Euphoria S2: Fortsetter å utfordre den konforme titteren

ANMELDELSE: En av årets viktigste ungdomsserier er tilbake. Hvis du fortsatt tror den er fri for moral, tar du grundig feil.

*Karakter nederst i saken*

Det føles som verden har både vært gjennom både dommedag og to istider siden Euphoria og gjengen fra East Highland High School med Rue/ Zendaya i spissen for første gang entret skjermen, og satte en ny standard for serieformatet (og en historisk Emmy-pris for yngste skuespiller i en dramaserie til Zendaya, selvsagt).

Estetikken utfordra formatet gjennom en rå, ufiltrert fortellerevne, og direkte skildring av det å være ungdom i dag.

Om usikkerhet og sårbarhet, seksuell frustrasjon og forvirring, rivalisering, rus, testing av grenser, og en salig blanding av kanalisert destruktivitet og frustrasjonen mot seg selv, og/eller andre.

Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Vi rekker så vidt parkere bilen i sesong 2, før vi hastes inn i den dramatiske backstoryen til Fezco (Angus Cloud), med litt skyting på knær tilhørende en erigert pikk, litt heroinstikk, hammerslag i tinning og en liten DIY-arrestasjon til Gerry Ratterys Right Down the Line.

Vi suser videre i dette «audiovisuelle assosiasjons-reisestykket», der stedene og tilstandene flyter over i hverandre, hopper ut og inn i tid, sted, emosjoner – litt som i drømme, i psykose eller rus, når hjernen dunker ut tilfeldige minner.

Fortsatt med Zendaya som hovedkarakter – som kler seg som Seth Rogen og tidvis bryter den fjerde veggen – som en allvitende forteller som veit alt om alles hemmeligheter, og alle deres dypeste, mest skamfulle hemmeligheter, ønsker, lyster, drømmer. «Innsiden ut» kunne jo vært en alternativ tittel.

The Hand of God-regissøren: – Å dele min historie har lettet på smerten jeg har båret på

Skriftende dynamikk

Foruten Zendaya som overbeviser sterkt i scener som både er vonde og slitsomme når Rue får tilbakefall, er det flere av de mindre karakterene som tar mer plass denne gangen. Andre tar et skritt tilbake, med varierende hell.

I tillegg til nevnte Fezco, bestemmer Cassies (Sydney Sweeney) lillesøster Lexi (Maude Apatow) (som også var Rues barndomsbestevenn) seg for å ikke lenger være en bikarakter i eget liv (registrerer at det er flere kvinner som altså tar et oppgjør med dette i 2021 -> Verdens verste menneske). Hun skriver en biografisk musikal som hun akter å sette opp på skolen for å fortelle sin versjon med skråblikk.

Mens både Hunter Schafer som Jules, og Barbie Ferreira som Kat blir nettopp biroller, begge frustrerte over egne kjæresteforhold, og har lite ellers å spille på hver for seg. Det er synd, selv om det også er friskt med litt rollebytte.

Det er også en overraskende karakter som bretter seg veldig ut – uten at jeg vet om jeg blir så mye mer klok på vedkommende av den grunn. Underholdende er det uansett.

Uflidd og rett frem

Serieskaper Sam Levinson fortsetter å mikse impulser fra de beste kvalitets-high school-filmene fra 90/00-tallet og med eksplisitte nikk til filmer som Donnie Darko, The Virigins Suicide, og The Rules of Attraction – men også åpenbar inspirasjon fra Tarantino og Scorsese. Og selvfølgelig er dette er skutt på film.

Den tilstedeværende og aktive kamerakjøringa i et feststemt hus skaper den nære, deltakende atmosfæren. I kjent stil er det mye nakenhet – blotting og «dick pics» får liksom en ny betydning med Euphoria.

Det er i den vågale eksperimenteringa rundt hvorvidt noe er greit eller ikke, at vi er ved seriens kjerne – og det som gjør at den står seg like godt denne gang: En estetikk som er uflidd, rett frem, og med åpen innfallsvinkel til det meste.

Det som gjør Euphoria så tiltalende, og som den viderefører så elegant i sesong 2, er hvordan den hele tiden vil provosere uten at det er for påtatt – samtidig som den utforsker sine karakterer med stor åpenhet, er søkende og spørrende i form og stil. Svever mellom verdener, skifter kronisk perspektiv på smidig vis.

Vi takler å være under hjernebarken på samtlige i ensemblet, takket være tydelig etablering av karakterer og steder, rytmisk bevissthet og musikalsk klipp. Og montasjer som glir sømløst over i hverandre.

«Succession er en inspirasjon for alle med og uten dysfunksjonelle familier»

Bryting, high school og homoerotikk

Så er Euphoria skoleeksempelet på synkronisering – altså det å skape interessante komposisjoner mellom musikk og bilde, og der synergien som oppstår gir både ett og flere lag til scenene de pryder.

Eksempelvis de «episke» scenene til Sinéad O’Connors Drink Before The War fra 1997.

Eller den legendariske bruken av Nelly Furtados (og Timbalands) Promiscuous: Tekstene får doble og triple betydninger i gitte settinger.

Eller avslutningslåta i første epsiode, der Cutting Crews’ inderlige I just died in your arms tonight gir et lag av mørk, mørk humor til alvoret som har utspilt seg like før rulleteksten.

Den soniske besettelsen av 80- og 90-tallet bekreftes til gangs, også i en herlig koreografert montasje fra et minne i starten av epsiode 3, satt sammen av en rekke symmetriske tablåer og konstellasjoner av bryting, high school og homoerotikk, forsterka av INXS, Depeche Mode, Roxette, Echo & the Bunnymen – og Lenny Kravitz’ It Ain’t Over ‘Til It’s Over. Selvfølgelig.

Fortsetter å utfordre

Ved å mikse samtid og fortid, men også la de voksne begå selvransakelse, og tvinger også dem til å se seg bakover i sin egen ungdomstid, skapes trolig en bredere appell i sesong 2. Man lar ikke de voksne bli for fremmedgjorte om de skulle finne på å se på. Og det bør de absolutt.

Euphoria fortsetter å utfordre den konforme titteren og hvis du trodde denne serien var moralfri for sin provoserende stil, tar du grundig feil. Uten moral i bånn, er det jo ingenting å fortelle: Det er jo nettopp her spenningen ligger og spiller på din visshet om hvem som har gjort noe de ikke skulle gjort, og hvorvidt du opplever en situasjon som problematisk. For du reagerer og engasjeres av det du ser, gjør du ikke?

Euphoria er kjempemoralsk. Men det går ikke på kompromiss med å ha kjærlighet og forståelse for sine karakterer. Det er derfor den har deg rundt lillefingeren.

Karakter:

8 / 10

Euphoria, Sesong 2 (Serieskaper: Sam Levinson)

Euphoria går på HBO Max.

LES OGSÅ:

Nader Khademi: – Å kunne le med andre mennesker, det er føkkings heroin

«Å spille på provokasjon og moralsk ubehagelige valg kan være bevisst for å fremkalle og konfrontere oss med våre egne moralske kompass»

«Det kan synes som at mange mannlige filmskapere rett og slett har hatt et oppriktig ønske om å se og ta hensyn til kvinner også som tilskuere blant årets større filmer i Venezia»

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka