A Real Pain: Ekthet, smerte og florlett virtuositet
Kieran Culkin og Jesse Eisenberg i A Real Pain. Foto: Searchlight Pictures All Rights Reserved.
ANMELDELSE: Jesse Eisenberg kombinerer roadmovie og kompisfilm med smerte og eksistensiell søken. Samtidig stimuleres tanker om kultur, flukt, innvandring og slekters gang.
*Karakter nederst i saken*
«En advarsel: Denne turen handler om smerte».
Budskapet fra guiden James (Will Sharpe) til turistene på holocaust-omvisning i Polen er også rettet mot publikum.
A real pain er nemlig tro mot sin tittel, og smerten rommer mer enn fortvilelsen over utryddelsene under andre verdenskrig.
Eller er det egentlig lov å føle moderne hverdagsfortvilelse mot et bakteppe av folkemord og verdenskrig?
Dominans og omsorg
Fetterne Benji (Kieran Culkin) og David (Jesse Eisenberg) hadde et tett forhold i barndommen, men lever ulike liv som voksne.
Mens Benji fortsatt bor på hjemstedet – uten barn, jobb eller kjæreste, har David blitt familiefar på Manhattan, med kone, sønn og databransjejobb.
De skal til Polen for å hedre bestemoren som overlevde holocaust – og allerede før de møtes på flyplassen, forstår vi mye av den komplekse dynamikken mellom dem:
David har livet på stell, men tar medisiner for tvangslidelser og er lutrygget, høyskuldret og tilknappet.
Benji er utadvendt og direkte, men sårbarheten bak den busete bramfriheten er så åpenbar at han både dominerer og vekker sympati og omsorg.
Med andre ord: Benji tar mye plass. Og planlegger han virkelig å smugle med seg marihuana på flyet?
Folkemord og første klasse
Der brødre deler foreldre, deler fettere besteforeldre – og hovedmotivet bak turen til Polen er den nylige bortgangen til farmoren som bandt dem sammen.
Tanken er å komme i kontakt med kultur, røtter og jødisk familiehistorie – og kanskje også med hverandre.
I en romslig hotellobby i Warsawa slutter de seg til et reisefølge bestående av et pensjonistektepar, en skilt forretningskvinne og en konvertitt som selv har opplevd krigsredsler og folkemord i hjemlandet Rwanda.
Lys og bunnløst mørke i Auschwitz
Sistnevnte er en effektiv kontrast til resten av gjengen – vestlige mennesker med vestlige problemer. Men med dystre familiehistorier i bagasjen. De er alle etterkommere av flyktninger fra krig og forfølgelse.
Den eneste ikke-jødiske i følget er guiden James, og det går ikke lang tid før han møter små protester på opplegget fra Benji.
Glemmer han menneskene som ligger i de gamle gravene han forteller om? Og føles det ikke litt feil at jøder skal fraktes i tog gjennom Polen på førsteklasse?
Amerikanernes røtter
Det er i grunnen pussig at det ikke er laget flere filmer om amerikaneres europeiske (og for den saks skyld afrikanske og asiatiske) røtter.
(Et sentralt unntak er Gudfaren-serien og Sopranos).
Slik sett er det fristende å sette A real pain i selskap med den Steven Spielberg-produserte barnefilmen Fivel – Et amerikansk eventyr fra 1986, der mus flykter fra Russland (dagens Ukraina) til USA etter å ha bli skremt av katter.
Og med HBO-komedien An American Pickle, der Seth Rogen spiller en Spellemann på taket-aktig håndverker fra 1910-tallet, som plutselig befinner seg i dagens hipster-Brooklyn.
Mens holocaust ikke er til stede i noen av disse produksjonene, står et besøk i konsentrasjonsleiren Majdanek, der nesten 60 000 jøder ble drept, sentralt i A real pain.
Men finner man mening og retning ved å oppsøke et anlegg skapt for massedrap? Eller ved å besøket huset der bestemoren vokste opp?
Fascinasjon for historie
Mange filmskapere ville sikkert vært fristet til å skildre Polen som grimt, grått og jernteppeaktig, men vårsola skinner i linsa til Michal Dymek.
Den polske fotografen plasserer hovedpersonene i landskapene på en naturlig måte, uten å dvele turistaktig ved fremmedartet arkitektur.
Det er ingenting i historien eller måten den fortelles på som har brodd mot det polske, landet skildres som et pent sted med gjestfrie mennesker.
Samtidig kontrasterer Dymek klassiske sentraleuropeiske tablåer med holdningene og klesstilen til to amerikanske slacker-dudes.
Som når Benji lager et slags poserings-show foran minnesmerket til Warsawa-oppstanden. Som, minner filmen oss på, ikke skal forveksles med opprøret i Warsawa-gettoen året før.
Hele A real pain gjennomsyres av en smittende fascinasjon for historie.
Nesten litt virkelighetsfjern
Hvordan lydlegger man en fortelling om smerte og ekthet?
Rent umiddelbart høres pianostykkene til Frederic Chopin nesten tilforlatelige ut.
De er avanserte og melodiøse på samme tid, de griper og holder tak i lytteren, men er liksom for kultiverte til å virkelig trenge inn i sjelen.
Det har sine grunner: Da den polskfødte komponisten lærte Paris-borgerskapets døtre å spille klaver på 1830-tallet, merket han at de lærte fort, litt for fort, faktisk.
Fordi han gjerne ville beholde jobben, ble løsningen å komponere stadig mer vriompeisete stykker – sonater, ètuder, valser og nokturner det kan være et helvete å komme seg gjennom den dag i dag. Slik blir musikken nesten litt virkelighetsfjern i sitt flinkis-kjør.
Dette vet Eisenberg å utnytte, for ved å bruke Chopins pianostykker på soundtracket oppnås mer enn bare forbindelsen til komponistens hjemland:
Historien – som tross alt handler om to litt susete bønnerøykere – får et modent og kultivert blikk på seg.
Og nettopp denne distanserte, litt opphøyde følelsen skaper friksjon med hovedpersonenes jakt på noe ekte og genuint.
Forknytt smerte
Kontrasten mellom fetterne er utsøkt ivaretatt av hovedrolleinnehaverne:
Kieran Culkin er formidabel i gestaltningen av en fyr som er ganske utadvendt og trygg i et selskap med folk han vet han ikke skal møte igjen.
Han har åpenbart tatt med seg mye av den prøvende improvisasjonen fra Succession, selv om Benji er en veldig annen type enn Roman Roy.
Culkin får den – på papiret – litt vriene kombinasjonen av depresjon og utagering til å virke fullstendig naturlig. Han fikk en Golden Globe for innsatsen (merkelig nok for beste birolle), og det burde ikke forundre om det vanker enda mer høythengende nominasjoner.
Det er dermed temmelig imponerende at motspiller Jesse Eisenberg hele tiden er på samme nivå og frekvens, særlig siden han også er filmens regissør og manusforfatter.
Det hadde vært enkelt gjøre David til en nevrotisk Woody Allen-aktig newyorker-karikatur, noe han på sett og vis også er, men det arketypiske utfylles med menneskelighet og levd liv.
Det er lett å føle på den forknytte smerten og de sosiale tilkortkommenhetene til David – som dessuten fungerer som våre øyne inn i denne fortellingen.
Ved å utelukkende legge handlingen til Polen-turen og en amerikansk flyplass, møter vi aldri hovedpersonene i dagliglivet.
Dermed aktiveres fantasien: Hvordan ser en alminnelig dag ut? Hvem skravler disse skravlebøttene med til vanlig?
Gjennommusikalsk
A Real Pain er altså pratsom, nysgjerrig og full av prøvende og gladnevrotisk fetter-bromance, uten at det går på bekostning av verken det historiske eller det samtidige alvoret:
Når reisefølget besøker gasskammeret i Majdanek, er lydbildet påtagelig fritt for pianosuiter og skravling; det er stille.
Eisenberg makter å kombinere roadmovie og kompisfilm med smerte og eksistensiell søken og samtidig stimulere tanker om kultur, flukt, nød, innvandring og slekters gang.
Og selvfølgelig ekthet og smerte, og moderne problemer i relieff av folkemord.
Selv om A Real Pain er en lavbudsjettsfilm, er det ingen liten kunst å la disse størrelsene gå opp i en høyere enhet, uten at det virker hakkete eller overambisiøst – tvert imot.
Kanskje man kan si at Eisenberg er litt som Chopin? Som komponisten får filmskaperen det hele til å virke så lett og tilforlatelig, mens det i virkeligheten er komplekst og virtuost.
A Real Pain er gjennommusikalsk.
Karakter:
9 / 10
A Real Pain (Regi: Jesse Eisenberg)
A Real Pain kommer på norske kinoer 24. januar.
*Anmeldelsen ble først publisert med en karakter på 8,5, men etter å ha latt filmen synke en dag, har kritikeren oppjustert til en nier*
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: