har sett kronikker og diskusjoner som har oppstått over ekstremt kjipe karakterer spilt av menn, der deres handlinger og valg blir diskutert som problematiske utelukkende i kraft av karakterens kjønn. Som om den mannlige karakteren ikke representerte menn moralsk godt nok på vegne av menn. Det er merkelig, med tanke på at det jo er vilt mange umoralske mannlige karakterer – ikke minst de som i tillegg er dårlig skrevet og regissert. 

Verdens verste menneske og Titane deler flere likheter, foruten det at begge filmenes hovedkarakterer er beskyldt for å være «ikke-feministiske» av kvinnelige filmanmeldere: De er begge svært kunstnerisk ambisiøse, begge er kritikerroste, og skrevet og regissert av to dyktige auteur-regissører som begge hadde sine premierer, og vant hver sin høythengende pris under den mest prestisjetunge filmfestivalen i Cannes tidligere i år: Beste kvinnelige hovedrolle (Reinsve) og beste film (Titane). 

De er to av årets beste filmer. Og det er to veldig ulike filmer som begge skildrer ensomme kvinner på søken etter mer mening for seg selv, med svært ulik inngang, format og bruk av virkemidler, stemning og tone.

Utover spørsmål om hvorvidt Alexia og Julie svarer til feministiske forbilder, kan vi se noe mer? Kan det være andre interessante observasjoner å lese ut av disse karakterene som karakterer i seg selv – utifra deres handlinger?

Ensomme kvinner på søken etter mening

Ved første øyekast kan karakteren Alexia, spilt av Agathe Rousselle, se ut som hun utelukkende var skapt for å tilfredsstille menns begjær, med en passe inviterende førstescene for det mannlige blikket, der hun danser sensuelt på en bil. Hun seksualiserer seg selv mens hun blir seksualisert av kamerablikket. Og hun har sex med kollegaen, Justine (Pst, hovedrollen i Ducournaus debutlangfilm Raw, Garance Marillier! ).

Alexia er generelt ganske røff og grenseoverskridende med henne, før hun senere har sex med en bil (ja, du leste riktig). Så viser hun også tegn på å være en sosialt utilpass person som ikke kjenner eller forstår andres grenser, hun har mye destruktive drifter i seg, blir begeistret av smerte, og utviser lite empati (i hvert fall i starten).

Hun er som en slags cyborg med sin innopererte titan-plate i skallen. Den fikk hun etter en bilkrasj hun forårsaket selv som barn (og en referanse til Cronenbergs body horror Crash, som er en åpenbar inspirasjonskilde).

Men det kan like gjerne ha vært andre omstendigheter som gjorde at hun åpenbart ikke stoler på folk. Jeg leser henne som et menneske som har blitt berøvet for et behov for omsorg og kjærlighet, trygghet og tilknytning. Noe som gjorde at hun lærte seg å kutte empati-strengen for å takle omverdenen og virkeligheten. En beskyttelsesmekanisme. Eller kanskje hun har mild autisme, hvem vet, vi trenger ikke alltid få alt forklart. 

Det som synes å være Alexias utfordring er at hun er en ensom sjel, og delvis har hun selv skylda for at hun er det. Det handler ikke om at hun ikke har draget på noen – tvert imot får hun i overkant seksuell oppmerksomhet fra slibrige menn som ikke forstår hvor grensa går (og noe som kan delvis forklare hennes reflekser).

Også når Alexia får romantisk oppmerksomhet som virker å komme fra et sted som er omtenksomt, og der hun selv virker å være interessert, slår hun det bort, ved å bli aggressiv og voldelig. Som om også denne formen for nærhet er truende eller triggende på henne.

Den kjærligheten og omsorgen hun virker å ha søkt etter, skal hun omsider finne. Men det er først når hun transformerer seg til en mann, og gir seg ut for være den bortkomne sønnen til brannmannen Vincent (Vincent Lindon). Det oppstår et intenst forhold mellom de to, som på et vis også virker noe snodig, men samtidig ikke: Dette er to personer som åpenbart har savnet noe i livene sine.

Dette er dog på premisset om at Alexia må utgi seg for å være en annen for å oppleve den anerkjennelsen og nærheten hun har trengt av en annen – altså ved å gi seg ut for å være mann. Først da blir hun sett – ironisk nok.Og det er frykten for at hun skal bli oppdaget – ikke minst at noen skal oppdage at hun er gravid (!), som bidrar sterkest til suspense i Titane, interessant nok, med tanke på de mange ultravoldelige scenene gjengitt med presisjon og intensitet.

Alexias utgangspunkt er å være en outsider som ikke tilhører noe felleskap og som ikke blir sett for sine behov. 

Søken etter bekreftelse og kjærlighet, som driver Alexia, er også tydelig hos Julie i Triers Verdens verste menneske. Faktisk tror jeg det er den jeg mener er mest tydelig: Begge forsøker å navigere i en verden som er styrt av menn, og som ser og beundrer mennene. Dermed står begge alene i hver sine kaotiske universer, prega av indre uro. I rotet leter de etter noe – men vet kanskje enda ikke selv helt hva det er de tror de søker – før det blir introdusert i livene deres. 

Dette takler de på svært ulikt vis: Der den stumme Alexia opptrer aggressivt, akutt og voldelig for å beskytte seg selv eller ha kontroll – og gjør dermed en rekke dårlige valg – er Julie en langt mer sosialt kompetent og fattet person. Hun svelger det at hun føler seg utafor. Tilpasser seg kontekstene, speiler de hun omgås. Er smidig og tålmodig. Viser ikke tegn til usikkerhet utad. Er høflig og medgjørlig.

Der Alexias univers er mer destruktivt, skildret som en slags samtids-dystopisk neo-noir, med tydelig inspirasjon fra horror og sci-fi, er Julies verden lys og forholdvis fylt med letthet og en romantisk tone, ikke minst i måten Oslo presenteres på som Julies univers. Hovedstaden spiller en varm birolle – til tross for hovedkarakterens opplevelse av fremmedgjøring og bagatellisering i den.

Hun blir ikke sett for sine kreative evner, eller oppmuntret til å ha tro nok på seg selv til å gå i retningen hun kanskje aller først burde søkt – en kreativ utdannelse og et kreativt miljø. I stedet faller hun rett i «trygge armer» på kjæresten. Men er han en som vil hennes beste? Sånn egentlig? 

Menn som tar over narrativet

Mange kvinner har nok kjent på det å spille andrefiolin i ulike forhold. Enten det er i familie, søskenflokk, kjæresteforhold. Men det er ikke først og fremst en kvinnelig erfaring, bare fordi en kvinne har hovedrollen i en film som handler om dette. 

Jeg tror heller ikke det er en sjelden ting at mange setter alt annet til side om de er forelska. Skjevheten oppstår hvis ikke dette gjengjeldes av begge – at den ene er selvoppofrende, mens den andre sidestiller kjæresten med alt annet. I Julies tilfelle er det en stor skjevhet i forholdet som handler om maktbalanse og status. Den blir tydelig i dynamikken mellom Julie og hennes 15 år eldre kjæreste, tegneserieskaperen Axel (Anders Danielsen Lie). Han har funnet sitt mål med livet og lever i sin «prime».

Axel fokuserer på seg selv og sine behov, der Julie fungerer som en av flere ting han trenger i livet – enten det er for sex, til å kose på, som kan føde hans barn, eller å ta med på hyttetur med sine veldig voksne og etablerte A4-venner med A4-hytte, eller en han kan diskutere med, og som hele tiden er enig med ham, en støttende kjæreste. Foruten den detaljen der hun gjør det slutt fordi hun ikke gidder mer av den selvopptattheten og narsissismen.

En av de vondeste erkjennelser, er kanskje når du forstår at en person i livet ditt betyr mer for deg, enn det du gjør for denne personen. Det får vi også hint om gjennom forholdet Julie har hatt til sin far –  og som aldri er der eller har vært der for henne. Hun har aldri blitt prioritert over noe annet i livet hans. 

Det virker også som at det å aldri komme først, men være tilsidesatt, er noe hun har vært vant med hele livet. Hun er blitt vant med å ikke ha spesiell betydning. Når denne dynamikken er noe Julie har vokst opp med, er det også forståelig hvordan hun aksepterer at også kjæresten lar henne komme som nummer to, mens hun setter ham først i sitt liv. Derfra sitter det kanskje lenger inne å overhodet tro på at hun også kan ha en større funksjon som noe mer enn å være støttende kjæreste med en A4-jobb.

Det er først når hun får anerkjennelse for skrivingen, sin av Axel, at det såes et frø hos Julie. Men det er altså en mann som står over henne som må fortelle henne det, og oppmuntre henne til å publisere teksten, for at hun skal ha tro på at hun kan klare det selv.

Det er når Julie er i et nytt forhold der maktbalansen er snudd, at hun også får mer tro på at hun både forstår at hun er mer intelligent enn kjæresten sin Eivind (Herbert Nordrum), noe hun også utnytter og poengterer ved å såra ham når han skryter av henne. Hun oppdager også at hun kan og vil gjøre noe mer med livet sitt enn å jobbe deltid i bokhandel. 

Men da vi trodde hun ikke hadde mer å gjøre med sin eks, Axel, må han likevel kreve sin plass. Enda så avdanka og utdatert han har rukket å bli, ja, når han ikke lenger kan være midtpunktet noe sted, så skal han jaggu meg bli kreftsjuk.

Det er et interessant valg av manusforfatterne Joachim Trier og Eskil Vogt: Slik kan man jo bare ha medynk med Axel, la ham få være midtpunktet igjen, så han kan få hijacke filmens nest siste scener. Det er en morbid vri og det funker: Jeg kjenner irritasjonen sakte etablere seg som en kladd surdeig inni meg. 

Likeledes i Titane, går også fokuset mer over på «pappaen» Vincent som tror han har blitt gjenforent med sin sønn. Han virker å være like mye søkende etter noe mer. Det er kanskje han som er mest i krise, på randen til å miste sin vitalitet, selve «manndommen». Skyter seg selv med testosteron, deprimert og i krise over å ikke lenger være øverst på maskunlinitetshierarkiet.

Samtidig tviholder han på å beholde sin posisjon som midtpunktet foran sin store skokk med menn. Denne kollega-gjengen på brannstasjonen som alle likner på hverandre – som muskuløse, uniformerte skinheads i tyveåra. Vincent er unntaket.

Machomennene dyrker sin machokultur og maskulinitet, uten kvinner tilstede (tror de). Muskuløse kropper danser sammen, på randen til homoerotisk Tom of Finland-aktig – bortsett fra at de tar avstand fra akkurat dét da, når det blir for tydelig. Og grensa går tydelig når Alexia begynner å danse sensuelt for å vekke mennenes begjær – fortsatt utkledd som mann. Reaksjonene er tydelig vemmelse: Det er ikke sånne fyrer de er. 

Alexia og Julie er begge kvinner som må deale med hver sin verden av menn som prøver å ta over narrativet – riktignok på to veldig ulike måter, og i to veldig ulike kontekster. 

Må deres (dårlige) valg være synonymt med å være ikke-feministisk?

Kan det å skildre maktstrukturer i ulike relasjoner og gruppedynamikker si noe om hvordan samfunnet vårt er skrudd sammen? 

Å lese kritikken rundt hvor skuffende Alexia og Julie er som lite feministiske er interessant: Hvor lett er det egentlig å bryte med satte maktstrukturer, og som man selv er vokst opp med og formet av? 

Sier ikke kritikken mer om hvor hvor lite handlingsrom det er for kvinnelige karakterer – fiktive som virkelige? Og videre – signaliserer det noe om hvor innskrenka selve samtalen om hva kunsten kan og skal være er?

Noen ganger vil en film være det motsatte av forbilledlig. 

Å spille på provokasjon og moralsk ubehagelige valg kan være bevisst for å fremkalle og konfrontere oss med våre egne moralske kompass.

At karakterer gjør det motsatte av hva vi selv ønsker at de skal gjøre, og har en mer destruktiv natur, kan være vel så betydningsfullt, og effektivt som virkemiddel:

Kanskje tenker vi mer over disse valgene, nettopp fordi de er dårlige ?

Julie og Alexia har også til felles at deres kropper går gjennom noe traumatisk forbundet med noe kvinnelig: graviditet. 

I Titane spiser graviditeten Alexia til døde – og det skjer samtdig med at hun også må avsløre sitt sanne jeg, at hun er kvinne. Det er som om hun nå har fullført sin «purpose», og overlatt babyen til Vincent, mens i Verdens verste menneske dør fosteret mens det enda bor og gror i Julies livmor. Hun spontanaborterer mens hun dusjer, og skal slutte å spørre seg selv om hun vil bli en god mor riktig enda.

Men her skjer det også noe: Det er først etter hun har spontanabortert at hun står fri til å ta egne valg. Og det er etter å ha gjort det slutt med kjæresten Eivind (Nordrum), og skapt rom for å kun tenke på seg selv, at hun har funnet det hun vil drive med: Fotografi. 

Det er en svært optimistisk slutt, som sier noe romantisk om det å velge vekk forholdet, fordi hun vil velge seg selv og å dyrke en interesse som jobb. Det er dette hun skal leve av. Det er nesten som om man hinter til at de mennene som har vært i livet hennes forut for dette har vært støy i veien for hennes retning i livet.

Her ser jeg et tydelig feministisk valg. Julie har valgt noe som har gjort henne lykkelig, gir henne mening. Hun har valgt seg selv først. Hun har valgt seg en plass og en ro. Et eget rom. 

Mens Alexia, hun har funnet en ro i omsorgen til Vincent – og dermed også et trygt sted, en plass til å føde babyen sin (med bilen) i hans hender, praktisk talt. Uroen har lagt seg. Mission completed. 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka