Sterk og vond film om ny og gammel kjærlighet, sorg og ensomhet

ANMELDELSE: All of Us Strangers er en film som sitter i. Da er det ekstra godt å kunne dele den emosjonelle opplevelsen i en kinosal.  

9 / 10

All of Us Strangers (Regi: Andrew Haigh)

– It’s a long time ago. 

– I don’t think that matters. 

Adam beklager seg til Harry. Men fra start har det vært tydelig at det er noe som ikke er ferdigbehandlet. Selv om det skjedde da han var tolv.

De har blitt kjent tilfeldig en kveld da manusforfatter Adam (Andrew Scott) i sin nesten tomme blokkleilighet i en forlatt del av London, har rotet i gamle esker med minner, til Frankie Goes to Hollywoods The Power of Love på skjermen i bakgrunnen, i et forsøk på å finne ideer til et manus satt til 1987.

Det er da hans – tilsynelatende – eneste nabo, Harry, (Paul Mescal) har banka på, rimelig berusa. De to etablerer mer kontakt.

En intens relasjon kan sette fart på følelsene, og utløse andre ting som har ligget baki der. Frykten for å la den rette komme inn kan slå ut på annet (selvdestruktivt) vis. Adam faller litt ut av sporet sitt.

Hans barndomstraumer er noe han har båret på i skjul, og det er flere uoppgjorte ting som han nå vil forsøke å løse. Han trekkes tilbake til barndomshjemmet sitt i forstaden Croydon for å besøke og konfrontere foreldrene sine. En drøm om forsoning – også med seg selv. 

Men å gjenbesøke – eller hjemsøke – minner man ikke kan vekke til live og gjøre noe med, er ikke nødvendigvis sunt for huet. 

LES OGSÅ: Will Ferrells dokumentar med transvenninne Harper Steele kjøpt av Netflix

LES OGSÅ: Forfattere sensurert fra den spekulative fiksjonens egen Oscar-utdeling

Lavmælt men tydelig

I rekka av gode queer-filmer, har regissør Andrew Haigh (Weekend, 45 år og serien Looking) for lengst blitt et selvsagt navn for sine sterke estetiske identitet, detaljerte blikk og bevegende regi. 

Nå har han gikk sin tolkning av japanske Taichi Yamadas roman Ijintachi to no natsu (異人たちとの夏), fra 1987 (på engelsk oversatt til Strangers tidlig på 00-tallet). Romanen har også blitt filmatisert på japansk: The Discarnates, i regi av Obayashi Nobuhiko.  

Det er fristende å beskrive All of Us Strangers som lavmælt men den er også veldig tydelig i sitt språk og atmosfæriske komposisjoner, mettede fargetoner i dyp blå- og rødrosa toner som nesten er i korall. Månen er glødende på et tidspunkt.

Poetiske bilder gir rom for visuell dveling, sammenflettet med fjetrende spill og regi. Adams foreldre er varmt tolket av Claire Foy og Jamie Bell (som jeg fortsatt vil huske best i rollen som den ballettdansende gutten i Billy Elliot!), som også er utstyrt med holdninger og reaksjoner som tidvis er forståelige og som hører til i en annen tid, uten at man trenger å være enig. Det gamle hjemmet i Croydon er faktisk regissør Haighs eget barndomshjem.

LES OGSÅ: Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten

Mye sies med få ord, og selv om det er en sterk dynamikk mellom Adam og Harry, kommuniserer de begge hvordan det er å slutte å bry seg om seg selv, med ulike tilnærminger. 

Mescal kommuniserer en slags stivnet melankoli som trenger gjennom det naive fliret i munnvikene, som om han forsøker tvinge seg til å smile på kommando. 

Andrew Scott, som bærer hele filmen, gestalter Adam på en måte som gjør en litt trist og tankefull fra vi først ser ham. Hans tunge mine og dype, litt trøtte øyne ser ut som om de har sett ut i ingenting alt for lenge. En visshet om sin egen utenforskap. Hjemmet hans virker fremmed og upersonlig, nesten litt hotell-aktig, uten at jeg helt klarer sette fingeren på hva det skyldes. Så er hele blokkomplekset han bor i også en svært lite gjestmild kontorbygning. Ingen skal bo der. 

Og fra det spøkelsesaktige bybildet, kommer kontrastene frem på folksomme steder, enten i ekstatisk flerdimensjonal rus (på flere måter) på byen. Eller på en folksom tube der et angstanfall trenger gjennom trommehinner og svelg, i fordreide bilder til den forsterkende lyden av skrikende skinner og klaustrofobisk undergang. 

LES OGSÅ: Aftersun: Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at syden-karaoke kunne få meg til å gråte.

Vondt og vakkert om ensomhet

Det kunstnerisk sterke uttrykket og stemningen som ligger tidvis som et bedøvende beskyttelseshinne over det hele, underbygger den usikre tilstanden – at man ikke alltid helt vet om man befinner seg i virkeligheten, eller om vi bare er i Adams hode. Ikke minst er det et tiltrekkende soundtrack, med nevnte Frankie Goes to Hollywood, samt Pet Shop Boys, til Fine Young Cannibals, og Blurs Death of a Party som gjør sitt for å skape en av årets mest magnetiske fest-scener.

I stedet for å rette frustrasjonen utover, retter Adam destruktiviteten innover og straffer seg selv. Et spørsmål om han ikke vil få seg familie og barn i filmen er kanskje noe av det vondeste og såreste øyeblikket – ikke fordi det ikke er mulig for ham som skeiv, men fordi han nekter seg selv å ha et liv som innebærer dypere kontakt med andre mennesker.  

På effektivt vis, og gjennom å spille på det subjektive blikket til Adam, skildres en dypere følelse av hva det å være alene med vonde følelser kan innebære: Noe som tvinger en til å bedrive virkelighetsflukt i det ene øyeblikket, for så å distansere seg emosjonelt fra å slippe noen inn i det neste.

Som voksen mann opplever nok mange at de ikke har noen å søke en trøst og trygghet hos. Det trenger man hverken være ikke-skeiv for å kjenne på, men som skeiv har du flere stengte dører fra før.  

All of Us Strangers er en film som sitter i. Da er det ekstra godt å kunne dele den emosjonelle opplevelsen i en kinosal.  

All of Us Strangers er tilgjengelig på Disney+

Filmen hadde premiere på norske kinoer 16.februar.

LES OGSÅ: Årets beste serier 2023

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka