Spencer: Prinsesse på prøve

ANMELDELSE: Pablo Larraíns innblikk i prinsesse Dianas liv tre nådeløse juledager på den tåkelagte landsbygda i England er som opptakten til en skrekkfilm. 

9 / 10

Spencer (Regi: Pablo Larraín)

Ja, det kunne vært en skrekkfilm. Filmen som markerer ekteskapet på randen til kollaps, er en uttalt «fabel fra en sann tragedie». Satt til en tredagers julehelg på dronningens herskapseiendom i Norfolk på starten av 90-tallet, gis et suspense-drevet og intenst portrett av Diana – som for ordens skyld het Diana Spencer før hun ble prinsesse.

Det er ikke tilfeldig valg av tid og sted. På gitte tidspunkt var skammen omkring Diana og Charles’ trøblete ekteskap etter ti år blitt uutholdelig, også fordi hele verden visste om utroskapsforholdet som hadde blitt kvalmende kraftig mediedekket.

Samtidig er alle de krampaktige tradisjonene som tvinges igjennom på det ugjestmilde, spøkelsesaktige slottet, noe som legger til rette for en kjølig og fremmedgjørende atmosfære. Det skrur opp for den psykologiske spenningen som ligger latent i de mange detaljene og scenene.

Storfamiliens sorte får

Larraín tar seg store friheter i å spekulere rundt Dianas indre liv. Hennes opplevelse av å være en fremmedgjort outsider i det gigantiske slottet, skildres gjennom sjangerelementer fra horror og mystikk, med tydelige nikk til Stanley Kubricks klassiker The Shining.

Den sterke rolletolkningen av Kristen Stewart gjør Diana til en slags «final girl» i marerittet hun befinner seg i. Filmen går nemlig langt i å skildre Diana som et offer for en nærmest sekt-aktig storfamilies narsissisme, og som legitimerer seg selv gjennom vilkårlige ritualer og skikker for å bevare en fasade – en som grenser til det parodiske.

Spiseforstyrrelsene hennes blir ekstra smertefulle under høytids-sammenkomsten, der mat og faste måltider står i fokus, med mange øyne som følger med. For å gjøre det hele ekstra ubekvemt er det i tradisjonen tro påtvunget veiing før og etter oppholdet. 

Diana må komme seg ut før hun bukker under for destruktive krefter som vokser inni henne jo lengre hun blir værende. De tåkefylte, 80-tallspregede tablåene smelter sammen med den urovekkende, erkebritiske stemningen som tegnes opp av Johnny Greenwoods fjetrende komposisjoner.

Respektfullt portrett

Pablo Larraín har skapt et interessant og menneskelig portrett av Diana på en respektfull måte, uten å gå veldig sentimentalt til verks. De ugjestmilde omstendighetene gjør det åpenbart hvilken avgjørende rolle et klesplagg eller smykker spiller som potensielle kraft og beskyttelse, som rustning og skjold. Men også hvor tungt et perlesmykke kan veie – på flere plan.

Hva som står på spill kommer godt til uttrykk i detaljer, kotymer og gjenstander, og symbolverdien i dem – som eksempelvis krampaktige krav til hva man skal ha på seg og ikke.

Stylisten Maggie, herlig spilt av Sally Hawkins, er den eneste som ser Diana som det mennesket hun er. Og den eneste voksne på jobb. Hun blir som blir en slags diplomat i møte mellom det tradisjonelle sammensnerpete, og Dianas progressive personlighet og emosjonelle behov. 

Med Stewart som leverer mesterlig i hovedrollen, kan jeg ikke unngå å tenke på hennes rolle i Olivier Assayas’ Personal Shopper (2016), som også er en mystikk-preget psykologisk thriller, om en ung kvinne som føler seg stalket og fanget av situasjonen hun befinner seg i. Lik Spencer, tematiseres fortid, og lengselen etter den, enten det er tilbake til sin barndom, sitt tidligere «jeg», sitt barndomshjem, eller en person.

Spencer er basert på ekte mennesker og på den historiske konteksten som ligger som en betent hinne av spenning over det hele, som en spennende drivkraft for filmens indre liv.

Om ikke alt er historisk korrekt, har Pablo Larraín skapt et tankevekkende og respektfullt portrett som burde vært laget for lenge siden.