Aftersun: En svimlende sterk lagfilmdebut av skotske Charlotte Wells

ANMELDELSE: Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at syden-karaoke kunne få meg til å gråte.

10 / 10

Aftersun (Regi: Charlotte Wells)

«Jeg har ikke lyst til å si så mye mer. Jeg vil ikke stå i veien for et mesterverk». Slik innledet Joachim Trier filmen på en av de de mange utsolgte førpremiere til Charlotte Wells filmdebut her i Norge – og som det er tydelig at mange har fått med seg er et av årets virkelig store filmopplevelser.

Jeg vil egentlig ikke skrive så mye mer selv, for dette er en film man virkelig bør se før man leser så mye mer om den. 

Du er herved advart mot videre lesning om du enda ikke har sett filmen.

Sophie (Frankie Corio) har akkurat blitt 11 år, og skal på sydentur med faren sin, Calum Aaron Patterson (Paul Mescal) som hun kødder med er 130 år, men blir 131 om to dager. 

Faren har kjøpt et nytt kamera for at de skal forevige oppholdet, for mamma og pappa er ikke sammen og har ikke vært det på en god stund Det er ikke så ofte Sophie ser faren sin, men nå er det bare de to. Eller «nå» og «nå» – vi har tatt turen tilbake til et minne langt tilbake i tid, til 90-tallet, på chartertur med en skokk av briter til et tyrkisk feriested, på billig 3-stjerners hotell som enda er «under arbeid», men det skal ikke skorte på bassengaktiviteter og forferdelig «kveldsunderholdning» med lipsync og danseinnslag av den grunn. 

Miksen av komiske observasjoner av feriegjester, søte og omtenksomme replikkutvekslinger og små stikk av ærlighet, er med på å danne en nyansert skildring av en uvanlig ferietur mellom far og datter. For det er jo en del andre ting dette ferieminnet handler om. 

Får vi egentlig se ferien slik den har utartet seg? Eller er alt bare Sophies minner og slik hun velger å huske de? Vi returnerer stadig til et strobelyssatt dansegulv og faren som danser med lukkede øyne. 

LES OGSÅ: Serieversjonen av The Last of Us beriker universet med sterke skuespillerprestasjoner, samtidig som den inviterer inn nye potensielle gamere. Men kanskje det dristigste serien gjør, er å presentere kommunisme som et velfungerende alternativ.

Fragmenterte minner

Det er først litt etter hvert at man oppdager at disse sekvensene som sammen utgjør filmen, ikke kommer i kronologisk rekkefølge, men er vilkårlig satt sammen, etter Sophies egen emosjonelle hukommelse. 

Fragmenterte biter av minner som hovedpersonen forsøker å lappe sammen i et forsøk på å bearbeide et traume og en sorgprosess som enda ikke er over. Med andre ord: Vi vet aldri helt sikkert hva som er det siste bildet fra reisen – og kanskje heller ikke det første. 

For den observante tilskuer, er det gjemt flere «easter eggs» for å hinte noe om hva som kan ha skjedd tidligere og senere. For eksempel ser vi aldri faren komme opp av vannet, men alt for ofte forsvinner han nedi det. 

Et tidlig bildeutsnitt fanger far og datter i hvert sitt rom, mens de har en samtale. Døra til badet er åpen, men det er en vegg imellom dem. Hun sitter i det opplyste kremfargede soverommet, han i det dypblåe flisbelagte baderommet, sittende på doskåla med hengende hode over ei bøtte, mens han prøver å klippe opp gipsen på armen.

Det er ett av flere bilder som visuelt skildrer noe usagt om en følelse og stemning som minner er – og samtidig sies noe om deres forhold og ulike sinnstilstander, og hvor distansert en kan kjenne at en til en som er nær – særlig i retrospekt.

På et tidspunkt betror Sophie faren sin at hun kan kjenne seg nedstemt i kroppen, til tross for at hun har hatt mange fine opplevelser i løpet av dagen. Det er som hun søker et svar på hvorfor det kan være sånn. Faren svarer med at de er her for å ha det gøy. 

LES OGSÅ: Analyse av Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

LES OGSÅ: Hyperrealistiske superheltfilmer, avdanka pornoskuespillere, vikinger med bekmørk humor og alternative road movies: Dette er de beste filmene fra 2022

Basert på egne erfaringer

Som vi vet, kan minner både lyve og fortrenge andre ting. De trenger ikke være riktige fremstillinger, men en ansamling av scenarier vi husker fordi de er knytta til noe følelsesmessig eller sanselig. 

Kanskje nettopp derfor oppleves Aftersun så sterk, til tross for at det ikke er store dramatiske scener som utspiller seg: Filmen er løst basert på regissørdebutant Charlotte Wells’ egen personlige opplevelse av en ferietur hun var på med sin egen pappa.

Frankie Corio er et funn i rollen som 11-årige Sophie. I samspill med irske Paul Mescal, her med skotsk aksent – og Oscar-nominert for rolletolkningen sin – har de to en så naturlig sterk kjemi at det er til å få klump i halsen av.

Lydbildet stikker seg ut sammen med de mange observasjonene – fra kleine turistguider som danser til Macarena, og livet ved hotellbaren og bassengkanten, smakssatt av Chumbawamba og All Saints – til nærbilder av Sophies egne observasjoner og fascinasjoner av detaljerte ting fra turen, rare turister, teite gutter og pene jenter. Vi får bare glimtvise antydninger av den brutale tragedien som venter. 

Det er kanskje også først lengre ut, at man også får øye på enda flere hint om hvor ille det egentlig står til med Sophies pappa.

Etter hvert som filmopplevelsen får tid til å synke inn, tar den stadig mer tak. Jeg kjenner på en snikende, uggen følelse. Gruff som ikke vil forlate kroppen, en stilk av bunnløs sorg.

Aller mest stikker følelsen som trer frem gjennom Sophies blikk: Denne hjelpesløsheten et barn har ovenfor en voksen som virkelig sliter. Og hvordan slike barnlige erfaringer endrer seg i retrospekt, etter hvert som barnet selv blir voksen, og ser situasjoner annerledes.

Hennes sammenskrapte minner, fortvilelse og sorg over å ikke kunne redde faren sin, kan særlig oppsummeres i én scene: Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at syden-karaoke kunne få meg til å gråte. R.E.M.s Losing My Religion blir aldri den samme igjen.

Aftersun er en svimlende sterk, vond og vakker spillefilmdebut av Charlotte Wells.

Aftersun har premiere 17. februar.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Instagram, Twitter og Fjasboka