Alien: Romulus: Antikapitalisme på film blir neppe mer actionfylt

ANMELDELSE: Fede Álvarez’ bidrag til Alien-franchisen er akkurat det du forventet å se – og litt attåt.

*Se karakteren nederst i saken*

De siste åra har hjernen bak mesterverket Alien fra 1979, Ridley Scott, prøvd å dra film-franchisen i en mer filosofisk retning, med Prometheus (2012) og Covenant (2017). 

Noen vil kanskje innvende at det er milevis unna det den uruguayanske filmskaperen Fede Álvarez (Evil Dead fra 2013, Don’t Breathe fra 2016) har forsøkt å gjøre med sin siste film i franchisen.

Han drar oss i hvert fall i en retning det publikum kommer for å se – og litt attåt: actionfylt sci-fi-horror med mengder av referanser til originalen og de tidligere filmene. 

Lovende start 

Tidsmessig befinner vi oss sånn ca. mellom Scotts første film, Alien fra 1979, og James Camerons oppfølger, Aliens fra 1986. 

Det er nesten så man umiddelbart transporteres tilbake i tid, med en møysommelig oppbygning innledningsvis.

Den nostalgisk nikkende, dramatiske orkestermusikken til Benjamin Wallfisch søker å gjenetablere den samme stemningen som komponist Jerry Goldsmith gjorde med originalen.

Set designet er forseggjort og skaper en atmosfærisk verden som oppleves mer fysisk og teksturfylt, enn cgi-basert. Men det er altså begynnelsen. Det blir mer datagenerert etter hvert – med vekslende hell.

Det er så en føler tyngden av romskipene og konstruksjonene, datamaskinene fremstår robuste og retro – vi er jo tross alt tilbake på «70/80-tallet». Naaman Marshall er kreditert som produksjonsdesigner, og har jobbet på Álvarez’ Don’t Breathe, men også på Christopher Nolans The Dark Knight og The Prestige.

Lyddesignet er merkbart fra start, og det er så jeg kryper litt sammen av lyden av gamle vifteanlegg som slås på igjen.

Galo Olivares (Roma) omhyggelige kameraføringer er med på å etablere en verdensbygging som fremstår langt mer taktil enn jeg hadde ventet: Fra det kullsvarte dypet i verdensrommet utenfra, og til bakkeplan i gruvekolonien Jackson’s Star. 

Her møter vi hovedpersonen Rain, spilt av en overbevisende Cailee Spaeny (Priscilla, Civil War), og hennes «adoptivbror», androiden Andy (David Jonsson). Med sitt unge utseende, og ferdigprogrammert pappahumor, er han mildt sagt en eksentrisk figur, og sterkt spilt av Jonsson. 

Spill-inspirert

Plottet og konseptet er i utgangspunktet godt og høyst relevant. Her er flere paralleller, både tematiske som plottmessige, til andre dystopiske fortellinger i popkulturen. 

Jeg tenker særlig på The Last of Us, ikke bare som dystopisk verden, men for likheten mellom disse robuste monsteraktige skapningene: som er avhengige av å gjøre mennesker til vertsceller for å formere seg (noe de gjør farlig raskt), både xenomorpher og clickers har sterkt nedsatt syn (i likhet med en viss Álvarez-skurk i Don’t Breathe), og bruker andre sanser for å spore mennesker. 

Også den spill-inspirerte oppbyggingen er tydelig. Hver nye scene synes å være en ny lokasjon/brett med en utfordring eller oppgave som må løses. 

Det nikkes også litt mot The Hunger Games. For ikke å nevne eget univers, her nerde-referansene – som ventet – er massive. 

Antikapitalitisk

Jeg hadde ikke ventet at en så tilsynelatende enkel oppfølger (vi snakker altså film nummer sju i en sci-fi-skrekk-action-franchise), skulle være så politisk og tydelig antikapitalistisk, med spark til big tech. 

På gruvekolonien i Jackson’s Star, er vi tematisk ikke langt unna hovedrolleinnehaver Spaenys forrige film, Civil War, her vi befinner oss i en tid der kapitalismen og kyniske krefter kort sagt har rundpult menneskeheten. 

Ondskapsfulle storselskaper har diktatorisk monopol og stålkontroll over menneskene som virker å kun tilhøre arbeiderklassen, eller den moderne slaveklassen. Tematikken rundt markedsliberalisme, de store selskapenes økte makt – den ene prosenten – som presser arbeidsvilkårene ned og prisene opp, og suger til seg mer profitt, er stadig mer hyperaktuell i dagens USA.

Ikke bare snakker jeg om den økte trusselen som kommer med at store techselskaper er uetiske. Også de få store matvareselskapenes utnyttelse av makt mens inflasjonen øker, har nådd den amerikanske valgkampen. Alien-filmenes politiske undertone er enda mer aktuell i dag, enn da første film kom.

Blant storselskapene utenfor solsystemet finner vi selvfølgelig Weyland-Yutani som har vært sentral i Alien-franchisen fra første film.    

I Alien: Romulus får vi mer innblikk i Weyland-Yutanis rovdrift på folk gjennom moderne slaveri: Gruvekolonien kunne like gjerne vært et dystopisk Qatar – eller et Amazon-lager. Rain plages med ny «gjeld» som hun må nedarbeide før hun får sin frihet tilbake, og dermed kan forlate planeten for å søke lykken i Yvanga. Der kan man nemlig se sola.

Arbeidsgiveren er ikke like begeistret for denne planen. Dette er en verden som for lengst har kasta menneskerettigheter og det siste fisekorn av moral og fornuft på skraphaugen. 

Dehumanisering og mangfold

Dette er worst case scenario hvis kapitalismen får vinne, og den kaster seg like fullt inn i diskusjonen om Kunstig Intelligens (KI) – noe Alien fra start har diskutert – men her er det en enda mer tydelig oppstilt drøfting rundt maskin mot menneske i en reell arbeidssituasjon. Og målt opp imot hva som får oss til å ta ulike valg, for eksempel. 

Dehumanisering av mennesker i arbeidslivet, men også arbeidere i andre formater er et sentralt tema – om enn hakkene mer komplisert, all den tid også maskiner og androider sidestilles som mennesker, noe de jo ikke er. 

Men den får frem et poeng som er å vekte mangfoldets styrker, noe som også er en bestselger for ensemblefilmer der farlige vesener truer. 

Og det skal selvsagt blir mengder action når våre hovedpersoner slår seg sammen med et par andre unge voksne, Tyler, Kay, Navarro og Bjorn, med gruvetransportøren Corbelan IV, til et nedlagt fartøy – og som viser seg å være forskningsutposten Weyland-Yutani Renaissance, delt inn i seksjonene Romulus og Remus.

Her skal de hente cryosøvn-sovekammerne som de trenger for å kunne reise helt til Yvanga. 

Det er et troverdig og ungt cast som åker ut i rymden denne gang,med tidvis godt utstyrte replikker («you’re not virgin anymore»). 

Men god stemning blir det ikke lenge. En facehugger er løs, og «moroa» er i gang. 

Baller på seg

Filmen bygges godt opp i første halvdel, for så å ta oss i hånda med inn i sekvenser vi har ventet på, men utført på en måte som erter selvbevisst. 

Men jo lenger ut vi kommer, jo mer blir det. Litt vel mye.

Man kunne med fordel valgt å dyrke noen solide, men få gode sekvenser som var godt gjennomtenkt i forarbeidet, med forseggjort kamera-koreografi og klipperytme som holdt på spenningen hele sekvensen igjennom. Slik at vi fortsatt ble holdt i hånda.

I stedet føles det som om man har mistet klipp i prosessen, ved at noe skjer alt for brått til at spenningen rekker å lage knute på magen, eller at vi også får puste litt imellom. 

Det er lett å falle litt ut, og horror-action elementene forsvinner, til tross for at det pøses på.

Med det sagt, er det en film som overgår mine forventninger, også idemessig i filmens første halvdel.

Fingrene krysses for at neste film er bedre, for det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at Rain, glimrende spilt av Cailee Spaeny, skal videre på nye eventyr. 

Karakter:

7 / 10

Alien: Romulus (regi: Fede Álvarez)

LES OGSÅ:

Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga

The Boys S4: Favorittgutta er tilbake og gønner på med Compound V-overdose

Dune: Part Two: Noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk

Årets beste filmer 2023

Alien Romulus går nå på norske kinoer.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka