Lydmor tar den danske Metoo-debatten inn i musikken
Den danske artisten tror ikke man skal være så redd for å skuffe noen ved å gå egne veier, eller å ha upopulære meninger. På sitt siste album, Capacity, har hun funnet styrke i å vende blikket utover.
– Jeg har hatt et veldig komplisert kjærlighetsliv. Jeg har opplevd det å stå i en dualitet som både rører ved noe av det mest sunne og noe av det mest farlige. Personlig vil jeg ikke gå mer inn på det, men jeg har skildret prosessen det har vært å lære å anerkjenne at ting er komplekst. I vår vestlige verden har vi en tendens til å forenkle ting akkurat nå.
Jenny Rossander, kanskje best kjent som Lydmor, snakker om noe av det som har ført til det hun beskriver som sitt mest komplekse og personlige album til dags dato: Capacity. Nå snakker hun gjennom sitt zoom-vindu i København, en by man bare kan lengte sultent etter i pandemi-hovedstaden Oslo. Det er jo påfallende hvordan album-tittelen blir bittersøt og betent i samtids-konteksten: Ja, hvor mye kapasitet har vi igjen til å takle denne tilværelsen, folkens?
Å stå i ubehaget
Rossander snakker om kapasitet på et idemessig plan. Hun beskriver det som en frigjøringsprosess: En som handler om raushet og perspektiver, og ikke bare om emosjonell kapasitet:
– Vi har fått tilgang til veldig mye informasjon. Gjennom internett kan vi når som helst kan gå inn og få svar. Og det kan oppleves forvirrende for man vil gjerne tro på én sannhet, sier hun.
– Slik er det lettere å være sikker på noe. Og sikkerhet er trygt. Tvil er ubehagelig. Derfor klamrer vi oss fast til den enkle sannheten. Men det morsomme med sannheten er jo at den sjelden er enkel. Fordi algoritmer er designet som de er og vi blir polarisert i områder av internett der alle er enige med oss. Og sånn holder vi oss fast i de forenklede sannheter.
Derfor er Rossman på en personlig reise, en som også er politisk (det personlige er jo som kjent politisk):
– Jeg vil forsøke å røske i denne fastgrodde overbevisningen om den enkle, ensidige sannhet. Og prøve å si at man kan romme flere sannheter samtidig.
– Hardt å være hvit mann
Hva økt polarisering og steilede fronter i dagens mediebilde skyldes – både de sosiale og etablerte medier – er hun ikke i tvil om:
– Hovedproblemet er jo kapitalismen. Det vet vi jo. Media skal jo ha klikk, og derfor må de velge det som «larmer» mest. Men man kan godt romme det faktum at det er hardt å være hvit mann i Europa akkurat nå, samtidig som vi har en kvinnekamp som skal kjempes, sier hun.
– Vi kan også både mene at jeg, som kvinnelig artist er undertrykket, og samtidig at jeg som hvit og slank kvinne er en som undertrykker. Fordi jeg har noen fordeler som noen andre ikke har. Den utvidelsen av kapasitet er viktig. Og ikke minst det å tørre bli i det rommet litt, der det er ubehagelig. Jeg har prøvd å ta den kompleksiteten seriøst. Vi er nødt til å lære å stå i kompleksiteten.
– Et kor av hat
Det å stå i det, og kjenne på sårbarheten det er å kjenne seg alene i en debatt, har hun også gjort: Rossander vært en av flere kvinner i kulturen som stod i bresjen da Metoo omsider kom til Danmark i fjor. En som ble omtalt også her til lands, var programleder Sofie Linde, da hun fortalte sin personlige metoo-historie på direkten under en humorgalla. Dette førte direkte til et opprop som ble signert av 1615 danske mediekvinner. Men å stå opp for seg selv er også å gjøre seg upopulær, og kan koste mer enn man skulle tro:
– Det er sykt at hver gang man uttaler seg feministisk i Danmark, så kommer det et kor av hat. Det er som et krenkelses-apparat som bare venter på noe å bli sur over. Og da blir jeg jo en rasende feminist, som avisene kronisk beskriver meg som.
Jeg ser mange som prøver å lage musikk som først og fremst er motivert av at det skal være suksessfullt ved at mange skal like det – «It’s a road to boring and lame»
Jenny Rossander
Førstelåta på Capacity, Amandas Lullaby adresserer i klartekst kvinners umulige handlingsrom i et patriarkalsk samfunn: Du må ikke være for mye, og heller ikke for lite: «Loud is not a female virtue, but neither is tight lipped».
– Den henvender seg til alle kvinner som har stått i samme situasjon som meg, og som har følt på det med at hver eneste gang man åpner munnen, så er det bare så mange som står klare for å ta deg: «Kommer du til å si noe feil nå? For det hadde passet veldig bra».
Sinne som selger
Det har likevel skjedd noe det siste året. Det hun merka:
– Jeg tror det var en tilfeldighet at vi var mange som på rundt samme tid begynte å ta fatt i noen ting. Og så begynte ballen å rulle, og etter hvert fikk vi momentum, forteller Rossander.
Selv startet hun en offentlig debatt om fremstilling av musikk-kvinner i media, da hun kritiserte den danske tabloidavisa Ekstra Bladet for å fremme sexistisk kultur. Kritikken gikk spesielt på at avisa lar musikkanmelder Thomas Treo få publisere sexistiske beskrivelser av kvinnelige artister som «dumme blondiner» og «fæle narrefisser». Det ble heftig debattatert på nettet, og hun møtte blant annet en svært uenig sjefredaktør, Poul Madsen til debatt på riksdekkende TV.
At jeg er sint er liksom det mest spennende å fokusere på
Jenny Rossander
– Jeg synes det er skammelig at vi ikke har kommet videre i 2021. Men jeg har også mye ydmykhet ovenfor hvordan det er å være en hvit mektig mann i 70-åra som sitter og ser at en eller annen verdensorden han har basert seg på hele livet, plutselig smuldrer opp for ham, sier Rossander.
– Jeg forstår også hvorfor noen velger å forenkle ting, og jeg har forståelse for at vi alle sammen helt underbevisst kan komme til å være sexistiske. Samtidig, når jeg snakker om dette, så velger avisene alltid å skrive at jeg er sint. Fordi det selger. Og det er det tydeligste: At jeg er sint er liksom det mest spennende å fokusere på med saken.
Filosofiens håp
Det er enda en lang vei igjen, mener artisten og produsenten.
– Når det skjer en forandring, så har man gjerne en tendens til å tro at forandringen er større enn den er. Fordi vi er vanedyr. Og vi er usikre – og foretrekker ting slik det alltid har vært. Skjer det noe annerledes, så reagerer man. Beveger vi oss et skritt i riktig retning, så kan mange tenke at «nå er det gått langt nok», men da har man så vidt kommet i gang.
– Har man privileger så er det vanskelig å se dem. Som når en gjeng hvite mennesker er enige om at det ikke finnes rasisme lenger. Eller når en gjeng menn er enige om at det ikke finnes sexisme lenger.
Så går det også fremover. Og selv om det kan butte imot, også i form av idétørke, finner Rossander mye håp og inspirasjon i morderne filosofi. Som Donna Haraway, og hennes essay A Cyborg Manifesto (1985). Rossander har lenge interessert seg i virtual reality og roboter.
Det er heller ingen tvil om at hun har latt seg inspirere stort av Haraways nyere bok fra 2016, Staying with the trouble:
– Den er helt fantastisk, og sier at du skal forbli med problemet. Ikke forsvinn inn i fortiden, eller ut i fremtiden. Men bli i det som er. Tør å stå i det forferdelige. Stå i den vanskelige diskusjonen, stå i din tvil. Stå i det komplekse. Og det er en positiv måte hun har skrevet det på. Det gir meg mye håp.
Derimot synes Rossander det er lite håp i å lete etter et «eget sound» og kun fokusere på seg selv. Det synes hun er litt oppskrytt.
– Jeg tror jeg har funnet mye styrke i å ikke se innover – «oh, who am I?». Det er jo veldig selvisk, et ego prosjekt. Hva med å se utover, og på hva verden har som er interessant? Hva skjer rundt meg som er spennende og som lyder spennende? Først da kan man finne ut om det er best løst med å bruke et stort kor, eller en helt crazy tech/house-produksjon. Først da klarer jeg å lage noe jeg kan stå inne for.
Det er ikke slik at popmusikk har patent på det som lyder generisk og «fake»
Jenny Rossander
Med det sagt, vil hun heller ikke misforstås som en av dem som mener eksperimentell musikk er hevet over den mer tilgjengelige popmusikken.
– Det er ikke slik at popmusikk har patent på det som lyder generisk og «fake». Tvert imot, synes jeg popmusikk er det mest spennende som er av uttrykk. Og ta «indie-rock», for eksempel: Det er «kraftedeme mig» en sjanger som ikke har beveget seg et skritt siden 90-tallet. Mens innen popmusikken skjer det så mange spennende ting. Jeg har enormt stor respekt og jeg ser opp til mange jeg opplever som helt vilt autentiske innen popmusikk. Beyonces Lemonade-album er mer spennende og konseptuelt enn de fleste avant garde-album jeg kjenner til.
– Jeg lager jo også mye eksperimenterende ting som performance-kunstner, og når jeg lager musikk for teater og film. Som håndverker kan jeg si at det er mye lettere å lage eksperimentell musikk enn pop. Jeg kan lage et skikkelig underlig spor som bare er sånn her:
Hun skraper på veggen bak seg. Et lurt lite smil antydes i munnviken.
– Det er sånn avant garde, «noise-experimental» lyd. Jeg elsker abstrakt kunst og elsker ambient noise, og det er en veldig spennende sjanger. Men jeg vet også at det er minst like vanskelig å lage et godt pop-nummer som får deg til å føle noe umiddelbart, og som får deg til å ha lyst til å danse og som folk kan forstå ved første inntrykk. Jeg elsker Justin Bieber. Jeg synes mixinga og mastringa som er gjort på Justin Biebers musikk, det er bare helt … Det er så tighte pop-produksjoner.
Det hun mener er problematisk er sjelden sjangerbestemt. Det er når motivasjonen for å lage musikk ikke handler om uttrykket i seg selv: Vi er tilbake til kapitalismen igjen.
– Jeg ser mange som prøver å lage musikk som først og fremst er motivert av at det skal være suksessfullt ved at mange skal kunne like det – «It’s a road to boring and lame». Noen ganger skal man kanskje ikke være så redd for å skuffe noen ved å våge å være annerledes?
Har du Spotify kan du lytte til Capacity her:
8 thoughts on “Lydmor tar den danske Metoo-debatten inn i musikken”